Salzburg-erklæringen
Salzburg-erklæringen Skapelsen
En teologisk veiledning fra Internationale Konferenz Bekennender Gemeinschaften
(Les også Økumenikk og menneskets økologi av Knut Alfsvåg.)
(IKBG/ICN)
Forord: Følgende tekst er et kort sammendrag av Salzburg-erklæringen. Denne ble enstemmig godkjent på den bekjennelsesøkumeniske kongressen til IKBG/ICN i Salzburg den 6. september 2015. Kortversjonen ble utarbeidet av Prof Dr Harald Seubert, og supplert av Dr Werner Neuer. For nærmere forklaring og begrunnelse av utsagnene er erklæringen i fullversjon uunnværlig. De angitte nummerne viser til denne.
Kort utgave: http://www.ikbg.net/pdf/Salzburger-Erklaerung-Kurzfassung.pdf
Lang utgave: http://www.ikbg.net/pdf/Salzburger-Erklaerung-Original.pdf
INNHOLDSFORTEGNELSE
Innledning: Vår tids trussel mot menneskets skapthet og nødvendigheten av en økumenisk ”menneskets økologi”
Hva som får oss til å komme med denne erklæringen [Nr 1-5]
I Det bibelske skapelsesvitnesbyrd om mennesket som fundament for en ”menneskets
økologi”
Hva vi til Guds lovprisning bevitner og bekjenner! [Nr 6-12]
II Vår tids angrep på mennesket og dets skapthet med spesielt henblikk på gender-ideologien
Hva vi for Gud og mennesker beklager! [Nr 13- 28]
III Nødvendigheten av en ny besinnelse på det bibelske skapelsesvitnesbyrd om mennesket som forutsetning for en ”menneskets økologi”
Hva vi for Gud og mennesker oppfordrer til! [Nr 29-34]
Innledning: Vår tids trussel mot menneskets skapthet og nødvendigheten av en økumenisk ”menneskets økologi”
Hva som får oss til å komme med denne erklæringen. [Nr 1-5]
Siden syttitallet har folks følelse av at naturen og dens ressurser er truet vokst betydelig. Langt mindre merkes det i den offentlige bevissthet at ikke bare det miljøet som omgir mennesket, men mennesket selv i sin skapthet og som Guds avbilde, i dag også i demokratiske stater er utsatt for alvorlig fare: Dette viser seg særlig drastisk før fødselen i den faktiske fornektelsen av menneskeverdet gjennom den vidt utbredte legaliseringen av abort som millioner av barn hvert år blir offer for. Ved slutten av livet viser det seg i den til dels allerede legaliserte aktive dødshjelp. Mange krever at dette skal utvides til å gjelde hele Europa.
Vi ser det imidlertid også i at menneskets konstitutive to-kjønnethet som mann og kvinne bestrides (i feminismen og genderismen), at skaperordningene ekteskap og familie massivt blir nedskrevet, og at fruktbarheten som en vesentlig komponent av den menneskelige seksualitet i høy grad blir fornektet. I alle disse synlige tegn på forfall foregår det en alarmerende prosess, en ”avskaffelse av mennesket” (C.S. Lewis), som i sin rekkevidde stort sett ikke erkjennes.
Stilt overfor denne farlige utviklingen svarer Salzburg-erklæringen med en ”menneskets økologi” (Benedikt XVI) som søker å komme til rette med mennesket som Guds skapning og å oppmuntre til et liv etter Guds skaperordninger.:
I tre deler legger erklæringen først frem det bibelske skapelsesvitnesbyrd, retningsgivende for alle kirker, som grunnlag for et liv som Guds skapning (jf I),
så tematiseres samtidens angrep på mennesket som skapning og Guds like. Disse tilbakevises som ubibelske og umenneskelige (jf II),
og kommer som avslutning med en oppfordring til omvendelse og en ny besinnelse på det livet i samsvar med skapelsesordningene som Bibelen vitner om (jf III).
