Samlivsetikk uten kroppskontakt: Pentekostal woke på MF

Med begrunnelse for trofast homofilt samliv i Bibelen vil pastor i pinsebevegelsen og professor ved MF vitenskapelig høyskole Terje Hegertun i boka Det trofaste samlivet definere seg innenfor «klassisk teologi». I slikt samliv finner han nemlig «noen verdier som er viktige for alle forpliktende relasjoner – uavhengig av seksuell legning». Hegertuns strategi består i å nedtone betydningen av kjønn og biologi i Det nye Testamente (NT) til fordel for etikk. Et støttepunkt for dette finner Hegertun i at NT kvantitativt har mer stoff om etiske spørsmål enn om kjønn. Slik mener han seg å innta en «mellomposisjon» i debatten med henholdsvis de liberales bredere integrering av de homofile og de konservatives heteronormativitet på hver sin side. Lesingen gir meg imidlertid inntrykk av Hegertuns posisjon er preget av postmoderne etikk og identitetspolitikk. I omtalen av boka skal jeg søke å avdekke hvordan forfatteren har bygd opp argumentet for posisjonen. Jeg undersøker først metoden, deretter oppfatningen av kjønn og den etiske tilnærmingen. En refleksjon over berettigelsen av å omtale posisjonen som klassisk danner overgangen til en serie på fem innvendinger fra min side. 

Hegertuns metode i arbeidet med bibeltekstene som berører homofili 

Kjernen i Hegertuns undersøkelse er spørsmålet om trofast og varig homofilt samliv rammes av Bibelens avvisende utsagn om seksualitet mellom personer av samme kjønn. I hvilken grad et fenomen i vår tid treffes av uttalelser i NT, er det berettiget å spørre om. Selv om bibelvitenskapen så langt jeg kan forstå, har gjendrevet teorien om at antikken ikke kjente stabile homoseksuelle forhold, mener Hegertun at vår tids stabile homofile forhold er vesensforskjellig fra det Bibelen omtaler. Dette var angivelig preget av tøylesløshet. «Trofasthet» er derimot kriteriet for ham. Sammen med enkelte andre verdier inngår dette i det Hegertun omtaler som «den etiske profil» i NT og som for ham er utslagsgivende også i bedømmelsen av samliv. Denne rotfester han i gudsbildet. Gud viser seg gjennom trofast kjærlighet. Trofasthet er dessuten innholdet i kjærligheten. Dette utgangspunktet er viktig for Hegertuns resonnement etter som alle har evne til å være trofaste. Kjønnet sitt kan man derimot ikke endre. 

Ordene i 1 Kor. 6,1-11 om at «ingen homofile skal arve Guds rike» (Hegertuns formulering) kan ifølge ham ikke tas på alvor, «for dette er ingen omtale av trofast kjærlighet» som er kriteriet for å bedømme relevansen av homofilitekster. Dette anvender han på alle bibeltekstene som berører homofili, blant dem 3 Mos. 18,22 og 20,13.  Da hjelper det ikke at teksten isolert sett vitterlig forbyr at en mann penetrerer en annen; gjensidig kjærlighet og ansvarlige relasjoner er utenfor horisonten. Fordi homofilt samliv, slik homofile som trofast lever sammen selv opplever dette, er preget av godhet og ønske om å leve nært Gud, er dette ikke uttrykk for frafall fra Gud, snarere for det motsatte. Poenget så langt er at Hegertun erstatter spørsmålet om den fysiske handlingen i seg selv kan være gjenstand for Guds mishag med spørsmålet hvorvidt de som utfører slike handlinger selv opplever seg å dyrke Gud. Basisen for denne operasjonen er Hegertuns prinsipielle oppfatning av kjønn i Bibelen. Det punktet kommer jeg tilbake til i neste del av bokomtalen. 

