Samlet i forværelset

Hvorfor sitter så mange i entréen i stedet for å gå inn i et av rommene?

I forordet til den kjente boken Mere Christianity skriver C.S. Lewis noen refleksjoner om forholdet mellom det felleskristne og det læremessige særpreget til ulike kirkesamfunn. Det felleskristne beskriver han som en entré, et forværelse, med dører til forskjellige rom. De ulike kirkesamfunnene befinner seg bak disse dørene. Og han legger til: «det er i rommene og ikke i entréen at vi finner ildstedene og stolene og maten. Entréen er et ventested, et sted hvor man kan prøve de forskjellige dørene, ikke et sted man kan bo. «Til det formål er, mener jeg, selv det dårligste rommet å foretrekke.» Videre formaner han til å velge rom (kirkesamfunn), ikke basert på hvor fin døren og malingen er, men basert på om læren er sann.

Så legger han til: «Når du har nådd fram til ditt eget rom, vær da vennlig mot dem som har valgt andre rom og mot dem som fremdeles er i forværelset. Har disse tatt feil, trenger de enda mer dine bønner; er de dine fiender, må du be for dem. Det er en av fellesreglene for hele huset».

Kristenhetens hus

Illustrasjonen til Lewis er god. Den beskriver ganske godt realitetene, og den gir et godt råd til alle som skal navigere i kristenhetens store mangfold. Særlig i den protestantiske fløyen av huset kommer rommene tett i tett. Det henger blant annet sammen med at det som først og fremst skaper enhet for protestanter, er læren, mens man blant katolikker kan tolerere et større sprik i spørsmål av læremessig karakter, så lenge man underkaster seg kirken, hierarkiet og ordningene.

Lewis skrev sitt råd om å la lærens sannhet få forkjørsrett i en tid der troen på objektive sannheter ennå dominerte. I andre bøker advarte Lewis mot en ny trend han så komme, nemlig at det subjektive og emosjonelle i økende grad ble gitt domsmyndighet. 60 år etter Lewis’ død ser vi at han hadde rett i det siste.

Det finnes ennå mange dører i kristenhetens hus. Men når noen velger å gå inn i et av rommene, er tendensen at dørene heller velges på grunn av utsmykning og fargen på malingen enn om læren er sann. Og kanskje enda viktigere, det sitter langt flere i forværelset enn det noensinne har gjort. Og forværelset er i mellomtiden blitt innredet på en måte som gjør at mange finner seg så godt til rette der, at de heller tilbringer kristenlivet sitt der enn foran ildstedet i et av rommene. Dette kan vi kalle «flytende kirkeliv».

Postkonfesjonalisme

De siste tiårene har ordene «postkonfesjonalisme» stadig oftere dukket opp i overskrifter på foredrag og teologiske artikler. Vi lever i en tid der grensene mellom de ulike kirke- og trossamfunnene svekkes og viskes mer og mer bort.

Tidligere i år var et viktig tema i amerikansk samfunnsforskning at man ser en sterkt økende tendens til at folk kaller seg selv «ikke-religiøse». Dette er de såkalte «nones». Dette er en tendens som vekker stor bekymring i USA, særlig fordi tallene på ikke-religiøse går i været i de yngre generasjonene. En annen trend, som også har et «non» foran seg, er andelen «non-denominationals», altså de som ikke identifiserer seg som hjemmehørende i noe bestemt kirkesamfunn. Så mye som 22 prosent av amerikanske kristne tilhører i dag et trossamfunn eller en menighet som betegner seg selv som ikke-konfesjonell. I 1984 var tallet 5 prosent.

1 av 5 amerikanske kristne har med andre ord slått seg ned i forværelset. Der har de innredet, satt på varme og satt fram mat. Paradoksalt nok sitter de ikke samlet som én gruppe der i entréen. I stedet sitter de i forskjellige grupper, med sine forskjellige særpreg. Det er med andre ord mange som ikke vil gå inn i de ulike rommene, men samtidig har de nok særpreg til at de ikke sitter hvor som helst i forværelset.