I Det bibelske skapelsesvitnesbyrd om mennesket som fundament for en ”menneskets økologi”
Hva vi til Guds lovprisning bevitner og bekjenner! [Nr 6-12]
1. Vi bevitner og bekjenner skapelsen som en gave av Guds kjærlighet, som mennesket sammen med alt det skapte skal besvare med lovprisning. Denne lovprisningen er bevitnet på mange vis, i Den hellige skrift (fremfor alt i Salmene) og i kristenhetens historie (for eksempel i Solsangen til den hellige Frans). Alt det skaptes karakter av å være en gave, noe som i dag ofte ikke blir påaktet, er fundamentet for enhver ”menneskets økologi” som skal komme til rette med menneskets skapthet.
2. Vi bevitner og bekjenner sammen med det bibelske skapelsesvitnesbyrd at mennesket er skapt som Guds like og som mann og kvinne (1 Mos 1, 26 f).
3. Mann og kvinne er i skaperordningens forstand kalt til å gjenspeile Den treenige Guds uselviske, evige kjærlighet (agape) i det de gjør, også i den forgjengelige verden som er kjennetegnet av synden. Dette manifesterer seg i ekteskapet som en livslang personal forbindelse mellom mann og kvinne (2 Mos 2,24), grunnlagt på ubetinget kjærlighet og troskap (Mark 10, 9; Rom 7,2). Ekteskapets livslange bånd omfatter ånd, sjel og kropp. På ekteskapet baserer familien seg som et generasjonsomspennende, ubrytelig kjærlighetens fellesskap. Ekteskap og familie er og forblir derfor de umistelige og uerstattelige urcellene for stat og samfunn. Familien danner den beste forutsetning for å oppfylle kulturoppdraget, å forvalte jorden fra generasjon til generasjon etter Guds bud og vilje (1 Mos 1, 28). Dette betyr ikke at ikke ekteskap og familier som fellesskap av syndige mennesker kan gå i oppløsning. I disse tilfellene - og de er dessverre etter hvert blitt tallrike – bør de kristne vokte seg for enhver moralsk fordømmelse, og med kjærlig og barmhjertig hjelp bidra til skadebegrensning!
4. Vi bekjenner oss til at Gud Skaperens vilje, som framfor alt er nedfelt i De ti bud (2 Mos, 5 Mos), uaktet alle splittelser og dogmatiske forskjeller mellom de forskjellige konfesjonene, er en universal, forpliktende, fundamental grunnoverbevisning for hele jordens kristenhet. Den er en sentral bestanddel av det store etiske felleskap blant kristne i fortid og nåtid, da dette også på vesentlige punkter er i overensstemmelse med den før- og ikke-kristelige naturrettstradisjonen, der det som tjener mennesket til gode kommer til uttrykk.
Man må desto mer kritisere og beklage at dette bibelsk begrunnede store fellesskapet i kirken (magnus consensus) i dag på mange måter blir trukket i tvil som et resultat av påvirkning fra tidsånden, fremfor alt i de protestantiske kirkene. Det er da ikke lenger skrift og bekjennelse som danner målestokken, men den ideologisk ensidige og i stor grad avkristnede tidsånden. På denne måten blir en sentral bestanddel av det kristne vitnesbyrd for verden kraftløst, og Jesu Kristi kirkes enhet på sannhetens og kjærlighetens fundament lider skade. Vi oppfordrer derfor med fasthet til en ny besinnelse (jf III)!
II Vår tids angrep på mennesket og dets skapthet med spesielt henblikk på gender-ideologien
Hva vi for Gud og mennesker beklager! [Nr 13- 28]
1. Vi beklager for Gud og mennesker at menneskeliv i dag på mange måter er truet, og det nettopp i de høyutviklede vestlige industrinasjonene, uten historiske katastrofer som krig og terror:
a) Den største faren inntreffer før fødselen på grunn av abort, som har vært lovlig i mange land i mange år. Selv om det uten tvil handler om massedrap, har mange mennesker vent seg til denne tilstanden. Vi sørger over de utallige barna som allerede er blitt offer for disse massedrapene, og krever med alt mulig ettertrykk en slutt på alle drap som er legitimert og tolerert ved lov!
