Religionenes bønn i Assisi

Mandag den 27. oktober 1986 samlet pave Johannes Paul Il omtrent 15() religiøse ledere fra alle verdensreligioner i den lille byen Assisi til bønn for verdensfreden, Representanter for de enkelte religioner ble invitert til å be sine egne bønner etter egen overbevisning. Det ble ikke gjort noe forsøk på å formulerefelles bønner. I stedet ba de forskjellige religionenes ledere samtidig først på ulike steder og senere på samme sted.

Fra luthersk side deltok generalsekretær Gunnar Stålsett, og i den fargerike forsamlingen kunne man forøvrig se representanter for li store verdensreligioner, fra tradisjonell afrikansk stammereligion til japansk shintoisme. Dalai Lama, Tibets buddhistiske gudekonge, og den fjærprydede amerikanske indianerhøvdingen John Pretty-on-top, var begge til stede sammen med en rekke andre kirkelige og religiøse ledere, fikk verden opplyst i den brede og positive pressedekningen av denne historiske symbolske begivenheten.

Verdensfred er en stor og viktig sak som det er all grunn til å stå sammen om på tvers av religiøse og politiske skillelinjer. Ut fra luthersk etikk må det være rett å samarbeide om spørsmål som hører fornuften og det verdslige regimente til, uten å kreve enighet i religiøs eller politisk overbevisning.

Men det var ikke dette som skjedde i Assisi. Sammenkomsten der var en religiøs hendelse. Man kom ikke sammen verken for å samtale eller samarbeide, men for å be.

Nå blir det hevdet at siden representantene for de ulike religionene ikke ba felles bønner, men hver for seg, var det som skjedde, ikke synkretisme (religionsblanding), og dermed helt akseptabelt. Men dette er en altfor rask og overflatisk slutning. Det kan rettes flere alvorlige innvendinger mot det som skjedde i Assisi:

1. Det budskap som ble formidlet fra Assisi, var - tross alle presiseringer - at troende mennesker av alle religioner skulle «be sammen» for verdensfred, at de skulle sette sine «forskjeller i tro og kulturell bakgrunn. . . til side for å konsentrere seg om ett emne: Fred og frihet på vår klode» (Vårt Land, 25.10-86). Her skapes det inntrykk av at det er ett emne som er større og viktigere enn alle forskjeller mellom religionene, nemlig fred. På grunn av dette kan man sette de fundamentale religiøse spørsmål om sannhet, rett og frelse «til side». Forskjellen mellom å be sammen med felles bønner (som man altså ikke gjorde) og å be samtidig på atskilte steder og sine egne bønner på samme sted (som man altså gjorde) er så hårfin at vanlige mennesker verden over ikke oppfatter den.

2. Diskusjonen om det som skjedde i Assisi, har nesten utelukkende dreiet seg om spørsmålet om det forekom religionsblanding. Men dette er et for snevert og ensidig perspektiv. Vi må også spørre om det syn på forholdet mellom kristendommen og religionene som kom til uttrykk ved pavens invitasjon, er rett. Det står fast at paven inviterte representantene for de forskjellige religionene til å be sine egne bønner i en katolsk kirke i nærvær av kristne og andre religiøse ledere. Det kan ikke bety annet enn at paven anerkjenner og ser positivt på de bønnene som blir bedt. I følge Vårt Land begrunnet paven i en tale uken før at ikke kristne religioner var invitert med at det finnes «frø av evangeliet» og «stråler fra den ene sannhet» også i disse religionene. Det er altså denne positive vurdering av religionene som ligger bak pavens innbydelse.

Den er i pakt med synet innen toneangivende kretser i nyere katolsk religionsteologi. men er den bibelsk rett?

Det er selvsagt umulig her å presentere et fullt teologisk syn på de andre religionene - med de positive og negative momenter som hører med - men det burde være tilstrekkelig i denne forbindelse å påpeke de skarpe advarsler i Bibelen mot all tilbedelse av andre guder. Det første bud er utvetydig. Guds dom over all avgudsdyrkelsen er ett av hovedtemaene i Det gamle testamente. Dette nei til alle andre guder føres også videre i Det nye testamente: Hedningemisjonæren og apostelen Paulus avviser avgudsdyrkelsen både i Apg 14, 15 og i 17. 22ff. I 1Tess 1, 9f minner han menigheten om at de «vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud» (sml. også Rom 1, 22ff: 1 Kor 5, 5f: 10, 19-22). Kan det være nødvendig å trekke frem disse grunnleggende tekstene for et bibelsk syn på andre religioner? Det synes nødvendig, for når det kommer til vurdering av aktuelle religioner i dag, blir disse synspunkter ofte satt suverent til side og betraktet som foreldede. De som måtte våge å hevde dem, får ofte hard medfart for intoleranse og uvitenhet.

Hvis det er slik at Bibelen klart advarer mot tilbedelse av andre guder, ja at den endog kommer under Guds dom, hvordan kan så paven våge å invitere og dermed oppfordre til slik tilbedelse? Hvordan kan lutherske og andre protestantiske kristne som påberoper seg Bibelen alene som rettesnor for lære og liv, delta i en så klart ubibelsk handling? Så langt jeg kan forstå, har både paven og de kirkelederne som fulgte ham, her gjort seg skyldig i en alvorlig synd mot det første bud.

Det er rett for en kristen å respektere og tolerere andre menneskers religioner og gudsdyrkelse, men det er galt å invitere og oppfordre dem til å praktisere den. Det finnes mye verdifullt i andre religioner, og vi kan ikke og skal ikke fordømme alt, men det viktigste kristne budskap til mennesker innen andre religioner er likevel kallet til omvendelse fra avgudene til den ene sanne Gud.

3. Bibelen knytter løftet om bønnhørelse til bønn i Jesu navn. Det er ikke gitt noen løfter til andre religioners bønn (selv om Bibelen gjør det klart at Gud kan høre mennesker som roper til ham før de har kommet til personlig tro på Jesus, smi. Kornelius, Apg 10, 4; 11, 14). I Assisi får vi imidlertid inntrykk av at bønnene ikke primært ble bedt for at de skulle høres og besvares, men for at de skulle fortelle noe til menneskene. For hva annet kan ligge bak oppfordringer til shintoister, hinduer, buddhister osv, om å be til sine guder om fred? For hvis man ikke tror at disse gudene finnes (og det tror vel ingen kristen?), kan man så med sin integritet i behold oppfordre andre til å gjøre noe som man er overbevist om ikke fører til noe resultat?

Hendelsen i Assisi reiser mange og viktige spørsmål når det gjelder kristendommens forhold til andre religioner. Intervjuer med sentrale misjons- og dialogledere i Kirkenes Verdensråd og Det Lutherske Verdensforbund på nyåret 1987 har på ny aktualisert «religionsteologien» som ett av de mest brennende teologiske emnene i årene fremover. På sitt møte i Atlanta, USA, i januar i år satte Lausanne-bevegelsens teologiske arbeidsgruppe forholdet mellom kristendommen og religionene Øverst på sin liste over prioriterte oppgaver innen misjonsteologien. Kampen for bibelsk lære på dette område er ikke på noen måte avsluttet, og det vil bli viktigere enn noen gang å våge og tenke og føle bibelsk rett om dette emne.