Rettssaken i Alta herredsrett underkirkemøtet

At kirkemøtet i Trondheim skulle foregå i samme uke som avskjedssaken Departementet for et år siden hadde bebudet for prestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, kan kanskje sees på som en tilfeldighet. Men sammenfallet i tid er i hvert fall symptomatisk på tilstanden til Den norske kirke. Motsetningene har øket og blitt mer markert mellom liberale, "sentrale" og konservative grupperinger siden bispemøtet våren 95, det som siktet på favne alle i et kompromissvennlig, statskirkelig tjenestefellesskap.

Det er også iøynefallende at statsråd Lilletun og ekspedisjonssjef Fisknes lar saken gå før lærenemnda har tatt stilling til Asle Dingstads tilsynsfrasigelse i forhold til biskop Sigurd Osberg. Dingstad har nektet av samvittighetsgrunner å feire gudstjeneste i fellesskap med en vranglærende biskop, det samme som Thorsen og Lyngmo har gjort. Likevel hevder Kirkedepartementet at det i tilfellet Lyngmo og Thorsen ikke dreier seg om noen læremessig sak, men om "illojalitet" mot overordnede. Den siste saken har riktig nok et ekstra moment i og med at prestene innsatte Børre Knudsen som sin åndelige veileder med stor medieoppmerksomhet ved en gudstjeneste i Kautokeino, men prestenes reaksjon springer ut av samvittighetsnød og forpliktelse på våre bekjennelsesskrifter. De er ordinert til å lære og leve etter Bibelen og bl.a. Den augsburgske bekjennelsen artikkel 28, som påbyr ulydighet mot biskoper som lærer falskt. Det er også uten videre klart at Skriften formaner menigheten og tilsynsmennene å vise notoriske vranglærere bort (Rom 16:17f.; Tit 3:10).

Det finnes også andre prester som har frasagt seg biskopers tilsyn i sammenheng med de skriftstridige kompromissformuleringene om homofilt samliv på bispemøtene 95 og 97. Av disse har jeg fått vite at minst en biskop den gang planla å gå til avskjedssak mot prester dersom de ikke møtte etter innkalling til felles gudstjeneste ved visitas eller ved andre anledninger.

Det var derfor svært positivt at biskop Odd Bondevik, preses i bispemøtet, i rettssalen ga uttrykk for at han ikke ønsket at rettssaken i Alta skulle ende med avskjedigelser. La oss håpe at dette vitnesbyrdet fra biskop Bondevik sammen med den sterke motsetningen til mindretallet på bispemøtet i mai i år forhindrer en fatal utgang på rettssaken. Denne utgangen vil sammen med utfallet av Dingstad-saken bli viktig for de prester som føler seg i samvittighetskvaler overfor tjenesten i Dnk.

Hva vil rettssaken vise til slutt? Nestor i norsk kirkehistorie, professor Carl Fr. Wisløff stiller spørsmålet på denne måten:

"Hva kan kirken tåle? Kan kirken være så elastisk i lærespørsmål at den lar sine tjenere forkynne i strid med Skriften? Er det bare embetsmessige og ordningsmessige saker som har vekt og betydning? Nå ser det faktisk ut til at man holder det siste for å være det viktigste." (Folkets Framtid 12.11.99)

At biskop Køhn har brutt sin lojalitet mot kirkemøtet, og at biskop Stålsett sier seg beredt til å bryte med kirkemøtets vedtak i Trondheim 13.11.99, blir det neppe rettssak om, selvom de begge taler fra en mye høyere prekestol enn de to prestene i nord.

Som FBBs formann var jeg innkalt til å vitne i Alta 17.11. Pressen refererte ikke noe fra mitt vitnemål, så vidt jeg vet. Jeg vil derfor bare referere litt av hva jeg sa:

Jeg støtter prestene Lyngmo og Thorsen ut fra Augustana art.28 i protesten og tilsynsfrasigelsen. Jeg påpeker at en prest først og fremst må være lydig mot Skriften og bekjennelsen, dernest ordningene. Ordninger som fremmer vranglære må motarbeides. Kirkens lære er gitt i Skriften og bekjennelsesskriftene. Verken kirkemøte, bispemøte eller lærenemnd står over eller mot Skriften, men under den. Det samme gjelder kirkeordningene. Dette er den velkjente lutherske grunntanken som var drivkraft i reformasjonen: Skriften alene.