• Diagnostikk før fødselen (for eksempel undersøkelser av fostervann og morkake) blir på mange vis misbrukt til å oppdage og abortere syke og funksjonshemmede barn før fødselen. Om dette erklærer vi: Et samfunn som setter spørsmålstegn ved det syke og skadede livs livsrett, krenker menneskeverdet og ethvert menneskes ubrytelige rett til liv. Det undergraver derved sine egne etiske og rettslige fundamenter, slik disse er nedfelt i grunnloven og i enhver sivilisert forfatning.
• Vi beklager alle former for drap før fødselen på grunn av farmakologisk bevisst forårsaket eller akseptert nidasjonshindring (å hindre et allerede befruktet egg fra å feste seg i livmoren). Vi beklager at slike former for drap før nidasjonen ofte ikke lenger blir oppfattet eller forkastet som drap overhodet, fordi den biologisk entydige starten på menneskelivet, befruktningen (sammensmeltning av egg- og sædcelle), i dag ofte ikke lenger anerkjennes.
• Likeså ettertrykkelig forkaster vi den uansvarlige omgangen med ufødte som skjer ved reagensrørbefruktning, hvor livet til flere overtallige embryoer settes i fare eller oppgis. Også her blir den påbudte ærefrykt for menneskets ukrenkelige livsrett ringeaktet.
b) Også menneskelivet etter fødselen er i sluttfasen i voksende grad truet: Gjennom den tiltagende legaliseringen av såkalt aktive dødshjelp (”eutanasi”) blir den ”dødskulturen”(Johannes Paul II) som for lengst er etablert, videre fremmet og sementert. Dette er desto mer forkastelig, da den moderne palliative medisinen har gjort store fremskritt, fremfor alt i å bekjempe smerter. Vi oppfordrer derfor alle kristne kirker til med fasthet å motsette seg en europa- eller verdensvid demningsnedbrytning for eutanasi, og til å gjøre alt som er mulig for dem for å forhindre dette. Til dette er knyttet det kristne oppdraget med å bekrefte håpet om det evige liv for de døende, og i ord og gjerning å gi dem mulighet for en menneskeverdig død.
2. Vi beklager for Gud og mennesker trusselen mot menneskets skapthet, slik dette i dag blir tydelig, fremfor alt i gender-ideologien (genderismen) og dens ødeleggende konsekvenser.
a) Gender-ideologien, som etter hvert er blitt til den handlingsbestemmende og førende ideologien på politiske nivåer i regjeringer, EU og FN, bestrider menneskets naturgitte to-kjønnethet som mann og kvinne (engelsk sex),og mistolker kjønn kun som sosial og individuell konstruksjon (engelsk gender), noe som til sist hvert menneske selv kan og skal bestemme over. Som ansvarsbevisste samfunnsborgere protesterer vi energisk mot det rent ut totalitære forsøket på å gjennomføre gender-agendaen i Europa og verden for øvrig fra småbarnsalderen av. Det er uten enhver demokratisk legitimering. Vi reserverer oss på det mest bestemte mot gender-ideologiens planlagte program om å omdanne mennesket, og mot det medfølgende inngrepet i frihet, demokrati og rettssikkerhet.Gender-agendaen sikter mot en ubetinget frihet som er radikalt løst fra Guds skaperordninger (ekteskap, familie, (hetero-]seksualitet osv), selv om disse tjener til menneskets beste og viser seg som kjærlighetens ordninger. I og med at den friheten man her driver propaganda for, løser seg fra skaperordningene, river den seg løs fra det konkrete mennesket og de skapelsesmessige betingelsene for dets tilværelse. Den blir til en frihet uten kjærlighet, fordi den ikke treffer det konkrete mennesket som naturgitt skapt vesen. Ved denne fornektelsen av det skapelsesmessige grunnlaget for det å være et menneske, blir mennesket forklart som sin egen tilfeldige oppdager. Det vil i siste konsekvens enda en gang ”være som Gud”. Som pavene Benedikt XVI og Frans I, flere bispemøter og tallrike