Klar over at antikken kjente stabile likekjønnede forhold tar Hegertun ytterligere et grep for å kvalifisere dagens homoseksuelle forhold i forhold til antikkens. Her kommer de asymmetriske maktforholdene inn som avgjørende forskjell. Han setter «komplementerende polaritetsfellesskap» (ulike rolle og oppgaver) som er et moderne fenomen, opp mot asymmetriske forhold i tidligere tider, preget av overgrep, maktmisbruk, med pederasti som et grelt uttrykk. Det er det likestilte forholdet som går klar av den bibelske motstanden mot homofili. Slik rigger han dagens homofile forhold for ikke å treffes av Bibelens utsagn. 

Forståelsen av kjønn 

Forutsetningen for Hegertuns slutninger om bibeltekstene, slik vi nettopp har sett, er hans forståelse av kjønn i Skriften. Det er gjennom Kristi verk, skriver han med hjemmel hos Göteborg-teologen Ola Sigurdson, «skapt en grunnleggende og kjønnsoverskridende enhet», og dette gjør relasjonene viktigere enn biologien. I NT og fremover trer betydningen av biologi, blodsbånd og slektskap i Det gamle testamente (GT) tilbake for et nytt borger- og disippelskap. Kirken reproduserer seg egentlig ikke gjennom biologi, skriver han, men gjennom omvendelse og ved at vi lever det nye livet i Kristus Jesus. Gal. 3,28 trumfer skapelsesfortellingenes kjønnsdifferenser, og kjønn er ikke en del av den nye skapningen. Frelsesverket blir for Hegertun med andre ord en avkjønning av virkeligheten. 

Vi kan gå enda et lag dypere. Grunnlaget for Hegertuns forståelse av kjønn er at kjærligheten er det høyeste som finnes, slik den er definisjonen på Gud (1 Joh. 4,8). Denne, og ikke kjønnsforskjellen, blir dermed innholdet i mysteriet som Efes. 5,31 taler om, noe som igjen gir preferanse til etikken: «Den tyngste symbolkraften knyttes dermed til etikken mer enn til natur og biologi.» Hegertun vil altså bakom kjønn og feste samliv i «en virkelighet som er større», eller som han skriver: «Med utgangspunkt i den store bibelske fortellingen om kjærligheten er det vanskelig å opprettholde tanken om at [seksuelt samliv] er forbeholdt den heterofile parrelasjon». 

Postmoderne etikk og identitetspolitikk 

Jeg har allerede i overskriften over denne delen satt adjektivet «postmoderne» foran etikk. Kjernen i Hegertuns etiske vurdering av en handling, i det minste på samlivsfeltet, er den egne opplevelsen av samlivet som kriterium. «Den gjensidige attraksjon som skapes, er imidlertid noe som også kan erfares i likekjønnede relasjoner», skriver han. «Det viser de homofiles egne livsfortellinger, selv om det ikke eksplisitt er formidlet i teksten.» Han slutter seg eksplisitt til «den empiriske vendingen i forskningen» og praktiserer denne ved hjelp av fortellinger fra kristne homofile som han bearbeider i et eget kapittel i boka. 

Med dette blir etikken antroposentrisk orientert. Synd kan ifølge Hegertun være handlinger som rammer en selv eller andre på en negativ måte, for etikken har til oppgave å fremme det gode livet. Derfor blir det som mennesker opplever at fungerer godt i livene deres, «frukter» som man skal bedømme læren på, ja Åndens frukter (Gal. 5,22-23). Flere av disse samsvarer ifølge Hegertun med viktige samlivsetiske verdier. 

Opplevd identitet får man i det postmoderne ikke sette spørsmålstegn ved. Det er horisonten for Hegertuns fortolkning av for eksempel Rom. 1, 26f. «I dag er det utviklet en annen forståelse av seksuell identitet», skriver han om den økte kunnskapen vår tid angivelig har i forhold til Bibelen. Her er et tydelig element av identitetspolitikk. 

