Rettferdig som Gud

I.

Det gode er uoppnåelig for mennesket. Det er dets tragedie. «Ingen er god uten én, det er Gud», sier Jesus (Luk. 10, 18). Men Gud skjenker selv mennesket det gode som han krever og gjør det godt og helt på den måten. Det er dets rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelsen står i et spesielt fokus på reformasjonsfesten som kirken feirer i dag, og dette vil jeg si noe om i det følgende.

Gud krever alt fordi han vil ha hele personen. Og evangeliet er at han ikke gikk lei og slo av på krava. Derfor gir han også alt, sin egen rettferdighet uavkortet. Her er intet kompromiss, men kjærlighet og forening. Derfor feirer vi også nattverd. Når vi eter og drikker Sønnens legeme og blod, blir hans liv vårt liv.

Denne forståelsen er reformatorisk, og den takker mange kristne Gud for nettopp på denne dagen. For forståelsen av det som ikke hadde oppkommet i noe menneskes hjerte (1Kor. 2, 9) var også i store deler av kirkens historie en hemmelighet.

Selv om forståelsen av «Guds rettferdighet» (Rom. 1, 17) var mangelvare, oppstod reformasjonen ikke i et vakuum. Renessansen pekte tilbake på kildene til den europeiske kultur i antikken. Skismaet i pavedømmet omkring år 1400 skapte en kirkelig autoritetskrise. Johannes Wyclif trakk konklusjonen at Skriften var kirkens eneste autoritet.

Men også Luthers forståelse av Guds rettferdighet var forberedt. Historikeren Bernd Hamm har vist hvordan Svartedauen ved midten av 1300-tallet skapte en eskatologisk krisestemning. Enden kunne inntre når som helst for den enkelte, og gjennomsnittsmennesket kjente seg ikke uten videre rede til regnskap for livet sitt. «Den nære nåden», umiddelbart tilgjengelig, ble ifølge Hamm et svar på «den nære nådeløsheten». Det gis flere eksempler på dette. Den tsjekkiske presten Matthias av Janov (død 1393) som jeg i egen forskning har arbeidet med, har oppsiktsvekkende utsagn om «Guds rettferdighet» som han sier de er uvitende om som ved diverse fromhetsøvelser søker å rettferdiggjøre seg selv. Guds godhet tar plassen til min ondskap, er et av hans forsøk på å beskrive frelsesprosessen.

II.

Likevel var ikke reformasjonen inngangen til et fredsrike med sannheten sikret en gang for alle. Deler av kirken ble fornyet, men kampen fortsatte – innen den lutherske kirke. Forfall er  normalt i kirkens historie, slik Paulus forutså (2Tess. 2). Forståelsen av evangeliet er nemlig ømfintlig – i den enkeltes liv, avhengig av Den hellige ånds opplysning. Derfor er også «evangelisk kirke» på én måte et håpløst prosjekt. For den står og faller med Ånden.

Men Jesus lovte at dødsriket ikke skal få has på kirken (Matt. 16, 18). I dette løftet ligger reformasjonen inne. Her ligger håpet. Kirken «trenger alltid reform» (semper reformanda). For når vår generasjon feirer reformasjonsjubileum, er det i en situasjon hvor lutherske kirker har forfalsket læren om ekteskapet. Et reformasjonsjubileum kan uansett ikke være en feiring av status quo med rettferdiggjøring av den kirkelige praksis. Det vi kanskje kan kalle det seksuelle skiftet kaller kirken til radikalt oppbrudd fra felleskulturen. Dette gir samtidig slektsleddet vi som troende tilhører en dyp sorg. Som kristne på tampen av 2017 må vi leve i diaspora hvor det at vi har riket i himlene (Filip. 3, 20) gir seg klart sosiale uttrykk i form av marginalisering i kirkene på jorden.

Minnet om reformasjonen på 1500-tallet innebærer likevel at det finnes en skatt som vi bestandig kan relatere til og som fortsatt er iblant oss. I og med at kirken lever av kilder utenfor seg selv, er det også til sjuende og sist tilstrekkelig.

III.

«Reformasjonen» var et sammensatt hendelsesforløp. Her var politikk, makt, teologisk strid, ja, motstridende reformasjoner, menneskelig og guddommelig om hverandre. Dette gjelder allment for kirkens historie. Men dypest sett handlet den lutherske reformasjonen om hellige ting. I sin kjerne er dette, slik jeg ser det, at virkestoffet i kirken er guddommelig. Det som ikke er Guds verk måtte vike dersom det ble utgitt for å være det, eller dersom det ikke hadde pretensjoner om å være annet enn menneskers verk, nedgraderes til greie og vakre tradisjoner og skikker, og slike kan en kirke heller ikke klare seg uten, men det står ikke på nivå med Guds egen gave. Med «alene»’ne vil lutheranere understreke dette:

Sola scriptura: vi er lært av Gud alene, av et rent, ublandet budskap fra Gud.

Sola gratia: frelsen beror på Guds godhet alene.

Sola fide: selv det vi griper nåden med, troen, er Guds verk alene, virket av Ånden alene.

IV.

En luthersk kristen gjenkjenner elementer ved kirkens tro i andre kirker. Vi har den katolske liturgiske og sakramentale fromheten. Og noen av de protestantiske kirkene ble inspirert av Luthers reformatoriske oppdagelse. Kristne som har blitt marginalisert i sine respektive kretser og dermed gjort like små, vil gjenkjenne troen sin hos hverandre.

Likevel er det i forhold til den romersk-katolske kirke og protestantiske kirker forskjeller selv om disse legges mindre vekt på i dag etter som frelsespørsmålet ikke er like påtrengende for dagens mennesker som det var i senmiddelalderen.

Gud oppfyller sitt løfte til kirken ved å kalle henne tilbake. «Fornyelse» og «omvendelse» er sentrale ord i Det nye testamente. Jesus kalte menigheten i Laodikea til reform: «Se, jeg står for døren og banker» (Åpb. 3, 20). Reformasjonen var å finne tilbake til kildene, ikke å finne en måte å leve uavhengig av disse kildene på, eller komme til nye kilder. Bønn om reform er derfor en del av reformasjonsfesten.

Det går folk rundt i verden i dag kledd i Jesu rettferdighet. Kirken er fellesskapet av disse hellige. Dette er Guds glede. De er rettferdige som Gud, ikke i seg selv, men ved tilregnelse av hans rettferdighet. Vi ser det foreløpig glimtvis, men holder fast ved det i troen. Vi beveger oss her på Kristi enemerker. Martin Luther fikk se dette, og det er emne for reformasjonsfesten. Evangeliet gjenoppdaget er en gave til hele kirken.

(Første gang publisert i Dagen)