En slik situasjon er slående lik hvordan vi gjerne vil beskrive postmodernismen. Den har også avvist de mange rommene (ideologiene eller ismene). I stedet sitter de postmoderne menneskene i ulike grupper i entréen. De har til felles at de ikke vil gå inn i rommene, men de ulike gruppene (eller stammene) er særegne nok til at de gjerne kan forsøke å kansellere medlemmer av de andre gruppene som sitter rundt dem.

Den postkonfesjonelle trenden i kristenheten er med andre ord et ektefødt barn av tidsånden vi lever i og er omsluttet av.

Fra rom til rom

I denne kirkelige virkeligheten finner vi også en annen trend, en som egentlig er like postmoderne. For det er langt fra alle som er tilfreds med å slå seg ned i forværelset. Iallfall ikke med en gang. Mange ønsker å besøke de ulike rommene og sjekke ut tilbudet.

De færreste er likevel interesserte i å følge Lewis’ råd om å undersøke om det som læres og undervises bak de ulike dørene, er sant eller ikke. I stedet er de mer opptatt av maling og om døren er fin eller ikke. Noen liker moderne og markedstilpassede dører, mens andre foretrekker gamle og tunge eikedører med troverdig patina.

I en rotløs tid er det ikke uvanlig at mange tilbringer livet med å vandre fra rom til rom, og de bor gjerne i rommet noen år før rastløsheten driver dem videre. Det viktigste er kanskje ikke å slå seg ned i et rom. For mange er reisen et mål i seg selv. Til slutt ender mange likevel opp med å slå seg ned i forværelset. Og der innreder og pynter de sin egen lille krok, og når de pynter, bruker de gjerne gjenstander og farger fra de ulike rommene de har vært på besøk i.

I den allmenne religionsforskningen analyserer man de samme trendene på et mer overordnet plan. Folk i dag er ikke først og fremst «religiøse», men de aller fleste kan gå med på å kalle seg «spirituelle». I en artikkel i Teologisk tidsskrift (2018) oppsummerer pilegrimsprest Roger Jensen engelsk forskning på dette området og beskriver to strømninger. Den ene er en slags «humanitetsreligion», som handler om at mennesker forsøker å finne en felles plattform for åndelighet, mens den andre er en «subjektiv religion», som handler om mening og lykke for individet.

I kristenhetens forværelse finner vi nok begge disse strømdragene. Noen slår seg ned i lobbyen nettopp fordi det er et sted hvor man mener det er enklest å snakke om vårt felles fundament – en slags «mere Christianity». Men mange i lobbyen er kanskje vel så mye drevet av ønsket om å finne den kristendomsformen som «passer meg». Og hvis man ikke finner den i et av rommene, ender man kanskje opp med å innrede en privat krok i forværelset.

By og land?

Et annet spørsmål som melder seg, er forholdet mellom by og land i dette. I USA er det en betydelig høyere andel kristne på landsbygda enn i byene. Dette er ikke like klart i Norge og Europa. Her har det vært en sterk økning av kristendom i byene de siste årene, ikke minst på grunn av innvandring.

Men hva med «flytende kirkeliv», altså den manglende konfesjonelle bevisstheten? Det har ikke lyktes meg å finne entydige tall på dette, men det er fristende å anta at det flyter mindre på småsteder, uten at det behøver å bety at lærebevisstheten nødvendigvis er så mye større.

For kanskje kan man finne sosiologiske og psykologiske modeller som kan være nyttige også på dette området. En slik forklaringsmodell finner vi i den mye siterte boken The Road to Somewhere: The Populist Revolt and The Future of Politics, utgitt av David Goodhart i 2017. Her forsøker han å forklare hvordan Brexit og Trump kunne skje, og han forklarer det med å dele befolkningen inn i «somewheres» og «anywheres».