Forholdet til klassisk teologi 

Hegertun begrunner sin tilhørighet til klassisk teologi i samlivsetikken på fire måter. For det ene insisterer han på ett element innen klassisk kristen samlivsforståelse, troskap overfor partneren. For det andre hyller han Bibelens autoritet, og andres bibeltroskap kan man ifølge ham ikke trekke i tvil. For det tredje mener han at bibeltekstene ikke taler om stabile homofile forhold. Han bryter for det fjerde ikke med heteronormativiteten, idet han hevder at det heterofile ekteskapet på basis av forplantning og foreldreskap har en særegen stilling og vil vedbli flertallets samlivsform. 

På den andre siden forbinder konsentrasjonen om det etiske Hegertun med et viktig aspekt ved den liberale teologien ved forrige århundreskifte. Den liberale teologien utfordret den klassiske teologien ved å se de nytestamentlige utsagnene om ontologi (som jomfrufødsel og oppstandelse) som verdidommer snarere enn som værensutsagn. I det stykke er Hegertun ikke liberal. Han letter dog, om ikke dogmatikken, så etikken for ontologi. Kjønn er samlivsetikkens særegne gjenstand, men samlivsetikken mister hos Hegertun forankringen i kjønn. 

Klassisk i teologien er man heller ikke når man gjør dagens samfunn til prøvesten for den bibelske åpenbaringen (boka har flere formuleringer à la «som ikke lenger tilhører vår tid»). Slik teologi tenderer til å se bibelske utsagn primært som reflekser av kulturen. Derfor er ikke Bibelen i Det trofaste samlivet den eneste, men bare, slik Hegertun uttrykker det, «kirkenes viktigste [min kursivering] kilde for kristen tro og praksis». 

Kritisk vurdering av springende punkter i Hegertuns fremstilling 

Uten mulighet innenfor rammen av denne bokomtalen til en omfattende diskusjon med Hegertun vil jeg konsentrere meg om fem forhold ved hans fremstilling som trenger å utfordres av det jeg oppfatter som en klassisk teologisk posisjon: forholdet mellom etikk og biologi, den postmoderne etikken, korset, den manglende bekreftelsen Bibelen gir homofilt samliv og bristen på en større ramme av seksualpolitikk og seksualetikk å sette diskusjonen av trofast homofilt samliv inn i. 

Det er i forholdet mellom biologi og etikk i samlivet det først og fremst brenner i Det trofaste samlivet. Hegertun lar den etiske profilen konstituere samlivet. Imidlertid er verdiene som skal virkeliggjøres i et samliv, det å være god, snill, nådig osv. identiske med dem som gjelder i alle menneskelige forhold (foreldre, barn, søsken, venner, kolleger, «vår neste» …). Vi kan dermed ikke definere ekteskapet ved hjelp av den etiske profilen. Trofasthet i tilbedelsen finner man garantert også i andre religioner uten at vi endrer læren om frelsen av den grunn. Ekteskapet og det seksuelle samlivet har med andre ord ikke monopol på troskap. 

Og når det er her alle stadig svikter i større eller mindre grad, og det er oppførselen sin man kan gjøre noe med, må vi stadig høre formaningene. Det tror jeg er en grunn til at det statistisk er mer om etikk enn om biologi i NT. Det som er minst selvsagt trengs det å snakkes mest om. Seksualdriften trenger man derimot sjelden å bli minnet på. Dessuten var de kanoniske skriftene i den gamle pakt hellig skrift for urkirken, og i dem er det mye om kjønn og drift. 

Bibelen fester seg i avvisningen av homoseksuelt samliv ved det seksuelle aspektet (begreper som henspiller på selve «liggingen» er brukt, slik som arsenokoités). Spørsmålet om varighet vs. flyktighet (grenseløs og promiskuøs seksuell adferd) ligger ikke under homofilitekstene i Bibelen. Asymmetri er heller ikke et tema her. Paulus fremholder i stedet at menneskene byttet den naturlige bruken av det motsatte kjønnet ut med den unaturlige, idet de hadde samkjønnet sex (Rom. 1,26f). 

