Salmesang «i jorderiks daler»

I 1869 ble Landstads salmebok autorisert. Boken var den første helhetlige norske salmebok. Den fikk en enorm utbredelse og betydning. Ved et 150-årsjubileum er det naturlig å sette fokus både på mannen og boken. 

Landstads far var bondesønn fra Verdal. Han var en av få trøndere som utdannet seg til prest. Ved universitetet i København rådde rasjonalismen. Det gryende vekkelseslivet knyttet til Hauge, var han lite kjent med. Han ble en folkekjær prest, først i Finnmark, senere i Vesterålen. Men noen profilert mann, rent teologisk, var han ikke. 

I 1802 ble Magnus Brostrup født. Det var han som skulle gjøre Landstad-navnet virkelig kjent. 

Oppvekst-vilkårene var ikke enkle. Trolig sa far flere ganger: «De e hustriar her enn i Værdal’n!!» Klima og økonomiske forhold var strenge for nordnorske prestefamilier. Magnus var ni år da de flyttet og bosatte seg i Vinje – etter en dramatisk og lang reise. 

Tungsindig?

Noen mener M. B. Landstads tendens til tungsinn har sammenheng med tøffe oppvekstvilkår. Men i den grad salmene hans skildrer mørke og smerte, har dette trolig like mye sammenheng med Bibelens skildring av menneskelivet – i syndens og dødens verden. Landstad ble en innsiktsfull bibelteolog. I studietiden ble han mye tydeligere preget av klassisk kristendom enn sin far. Trøsten i den lutherske ‘anfektelsesteologien’ gikk ham i blodet.

Men altså: Når han så ofte bruker uttrykk som «jorderiks daler», «jordens dype smerte», er det mulig å se en viss sammenheng med hans egne erfaringer både som barn og voksen. Det var mye nød i menighetene og mye død i familien.

Mors fromhet og Minas støtte

Da han som niåring kom til Vinje, ble han en del både av kirkelivet og folkelivet. I kirken erfarte han den formende kraften i salmesangen og liturgien. Fars prekener hadde trolig ikke så stor innvirkning. Mors inderlig fromhet satte derimot tydelige spor. 

Fars ønske var at Magnus måtte bli prest. Økonomien var skral, for det ble etterhvert mange barn i familien. Underveis i studietiden (i Christiania) måtte han av økonomiske grunne søke huslærerpost på Hadeland. Der traff han Mina. Gjennom hele livet – i medgang og mange prøvelser – sto hun ved hans side som hans sterke støtte. 

Oversetteren Landstad

Som student hendte det han prøvde seg både som oversetter og dikter. Noen ganger fikk kamerater lese det han skrev. Oversettelsen av Sions vekter hever røsten fra 22-årsalderen har jeg omtalt i en andakt.  

Senere – da han var blitt kjent som folkevisesamler og salmeskribent – oversatte han en rekke salmer. Noen mener han var minst like dyktig som oversetter som han var som salmedikter. Luthers salmer ble han usedvanlig heldig med. Det er Landstads oversettelse (fra 1855) vi kjenner i Vår Gud han er så fast en borg.

Folkevisesamleren

Folkeviseinteressen var en hobby han delte med flere i samtiden. Det hadde nok sammenheng med at Telemark var hans arena både i tenårene og som ung prest. Landstad gjorde (sammen med Olea Crøger) en kjempeinnsats for å bevare folk-klore fra øvre Telemark. På reisene sine i bygder og daler kombinerte han sjelesorg med samtaler om gamle tekster. 

Bare hobby? Nei, etter hvert ble det en hjertesak. I ettertid er arbeidet hans, Norske folkeviser, betraktet som banebrytende. (Utgitt i 1853 – med 942 sider og 50 sider med noter!) 

Landstad ble også en sterk forsvarer av stavkirkene. De sto for fall i mange bygder. Hans dikt om Neslandskyrkja (som ble revet) gjorde sterkt inntrykk. Han reddet også Gamle Aker kirke fra nedrivning. 

Turbulent salmebok-situasjon

Salmeboksituasjonen i kirkelivet var utilfredsstillende. De aktuelle bøkene var alle danske. Kingos bok fra 1699 var meget solid, men nyere stoff hadde jo kommet til (f.eks. Brorson-salmene). Guldbergs bok av 1778 hadde sine mangler. Evangelisk Christelig psalmebog fra 1798 var gjennomsyret av opplysningstidens skepsis mot klassisk kristendom.