En «somewhere» har en tydelig tilhørighet, er opptatt av de nære ting og er knyttet til sitt eget hjemsted og kultur. Som regel bor «somewheres» i mer landlige strøk, og setter høyt «tradisjonelle» verdier som familie og lokalsamfunn. Motsatsen, «anywheres», bor som regel i byer og ser på seg selv mer som verdensborgere. De har som oftest høyere utdanning, og identiteten deres er mer knyttet til hva de har oppnådd og hvem de omgås enn hvor de kommer fra. Dette er naturligvis en modell som lett kan forenkles altfor mye, men den har noe for seg og kan forklare en del av tendensene vi har sett i de siste års politiske landskap.

Hvis vi overfører dette til fenomenet «flytende kirkeliv», har jeg en mistanke om at det i kristenhetens forværelse befinner seg en høyere andel fra urbane strøk enn fra småsteder og landsbygda. Dette har en helt naturlig årsak, nemlig at byene har et helt annet kirketilbud og gjør det mulig å vandre fra rom til rom. Men jeg tror også det har noe å gjøre med tilhørighet og lojalitet mot det bestående. Det jeg ikke tror betyr så mye, er lærebevissthet. Den tror jeg er svekket enten man bor i byen eller på landet.

Dette er langt på vei antakelser fra min side. Jeg tar det med, fordi jeg synes det er verdt refleksjonen, og jeg mener det er et område det kunne vært interessant å finne ut mer om.

Veien videre

Hvordan ser så veien videre ut? Kan noe gjøres for å motvirke tendensen til at flere slår seg til i forværelset? Eller skal vi i stedet framelske det?

En mulighet er naturligvis å jobbe for å rive ned alle veggene, avskaffe rommene og heller laget et stort fellesområde. La forværelset blir det eneste rommet i kristenhetens hus. Kanskje kan man lage noen båser mellom de ulike gruppene, slik at det ligner mer på et åpent kontorlandskap. Da er det enkelt å gå rundt fra gruppe til gruppe, og man kan møtes ved kaffemaskinen for gode samtaler. Det er mye som er fint med en slik visjon. Problemet er bare at den forutsetter nettopp det Lewis advarer mot, nemlig at man slutter å undersøke om læren til de ulike gruppene er sann eller ikke.

Et annet ytterpunkt er å låse døren og legge på to ekstra vedkubber på ildstedet i rommet vi sitter i, for deretter å snakke klart og tydelig om alt som er galt i alle de andre rommene, for ikke å snakke om dem som sitter i forværelset. Problemet med dette er at vi fort kan gjøre fiendebildene til limet som binder oss sammen. Da er det lett å glemme det Lewis kaller husets fellesregler, nemlig å være vennlige mot dem som er i de andre rommene og be for (og med) dem.

Mitt inntrykk er at vi ser en begynnende tendens til at mennesker i økende grad søker seg til den tryggheten som faste rammer gir. Etter mange tiår med flyt og åpne grenser, både på det politiske og på det kulturelle området, står vi trolig foran en innstramming. Forhåpentligvis vil det føre til en økt bevissthet om sannhet og begrunnede grenser også på det konfesjonelle og religiøse området. Jeg tror derfor at det viktigste vi kan gjøre, er å holde døren ulåst, legge et par vedkubber på peisen og positivt undervise om hva vi tror og hvorfor. Dette kan vi gjøre uten å tegne opp fiendebilder, selv om forskjellene ikke skal underslås. Det er nyttig å vite litt om hva som foregår i de andre rommene og hvorfor vi tenker annerledes. Lewis’ formaning om å være vennlige, forstå dem på deres egne premisser og be for dem, er gode råd også for framtiden.

Knut Kåre Kirkholm, redaktør i Fast Grunn

(Artikkelen er tidligere publisert i Fast Grunn)