Som en følge av måten han tilrettelegger forholdet mellom etikk og biologi på i samlivet blir kjønn hos Hegertun mye et spørsmål om avl. Han vender flere ganger tilbake til forplantningens betydning for det heteroseksuelle samlivet. Men NT taler òg om annet i forholdet mellom mann og kvinne enn forplantning. Mann og kvinne er for det ene ikke skapt til å være sammen for å produsere avkom, men barn er frukt av samkvemmet mellom dem. Barnløshet utfordrer i Bibelen ikke ekteskapets legitimitet. For det andre kompletterer mann og kvinne hverandre i avbildningen av forholdet mellom Kristus og kirken (Efes. 5,31). Dette forholdet er asymmetrisk, men slik at mannen skal bøye seg dypest ned, slik Kristus fòr lengst ned for vår frelse (Efes. 4,7-10, jfr. 5,25ff). Likestilling ville derimot billedlig innebære at vi ble frelst ved et samvirke av Kristus og mennesket, hans verk og våre gjerninger.  

Derfor er det ikke rett å si at NT til en viss grad relativiserer kjønnsforskjellen. For det ene er konsekvensene NT trekker av at «her er ikke mann og kvinne» (Gal. 3,28) osv. enheten i Kristus, dvs. at frelsen er lik for alle. På dette bibelstedet er det ikke biologien som er i fokus, her nevnes også jøde og greker, trell og fri. For det andre er det overraskende at apostlene ved noen tilfeller formaner menn og kvinner ulikt (f.eks. 1 Pet. 3,17), og den nytestamentlige kirke avviser kvinnelige hyrder (1 Kor. 14,32-38 og 1 Tim. 2,11-15) dersom kjønnsforskjellene og andre biologiske forskjeller har mistet betydning gjennom Kristi verk og i lys av den kommende oppstandelsen, som Hegertun mener.  

I kraft av det kommende gudsriket relativiserer NT jordelivet overhodet, men ikke slik at det blir slutt på kropp og biologi. Hegertun setter på sin side nyskapelsen opp mot skapelsen. Inntil fullendelsen er vi imidlertid henvist til vilkårene her på jorden uten i entusiasme å skulle gå utover grensene Gud har satt for livet som menneske. Menneskets kall i denne tidsalder er å reflektere Guds virkelighet innenfor rammen av disse livsbetingelsene. Og den seksuelle foreningen er et bilde på det himmelske bryllupet. Kjønn på jord er i så måte «relativt» i forhold til det kjønn teologisk og eskatologisk peker på; altså ikke slik at det faller bort når det ikke skal forplantes mer, men fullendes i kraft av det som peker fram imot. At ekteskapet er et bilde på frelsen, åpenbares tydeligere i NT enn i GT. I fullendelsen vil det bli enda tydeligere. Forholdet mellom Kristus og kirken som brudgom og brud er med andre ord ikke et utvekslebart bilde, mer eller mindre tilfeldig valgt. 

På et overordnet plan er dessuten den klassiske kristne eskatologien med vekt på fysisk oppstandelse og evig liv på en ny jord en påminnelse om betydningen av biologi og fysikk. Det er biologisk skapte mennesker som blir frelst, og oppstandelsen er biologi. Her er det en forbindelse mellom skapelsen og fullendelsen. Syndefallet endrer ikke dette etter som kjønnsforskjellen ikke oppstod der. Ekteskap blir det riktignok ikke i fullendelsen, slik Jesus sier (Matt. 22,30). Men kjønnet vårt ser det ut til at vi skal beholde. Den oppstandne Jesus var fortsatt mann. Kirken er brud også i det evige livet «Ånden og bruden sier: ‘Kom!’» (Åpb. 22,17). Siden kjønnene er et bilde av Guds vesen (1 Mos. 1,27), er det ikke grunn til å tro at de skal bortfalle – snarere fullendes.  