Danmarks høye ånd, Grundtvig, kompliserte for øvrig situasjonen i Norge. Han var salmedikter – med sin helt særegne (og varierende) profil. Presten Wexels var en tid aktuell som redaktør for en ny bok. Han var en meget dyktig språkmann og salmedikter. Men han ble assosiert med Grundtvig og var dermed ingen samlende figur.

Samlende figur

Departementet måtte finne en samlende person som både var inne i salmehistorien og hadde vist teft for å skrive salmer med tydelig norsk preg. 

Flere ganger landet kirkeledelsen nettopp på Landstad, presten og folkevisesamleren. Han hadde tillit både når det gjaldt poesi og teologi og burde kunne skape en felles salmebok for Den norske kirke. Han hadde en teologisk profil som ikke lå for nær Grundtvigs, og han var preget av varm gudsfrykt uten å være pietist. Omsider svarte han ja – på bestemte vilkår knyttet til arbeidssituasjonen.  

Kritiske røster

Mange haugianere var skeptiske til Landstad. Folkevisene tilhørte verdslige miljøer, mente de. Andreas Hauge, sønnen til selveste Hauge, var dessuten i gang med et arbeid for å skape en ny salmebok.  

Da Landstad ga ut en prøveutgave, kom kritikken også fra andre hold. Hans språk var flere steder alt for ‘bondsk’. Noen reagerte naturlig nok også på endringene han hadde foretatt i gamle, kjente salmer. 

Landstad imøtegikk kritikken i en egen bok (Om salmebogen). Her avspeiles en stor innsikt i salmehistorie, teologi, psykologi og grammatikk. Hans litterære teft og gode kjennskap til norsk språk er overbevisende. Noen av anmelderne får det glatte lag, men han var villig til å gi etter for kritikken i noen tekster. Ivar Aasen ble til hjelp for ham i denne perioden, selv om det ennå var uaktuelt med nynorsktekster.

Haugianerne skjønte etterhvert at Landstad på mange måter overgikk deres helt, Andreas Hauge, især når det gjaldt litterær teft og egne salmer. 

Et ensomt sliterarbeid

Det blir i denne kronikken ikke plass til en gjennomgang av Landstads prinsipper for utvalg av tekster, for språklig profil, teologiske overveielser, kjennskap til hva som fungerer ute på landsbygda – og sjelesørgerisk innsikt.

Arbeidet var ensomt, slitsomt og meget krevende. Oppmuntringene underveis var ikke mange. Men da boken ble autorisert i 1869, gikk den fort sin seiersgang over hele landet. Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt.

Når det gjaldt gudstjenestelivet, tenkte Landstad konfluent: Salmetekstene til de ulike søndagene måtte ‘flyte i samme retning’ som søndagstekstens budskap.

Bok for kirke, hjem og skole

Boken slo igjennom og ble enerådende også i norsk skole gjennom flere generasjoner. Når jeg blar i min mors salmebok fra rundt 1920, får jeg nesten klumpen i halsen. Her var en av de viktigste kildene til hennes trosholdninger. Den reviderte utgaven (1924) ble min generasjons salmebok. Den lå daglig på skolepulten.

Sammen med bedehus-sangboken var ‘Landstads reviderte’ en levende kilde også for lekpredikanter.

Teologiske læresentra – meget viktige

Landstad ble i ungdommen preget av professorene Stenersen og Hersleb ved universitetet. De hadde sagt farvel til samtidens rasjonalisme. Landstad er eksempel på hvor viktig teologiske læresentra er for menighetslivets indre liv. Og han er eksempel på hva en mor kan bety for sine barns åndelige profil.

….

Landstads er kalt adventstidens salmedikter. Han kjente livets smerter og hadde behov for et budskap som løfter blikket. «Jeg løfter opp til Gud min sang …». Hans glede over norsk misjon kommer også til uttrykk i et par salmer. («Oppløft ditt syn!») Hans egne salmer er ofte bibeltekstnære, men på en måte som plasserer dem i den store bibelske sammenhengen og med et bevisst sikte mot selvransakelse og trøst. 

(Jeg har i en serie andakter i Dagen gitt noen smakebiter og forsøkt å formidle noe av Landstads sjelesorg).

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)