Reservasjonsrett, folkeskikk og tvang

Det har den siste tiden vært en del oppmerksomhet rundt arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester som har vært utført på oppdrag av Kirkerådet. Funnene i undersøkelsen har blitt koblet direkte til den skarve motstand mot kvinnelig prestetjeneste som er tilbake i Den norske kirke. Dette er en kortslutning som det må være tillatt å kommentere:

I undersøkelsen kommer det frem at mange kvinnelige prester utsettes for «uønsket oppmerksomhet» og «uønskede hendelser» som i stor grad vitner om mangel på folkeskikk. Dette oppleves naturlig nok både krenkende og fornedrende. La det være helt klart at fra vår side som er kritiske til kvinners prestetjeneste, er vi like kritiske til mangel på høvisk fremferd. Hvert menneske – også kvinnelige kolleger – bør og skal møtes med tilbørlig respekt.

At der finnes medarbeidere i DnK som ikke vet å opptre med høflighet og respekt, må imidlertid ikke forveksles med det teologiske nei til kvinners prestetjeneste. Når denne undersøkelsen anvendes for å stigmatisere kvinneprestmotstanderne, går en mange skritt lengre enn det er dekning for. Kan en belegge at bak noen av disse tilfellene av respektløs oppførsel ligger det en mannlig kvinneprestmotstander? Og med hvilken saklig rett sauser en spørsmålet om manglende folkeskikk sammen med de teologiske og kirkelige fundamentalspørsmål som det kirkelige embete handler om? Sårede følelser er ikke et gyldig teologisk argument.

Nå er vi klar over at når kvinneprestmotstandere setter spørsmålstegn ved legitimiteten i den tjenesten som deres kvinnelige kolleger har gått inn i, vil dette kunne oppleves både sårt og vanskelig. Men motstanden mot kvinnelig prestetjeneste er saklig begrunnet i bibelteksten og en entydig apostolisk tradisjon gjennom 2000 år. Den bunner ikke verken i kvinneforakt eller patriarkalske holdninger. Og når bibelordet har tatt en til fange, kommer en ikke unna det – selv om det medfører til dels betydelige omkostninger.

I tråd med Presteforeningens «kjøreregler» hadde man i flere tiår etablert et modus vivendi innen Den norske kirke. Dette innebar at kvinneprestmotstandere var innvilget rett til å trekke seg fra situasjoner som innebar communio in sacris. En skulle ikke pålegges å gå inn i tjenesteforhold som stred imot en samvittighet bundet av Guds ord. Denne reservasjonsretten gjorde bispemøtet slutt på sist høst.

I Helgemorgen på NRK 9. mai argumenterer både biskop Herborg Finseth og politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, med utgangspunkt i arbeidsmiljøundersøkelsen sterkt for at det må bli slutt på reservasjonsretten. Nattverdfellesskap blir med dette en plikt. Kvinneprestmotstanderne skal tvinges til nattverdbordet. Hvilken kristelig legitimitet ligger det i å tvinge mennesker – selv prester – til nattverdbordet?

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

Jan Bygstad, formann