Når Hegertun skriver at kjærligheten trumfer kjønn, ser han bort fra måten Gud har vist kjærlighet mot oss på. Han søker i virkeligheten å forankre etikken forut for skapelse og frelseshusholdning. Men holder vi oss ikke til midlene Gud øser ut kjærligheten sin igjennom, havner vi i svermeri. Ja, - kjærligheten skal realiseres på bred basis. De fleste av oss er i flere kjærlighetsrelasjoner som ikke er seksuelle (barn – foreldre, søsken, øvrig familie, venner osv., overhodet folk vi har kjær). Dette må imidlertid ikke blandes sammen med den seksuelle kjærligheten. 

I etikken i Hegertuns bok står man ikke primært overfor Gud, men overfor seg selv og andre mennesker. «Ingen rammes av trofaste relasjoner», skriver Hegertun. All synd, også krenkelse av en selv er imidlertid synd mot Gud («det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre», Matt. 25,40). Gud vokter meg endog mot meg selv. 

Inkonsekvens er Hegertun når han anlegger den historiske distansens hermeneutikk på lastekatalogene og avvisningen av homofili i Bibelen uten å gjøre den gjeldende for heterofilt samliv. For denne må i tilfelle anlegges også der, særlig all den stund dette omtales i asymmetriske vendinger. Jeg betviler at Hegertun vil underkjenne ekteskap før 1900-tallet selv om disse var preget av hierarkiske strukturer. Hvis varig, trofast homofili er noe nytt, som han later til å mene, er ikke det moderne likestilte ekteskapet det også? 

Som evangelisk-luthersk teolog savner jeg korset i Det trofaste samlivet. Vi kan ikke fritt velge våre liv, foreldre, oppvekst, muligheter, helse. Så når Hegertun mot slutten av boka sier at ekteskapet trenger «å framsnakkes og erfares av alle som er så heldige å finne kjærlighetens gjensvar hos en annen», blir spørsmålet: Hva med dem som ikke er så heldige? Det skal noe til å binde seg til varig samliv, og Hegertuns posisjon vil snart møte denne utfordringen. Livet blir ofte ikke slik vi hadde tenkt og ønsket. «Jeg skal føre deg dit du ikke vil», sa Jesus til Peter (Joh. 21,18). Vi lever under korset, og korset vårt velger vi ikke.  

Avgjørende er, tenker jeg, at homofilt samliv ikke finner noen bekreftelse i Bibelen. Med den vekten samlivet har, måtte man kunne forvente at homofilt samliv var positivt presentert som en mulighet i Bibelen dersom det var en del av Guds vilje for mennesket.  

I det foregående har jeg forsøkt å vise grunnlaget for at Hegertun kan hevde at bibeltekstene ikke er til hinder for trofast homofilt samliv. Det er slik jeg leser boka han, applisering av en bestemt oppfatning av forholdet mellom kjønn og etikk i Skriften på tekstene ved siden av postmoderne tenkning og identitetspolitikk. Ikke desto mindre får Hegertuns konsentrasjon om det trofaste monogame samlivet som konsekvens at de mest brennende spørsmålene på det seksualpolitiske og -etiske feltet faller utenfor horisonten. Hegertun reiser for eksempel ikke spørsmålet om polyamorøse relasjoner kan nyte godt av åpenheten for «ethvert trofast samliv». Den egne opplevelsen av å leve i et tilstrekkelig etisk samliv konstituerer for Hegertun dets etiske legitimitet. Men ser vi på Jesu måte å møte mennesker på i dommen, slik han forutsier det, vil derimot mange mennesker få seg en overraskelse etter livet igjennom å ha sett på seg selv med egne briller. De som sendes bort vil undre seg over Jesu ord om dem (Matt. 25,44). 

Terje Hegertun, Det trofaste samlivet, Oslo: Verbum 2021, 224 s. 

Ole Fredrik Kullerud