opprop fra bekjennende kristne og teologer med forskjellig kirketilhørighet allerede har vist, må man i den bibelske åpenbarings og fornuftens navn bestemt ta til motmæle mot den anmassende gender-ideologien. Overfor den må man slå fast: Genderismens menneskesyn er fullstendig uforenlig med menneskesynet i den bibelske åpenbaringen og resultatene fra en naturvitenskap som ikke er forutinntatt. Overfor en forsert gender-mainstreaming-agenda oppfordres kristenheten uten hensyn til sine konfesjonelle uoverensstemmelser til en mest mulig resolutt bekjennelsesøkumenisk motstand! – Vi fastholder samtidig med den bibelske ”menneskets økologi” at mann og kvinne i sin forskjellighet er likeverdige skapninger og Guds like. De trenger hverandre, og er kalt til et kjærlig og utfyllende samliv med hverandre i ekteskapet, og til farskapets og moderskapets verdighet og oppgave i familien, som på samme tid er urcelle for samfunnet og en menneskeverdig fremtid. Det er åpenbart at gender-ideologien har ødeleggende konsekvenser av et uoverskuelig omfang for ekteskap, familie og samfunn (jf b).
b) Følgene av gender-ideologien for ekteskap og familie, farskap og moderskap, seksualitet og forplantning er i mange henseender ødeleggende, da den i en hittil ukjent radikalitet fornekter og undergraver fundamentene for mennesket og det menneskelige samkvem:
• Ekteskapet og familien har i dag i høy grad mistet den anerkjennelse og verdsetting som tilkommer dem på grunn av deres fundamentale betydning for ekteparene, for barna og for samfunnet som helhet, selv om sågar rettsstatenes forfatninger anerkjenner deres særstilling ved å gi dem spesielt vern og ved å fremme dem. I denne situasjonen har kirken mer enn noen gang oppgaven med å understreke Guds gode skaperordninger, ekteskap og familie, som uovertrufne. De kristne kirkene kan derfor på grunn av sin binding til Bekjennelsen ikke akseptere den sosiale, begrepsmessige og rettslige likestilling av ekteskap og homoseksuelle partnerskap. Det som etter Guds vilje er forskjellig, har mennesket ikke lov til å anse som likt og behandle likt. Med dette blir verken homoseksuelle mennesker eller ugifte diskriminert.
• Også farskapet og moderskapet som ytre (biologisk) og indre (åndelig-sjelelig) fundament for familien har i høy grad mistet den verdsettingen som tilkommer dem, for så vidt som de ofte blir redusert til sin biologiske avlingsfunksjon, og deres eminente psykologiske, religiøse og sosiale betydning for den oppvoksende generasjon blir oversett. En radikal oppvurdering av særlig moderskapet – i dag er det ofte diskriminert! - men også av farskapet, ville være sterkt å ønske. Det ville være til barn og barnebarns beste, og også til beste for hele samfunnet.
• Det skillet mellom seksualitet og forplantning som i dag på mange måter er gjennomført, har vi sett siden 1960-tallet. Det har allerede ført til en tilbakegang i fødselstall som er historisk enestående i fredstid, men dette blir ytterligere forsterket av genderismen. I sammenligning med de andre, (ikke forplantningsdyktige) varianter av seksualiteten, ser nemlig genderismen ikke på noen måte noen særlig kvalitet i heteroseksualiteten og dens mulighet for å avle barn. Genderismen ignorerer (som de lesbiske og homofiles bevegelse) den eksklusive karakter seksualiteten mellom mann og kvinne har, nemlig å åpne for nytt liv og dermed menneskets fremtid. Den prinsipielle adskillelsen av seksualitet og forplantning som er særegen for genderismen, er ytterst fremtidsløs og treffer ikke den bibelsk begrunnede kristne forståelsen av menneskelig seksualitet som åpenbart,(men ikke utelukkende) vesentlig sikter mot å vekke og å få nytt liv til å oppstå.
