I Bergens Tidende (BT) 26. mars avlegger Jahn-Ove Johansen fra partiet Rødt annonsen fra stiftelsen MorFarBarn som stod i avisen 20. mars, en kritisk visitt. Artikkelen er interessant først og fremst med tanke på hvilket saklighetsnivå en mener å kunne tillate seg i møte med bibelsk begrunnet samlivsetikk: Innlegget når et lavmål som stort sett er forbeholdt nettrollene. For det andre når det gjelder den hersketeknikk som ligger i såkalt ‘no-platforming’: En mener seg bemyndiget til å definere hvem som skal ha rom i den offentlige samtalen. Selvfølgelig står det Johansen fritt selv å avgjøre hvem han ønsker å snakke med. Men ‘no-platforming’-strategien er et demokratisk problem.
Realiteten i diskusjonen som en med dette står inne i, er at det dreier seg om to motstridende livssyn og virkelighetsoppfatninger, om kristen tro versus postmodernitet. I postmodernismen ligger autoriteten i menneskets selv, i kristen tro ligger høyeste autoritet i Gud og det han har åpenbart. Innen postmodernismen gis der ingen etiske absolutter, i kristen tro har vi de 10 bud. Ikke minst er den menneskelige seksualitet undergitt klare etiske retningslinjer, noe kristendommen for øvrig har felles med nesten alle andre religioner. Og vel å merke: Disse Guds bud er å anse som konkrete uttrykk for Guds kjærlighet, gitt med tanke på å bevare livet.
Videre hviler menneskesynet i kristen tro i troen på skapelsen, og med det i oppfatningen om at menneskets fysisk gitte virkelighet som mann og kvinne, som mor og far, er gudgitt. I moderne kjønnsteori – slik den er utviklet bl.a. av Judith Butler og som foreningen FRI i dag står som eksponent for – er menneskets kroppslighet irrelevant for dets identitet. Identiteten forankres i stedet i hva en «føler». Et menneskesyn som prinsipielt bryter forbindelsen mellom kropp og sjel, åpner opp for dyp eksistensiell forvirring.
Postmodernismen er på mange måter en desillusjonert modernitet. Mens det moderne gjennombrudd (i opplysningstiden) hvilte i troen på fornuften, i troen på at fornuften skulle finne all sannhet, har postmodernismen oppgitt denne optimismen. For i stedet å lande i resignasjonens «det gis ingen (absolutt) sannhet», og «det gis intet (allment) rett/galt». Ja, den postmoderne franske filosofen Foucault hevder sågar at det å fremholde at noe er sant eller godt/rett i allmenn forstand, er repressivt.
Det synes klart at Johansens posisjon er uttrykk for den etiske nihilismen som postmoderniteten representerer.
Jan Bygstad, prest, formann i FBB