Retorikk og realiteter etterKirkemøtet.

Klimaskiftet skal også ha inntrådt på årets kirkemøte ifølge pressemeldinger. Et mildere klima kan spores. I møtet mellom de kirkelige delegatene og statsmakten sporet man kampen om å vinne opinionen. Latter og god stemning var et effektivt virkemiddel. Men i kirkelig sammenheng hører også anger og beklagelse over egne og andres feiltrinn med. Mediene har formidlet et inntrykk av klimaskifte på kirkemøtet. Samtidig fremstår det som en retorisk skueplass, for ikke å si: et retorisk skuespill.

Statsråden, Trond Giske, sammenlignet seg humoristisk med Bileams talende esel og ble helgenkåret under lysekronen av pressefotografene. Retorikken var sjarmerende og ble rost opp i skyene. Men mon tro om Giske kjente ironien i fortellingen? Bileams esel åpnet munnen og talte, fordi hun hadde sett Herrens engel med løftet sverd i hånden...

Biskopen, Odd Bondevik, bekjente at han både hadde kokt over og snakket høyrøstet i homofilistriden. Biskopene har hatt sin utblåsning, sa han.

Uttalelsen i august fra "Fem biskoper om Kirkens enhet og veien videre" ble omtalt som en slik høyrøstet utblåsning. Det var viktig å si "noe" klart og tydelig der og da, for å holde ting under kontroll i enkelte bispedømmer, sa Odd Bondevik. Han mente øyensynlig at retorikken har hatt sin virkning, men helt rolig er ikke situasjonen, for "Fortsatt vurderer folk å melde seg ut av Kirken" (Aftenposten 16.11). Sigurd Osberg istemte beroligelsen og understreket at begge sider i homofilisaken ønsker å være tro mot Skriften.

Gir en slik retorikk grunnlag for å være beroliget?

Inntrykket som skapes, er at de fem biskopenes uttalelse fremstår som en uoverveiet, høyrøstet utblåsning og muligens overspill. Det er ikke de fem biskopenes motspillere som gir dette inntrykket, men deres egen fremste talsmann. Nå får vi høre at uttalelsen ble avgitt for å holde situasjonen under kontroll. Men var den noe mer enn beroligende retorikk? Var den så sann at "De fem biskopene" fortsatt står ved det de sa? Vil de forsatt gå den veien de sa de ville gå?

Mange trodde vel at de fem biskopene tok handlingsansvar gjennom august-uttalelsen sin. For dem er Odd Bondeviks ord urovekkende. Fellesuttalelsen som lovet å vurdere et alternativt tilsyn fordi Oslo biskop brøt enheten i kirken, fremstår i ettertid som tidsbetinget og uten forpliktende konsekvenser. Etter utblåsningen de fem hadde i august ble det skapt rom for en forsonende prosess mellom biskopene, sier Bondevik. Men hva går forsoningen ut på? Hvilken enighet er oppnådd om hva Kirken skal lære og være? Hvem kan med åndelig fullmakt inneha Jesu Kristi embete? Hvem kan lære og føre tilsyn med fullmakt fra Jesus Kristus, og hvem blir frelst i denne kirken?

Statsråd Giske ønsker at Den norske kirke kan fungere som en åpen og tolerant folkekirke som alle kan føle seg hjemme i (VL 15.11). Bildet av det pluralistiske norske folkehjemmet settes som et tilsynelatende fromt og positivt program for Den norske kirke. Men hvilket syn på Gud - og på mennesket - ligger under når en politiker vil skape en kirke som "alle kan føle seg hjemme i?" Her når retorikken og utopien de store høyder. Er det gjennom slike utsagn Giske ville høyne nivået i bispekollegiet, - hvis han var biskop? (Stålsetts smigrende omtale av Giske).

FBB har i Arvid Tångbergs tid som formann markert sine standpunkter i de omstridte spørsmålene på en sivilisert og kristelig måte. Arvid Tångberg gjennomskuet retorikken og viste til grunnfjellet i Den hellige skrift. Hans mål var ikke at alle skulle føle seg hjemme i Den norske kirke, men at alle mennesker i denne kirken måtte bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er vel en aldri så liten forskjell her i synet på hvordan kirken skal fungere ...

Det kristne budskapet stiller mennesker på valg. Det kan ikke være alle til behag, men kaller oss alle til omvendelse. Den eneste farbare vei videre for kirkens ledere er å vise konkret og objektivt til det apostoliske ord. Dette ordet sier at kirkens ledere skal oppfordre, ja, be og formane i Herren Jesus om at vi skal holde oss til det vi har mottatt og lært av Jesus og apostlene. Det er de som viser oss hvordan vi bør leve og være Gud til behag.

"Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus. For dette er Guds vilje - deres helliggjørelse. Dere skal holde dere borte fra hor; enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud. Og ingen må gjøre sin bror urett eller bedra ham i disse ting.

Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt og lagt dere på sinne. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv. Derfor, den som avviser dette, avviser ikke et menneske, men Gud, han som gir dere sin Hellige Ånd." (1 Tess 4, 1-8).

Er dette høyrøstet eller lavmælt? Er det sivilisert og kristelig? Retorikken er egentlig uvesentlig.

Det som betyr noe er om det er sant og gyldig. Og hvis dette er sant, er det ikke tids- og situasjonsbetinget retorikk, som åpner for menns begjær etter menn eller kvinners etter kvinner.

Heller ikke åpner det for samboerskap uten ekteskap. Dette apostelordet er et forpliktende uttrykk for Guds vilje som Kirken skal fremholde. For "den som avviser dette, avviser ikke et menneske, men Gud, han som gir dere sin Hellige Ånd." Og: "Ingen må gjøre sin bror urett eller bedra ham i disse ting."

Når det går om det som tjener menneskene og fellesskapet mellom mann, kvinne og barn i dette liv, og om menneskers fremtidige frelse, kreves det mer enn tidsbestemt retorikk. Når det går om samhold og kirkens enhet, er det uomgjengelig nødvendig at kirkens biskoper og ordinerte tjenere fastholder det vi har mottatt og lært av Jesus og apostlene.

Retorikk og realiteter må samsvare. Kanskje kirken da blir et sted hvor - ikke alle - men faktisk flere "føler seg hjemme"?