III. Nødvendigheten av en ny besinnelse på det bibelske skapelsesvitnesbyrd om mennesket som forutsetning for en ”menneskets økologi”
Hva vi for Gud og mennesker oppfordrer til! [Nr 29-34]
1. I samsvar med ”menneskets økologi” setter vi oss avgjort imot alle former for trusler mot menneskelivet før og etter fødselen. Det er et spesielt alarmerende signal at Europa-parlamentet den 10. mars 2015 med beslutningen om en ”menneskerett til abort” har oppgitt grunnretten til liv. Som bekjennende kristne fra forskjellige konfesjoner protesterer vi resolutt mot den beslutningen som vil bringe død for Europas fremtid. Den må omgående trekkes tilbake! Som kristne sier vi videre vårt avgjorte nei til alle livsformer og tenkemåter der mennesket gjør opprør mot Guds skaperordninger og søker å omgå dem.
2. For Gud og menneskene oppfordrer vi derfor til en ny besinnelse på den bibelske
åpenbaringen. Den bevitner hvordan Guds skapende kjærlighet setter mennesket i stand
til å utføre sitt skapelsesoppdrag (Rom 5,5; 1 Kor 13), i samklang med skaperverket og
av kjærlighet til Gud og medmennesket. Det bibelske vitnesbyrd viser oss hvordan
skapt liv, til tross for all syndighet og nedbrutthet, kan være - og bli - en avglans av det
guddommelige urbildet. Det gjør det mulig for oss å leve med kjærligheten som sentrum i
vår eksistens, og med det allerede i vår jordiske eksistens være vitne om Guds
overjordiske herlighet.
3. For Gud og menneskene oppfordrer vi til en bibelsk begrunnet gjenvinning av en
”menneskets økologi”. For livet etter Guds skaperordninger forener alle kristenhetens
konfesjoner og kirkesamfunn. Den ubetinget påkrevde tilbakevending og omvendelse til
dette fundamentet betyr derfor også en offentlig, økumenisk bekjennelse til ”en hellig,
alminnelig og apostolisk kirke” (una, sancta, catholica et apostolica Ecclesia).
4. Mennesket er av Gud bestemt til å være ”kronen på skaperverket”. Denne skjønne og
dype sannheten er eksemplarisk uttrykt i Salme 8. Den undrende lovprisningen av Gud
skal være avslutningen på denne erklæringen:
HERRE, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
du som har bredt ut din prakt over himmelen!
Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern
mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?
Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
Alt la du under hans føtter:
småfe og storfe i samlet flokk,
De ville dyrene på marken,
fuglene under himmelen og fisken i havet.
alt som finnes på havets stier.
HERRE, vår herre,
Hvor herlig ditt navn er
over hele jorden!
Ære være Faderen, Sønnen
og Den hellige ånd,
som i begynnelsen og nå og alltid
og i all evighet.
AMEN.
Salzburg, den 6. september 2015
Internationale Konferenz Bekennender Gemeinschaften
(IKBG/ICN)
(Underskrifter i fullversjonen. De foreligger delvis allerede, og blir tilføyd senere)
Kort utgave: http://www.ikbg.net/pdf/Salzburger-Erklaerung-Kurzfassung.pdf
Lang utgave: http://www.ikbg.net/pdf/Salzburger-Erklaerung-Original.pdf
Denne artikkelen er oversatt fra tysk av Astrid Sagnes.
IKBGs hjemmside: