Religiøs likestilling?

Etter min oppfatning er dette en perspektivløs og korttenkt tilnærming. En ting er at religionsbegrepet er en moderne konstruksjon som prøver å presse et komplekst mangfold inn i én sekk. I vår del av verden er det imidlertid uansett varianter av monoteisme vi har å gjøre med. Men disse variantene har svært ulike konsekvenser for oppfatningen av det politiske. Det er disse konsekvensene og deres årsaker vi bør være opptatt av, ikke det livsfjerne og abstrakte begrep «livssynsnøytralitet».

Det moderne, vestlige liberale demokrati er vokst fram som en delvis sekularisert frukt av den kristne og lutherske toregimentslære, som sier at målsetningen for det politiske er begrenset til ytre orden og en viss sosial rettferdighet, og at administrasjonen av denne målsetningen derfor kan overlates til fornuften. Alternativet er en teokratisk og totalitær modell, som sier at målsettingen for det politiske er å arbeide for det perfekte samfunn, og derfor ikke skiller mellom mål og midler for det åndelige og det politiske. De historisk sett viktigste eksempler på dette i vår historie er islam og totalitære politiske ideologier som kommunisme og nazisme, selv om det nok også er varianter av kristendom som har gått et stykke i denne retning. Dette er imidlertid ikke bare en historisk problemstilling. Det er også i dag muslimske og kommunistiske land som topper listen over land hvor demokratiske verdier som trosfrihet og ytringsfrihet undertrykkes.

Ideen om religiøs likestilling fratar oss muligheten til manøvrere på en informert og velbegrunnet måte i dette terrenget. Ulike former for gudstro eller dens tvilling ateismen er nemlig ikke på noen måte politisk nøytrale. Det kan ikke være likegyldig for politiske bevisste mennesker om de fremmer en teologi for det totalitære eller det tolerante samfunn. Om en vedkjenner seg det liberale, sekulære demokrati som en politisk målsetting, har en derfor allerede tatt stilling til en rekke sentrale teologiske problemstillinger. En debatt om forutsetninger for og konsekvenser av den form for teologi en da tilslutter seg, ville være nyttig. Men da må begreper som religiøs likestilling og livssynsnøytralitet forvises til skraphaugen av ubrukelige begreper og forbli der.

Trosfrihet og ytringsfrihet er i utgangspunktet verdier som er forankret i prinsippet om at det ikke skal brukes tvang i trosspørsmål. Dette er altså verdier med en eksplisitt teologisk begrunnelse, og dette gjelder uansett hvor sekulær innpakning de gis. Manglende bevissthet om de teologiske gitte grenser for det politiske gjør at det politiske lett beveger seg i retning av det totalitære. Det gjelder også liberale politiske ideologier, som da lett framstår som totalitær liberalisme. Deler av den politiske debatt i Vesten er i dag så fremmedgjort for sine teologiske fundamenter at dette fortoner seg som en høyst aktuell problemstilling.

I den aktuelle debatt om Normisjons frihet til selv å definere den ideologiske plattform for sine skoler, er det igjen representanter for Venstre som fremmer en slik totalitær liberalisme. Man kan forundres over at det er liberalismens tradisjonelle forsvarere som inntar slike ekstreme standpunkt. Det illustrerer imidlertid hvor galt det kan gå når politikere glemmer de teologiske rammer for og implikasjoner av det politiske arbeid.