Endringene kan dreie seg om sangens og musikkens form, plass og funksjon i møtene eller utviklingen av mer faste gudstjenesteinnslag. Det skjer også endringer angående vitnesbyrdets plass i møtene og med forkynnelsens form og innhold.
Noen tenker at det meste av endringer står i sammenheng med frafallsutvikling. En ser bakover og tenker hvordan det var i de åndelig gode tider. En håper å kopiere dette også i 2019. Spørsmålet er om det er mulig å kopiere form og innhold fra 50 eller 100 år tilbake slik at det fører til åndelig fornyelse for mennesker i dag?
Andre tenker at endring nettopp er en av nøklene til fornyelse. En ønsker å kommunisere med samtiden, og da må form og uttrykksmåter være «up to date». Spørsmålet er om hvilken som helst form er tjenlig for å formidle en sann fornyelse fra den tre-enige-Gud?
Andre endringer igjen søker lenger tilbake enn til våre egne vekkelsesbevegelsers historie, tilbake til eldre kristen tradisjon, til oldkirken eller den første kristne menighet.
Her er noen av mine refleksjoner rundt denne tematikken: Jeg er ikke av de som er mest bekymret over at lekmannsbevegelsen tar opp i seg det beste av kirkelig tradisjon. En del faste ledd i gudstjenesten har en lang historie tilbake til synagogen og de første kristnes gudstjenestefeiring. Syndsbekjennelse, tekstlesning, trosbekjennelse og velsignelse formidler sterke kristne sannheter og har en opplærende effekt for de som hører det jevnlig.
Jeg tenker at de bønner hvor jeg ber for det jeg «kommer på» ikke er mer åndelig enn faste bønner fra salmenes bok eller bønner som er prøvd og erfart gjennom generasjoner. Men de faste ledd må kombineres med det beste i vår lekmannsarv, med rom for vitnesbyrd, frie bønner og forbønn. Her er ungdommer ofte pådrivere for å gi rom for forbønn og sjelesorg.
Endringer i sang og musikk tenker jeg har både positive og negative elementer. En endring med rom for flere tilbedende sanger er positiv. Så savnes det ofte sanger og salmer som vitner om en prøvet tro. Etter min mening så svekkes også den gode forsamlingssangen når musikkens lydnivå ofte er for høyt eller når forsangere/lovsangsledere selv får for dominerende plass.
Når det gjelder forkynnelsen, er det viktig at den ikke blir «kul». Men naturlig humor kan kombineres med det dypeste alvor. Ordets forkynnelse må gis tid og noen steder ser en et positivt økende fokus på bibelutleggende forkynnelse. Men jeg savner ofte den sunne, vekkende forkynnelsen innad i den kristne forsamling og den sterke, frigjørende «maling» av Jesu lidelse, død og oppstandelse for oss!
Thor Fremmegård
lærer Fjellheim Bibelskole, Tromsø