Reisebrev fra Concordia Theological Seminary Fort Wayne (CTSFW)

Mange av oss har hørt om hvordan turister på 1800-tallet kom til Norge for å oppleve det vakre landet med den ville naturen. Det ukjente har alltid hatt en viss tiltrekningskraft på menneskene, da det er innhyllet i mystikk og fremstår spennende.

Amerikansk lutherdom kan nok for enkelte fortone seg som like fremmed for mange nordmenn i dag, som den norske naturen var for 1800-tallets europeere. Selv om den jevne besøkende på fbb.nu nok likevel har en ganske annen kjennskap til den amerikanske lutherdommen, er trolig mye forholdsvis ukjent. Dette reisebrevet har til hensikt å gi et innblikk i dette, og dele noen erfaringer fra livet på Missourisynodens (LCMS) teologiske seminar i Fort Wayne. 

Min kone og jeg ankom for ca 4 uker siden, og har selv på denne korte tiden rukket å få en rekke opplevelser. Et av de første sjokkene var den første gudstjenesten vi deltok på i Fort Wayne sentrum, i en kirke vi fikk anbefalt av personalet på seminaret. På forhånd fikk vi høre at dette var en god menighet med en gjennomtenkt liturgisk profil. Flere elementer i gudstjenesten var uvante. Videre kan vi nok trygt si at menigheten slett ikke syntes å tenke at less is more. 

Når det skulle leses evangelietekst gikk korsbærer, to smågutter med hver sin lysholder og de tre prestene til midten av kirkerommet og leste evangelieteksten, mens menigheten stod. Ordene om Jesus fikk slik en enda mer sentral plass i gudstjenesten. Noe uvant var det likevel å sitte under lesningen av den gammeltestamentlige lektien og epistelteksten. 

Korsingen antok dessuten helt andre proporsjoner enn det de fleste av oss er vant med fra Norge. I denne menigheten var det vanlig å korse seg når prosesjonskorset passerte benkeraden en stod i (hvilket det gjorde på vei inn, på vei til og fra evangelielesningen, og i utgangsprosesjonen), hver gang Gloria Patri-leddet ble anvendt, etter Vår far, etter trosbekjennelsen, etter mottakelsen av hvert av elementene i nattverden, når de reiste seg fra alterringen etter nattverden og etter velsignelsen ved avslutningen av gudstjenesten. Dessuten var bukking når man trådte inn i kirkerommet, samt før og etter nattverd vanlig. 

I flere av de mer kirkelige menighetene synes det å være vanlig med knelebenker, som kan vippes ned under bønnene. Dette er fint, men ikke så greit for besøkende som ikke kjenner til skikken. Min kone og jeg måtte derfor ta til takke med gulvet under vår første gudstjeneste i Redeemer Lutheran Church i Fort Wayne.

Bo Giertz har for mange Missourifolk en meget høy stjerne. Han leses flittig, og utgjør for mange et av lyspunktene i det ellers mørke Europa. Følgelig var sjokket for en diakonissestudent stort, da jeg fortalte at Giertz slett ikke stod inne for den forståelsen av Skriftens ufeilbarlighet Missourisynoden forfekter. I en teologisk verden der enkelte saker fremtrer i svart og hvitt, var det nok vanskelig å se for seg at Giertz ikke var på rett side. Når det er sagt, synes det blant mange av prestestudentene å være en stor åpenhet for å stille spørsmål ved om ufeilbarlighetsretorikken alltid har vært heldig. 

CTSFW er i LCMS kjent for å være det seminaret som er mest opptatt av dogmatikkens plass i presteutdannelsen. Presteutdanningen i St. Louis får jevnlig passet påskrevet av både ansatte og studenter. Fort Wayne-miljøet utgjør en motkultur til mange andre strømninger i LCMS, og mange oppfatter nok seg selv som salt i en synode med til dels ganske store spenninger. 

Den plass ordene relevans og kontekst har i samtidig norsk forkynnelsesdebatt, fylles her av begrepsparet lov og evangelium. Også samlingene til Seminary Women Assembly (diakonissestudentenes, pastorstudentektefellenes og professorkonenes treffpunkt) preges av dette. Oppsatte temaer denne høsten favner blant annet lov og evangelium i forkynnelsen (og hvordan en kan hjelpe pastorektefellen med å kommunisere dette) og katekesen i familien.

Seminaret i Fort Wayne legger også stor vekt på det liturgiske livet. I ukedagene preger morgenbønnen, formiddagsgudstjenesten og kveldsbønnen campusets rytme. To meget dyktige kantorer bidrar med orgelspilling på gudstjenestene, som fyller den 30 meter høye kirken på høvelig vis. 

En teologisk overraskelse har for meg vært den forholdsvis sterke motstanden mot at kvinner, men også leke menn, leser tekstene i gudstjenesten. Fenomenet har vel streifet meg tidligere, men det er først nå jeg har hørt den teologiske begrunnelsen for det. Mange tenker nemlig det tillegger embetet å ta seg av den offentlige skriftlesningen (jf. 1 Tim 4,13), og hevder det er unaturlig at noen andre enn pastorer (evt. eldste) kan ha en slik oppgave. 

Samtidig som en rekke mer dyptgående teologiske problemstillinger hele tiden gjør seg gjeldende i hverdagens samtaler, er det likevel klart hva som utgjør det ubestridte sentrum i troen og livet: Syndenes forlatelse, som gis ved troen, for Jesu Kristi skyld. Dette fokuset styrkes ved at det i hvert klasserom finnes et krusifiks: For god teologisk utdannelse handler om Kristus korsfestet – intet annet. La oss be om at det må få være slik også i Norge. 

Skrevet av Eirik-Kornelius Garnes-Lunde 10.10.16