Rumenere

Mens mennene kjemper den gode strid mot ugudelige lover og for den sunne lære, kan det være fruktbart å øve seg på det kvinnelige privilegium å tie.

På hjørnet av parken i min by sitter det en rumener og spiller trekkspill. Han har fanget min tause nysgjerrighet, for mens hans kolleger synes å ha forlatt byen, sitter han der stadig, uke etter uke, og spiller på tross av bedrøvelige resultater i plastboksen.

Enstavelseskommunikasjon og fingerspråk sammen med enkel research avdekker at mannen forsørger en familie på sju i Romania. For ikke å gå glipp av de få kronene han tjener, er han sin egen herre og har ingen bakmenn. Frokost og middag inntas samtidig på pinsemenighetens varmestue før dagen begynner.

Dagen er på hell, og jeg ser han på benken ved bussholdeplassen. Han er stadig iført halvlang vinterjakke og bærer med seg instrument og bagasje. På tross av at jeg vet svaret, nikker jeg til han og spør høflig om han venter på bussen. Ansiktet fortrekker seg når han rister benektende på hodet. Han peker mot parken og forklarer med illustrerende håndbevegelser at han venter på at folk skal gå hjem så han kan få lagt seg til å sove.

Min enkle research har allerede på forhånd avdekket også dette faktum, at han i tillegg til å være sulten, fremmed, alene og fattig heller ikke har noe sted å bo.

Det kan tenkes at han er en kristen bror. I så fall er det bibelske holdepunkter for at Mesteren selv sitter på hjørnet av parken og spiller trekkspill.

Åse Næss