Samlivsutredningens svakheter

Utgangspunktet for kristen etikk er det dobbelte kjærlighetsbud. Det innebærer at den er styrt av en overordnet visjon om medmenneskets ukrenkelighet og uendelige verdi forankret i en tro på Gud som giver av alle livets gaver. Den nytestamentlige ekteskapsetikk konkretiserer dette til et krav om ubrytelig kjærlighet til og respekt for ens ektefelle. Samtidig oppvurderes både enslige og gifte kvinner i forhold til samtidens patriarkalske samfunn. Dette ideal ligger også til grunn for den kristne ekteskapsetikk som alle kristne kirker står sammen om, selv om de ellers kan ha noe ulike vurderinger knyttet til spørsmål som angår skilsmisse og gjengifte.

Etter kristen forståelse etableres ekteskapet gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom mann og kvinne. I realiteten er det denne felleskristne ekteskapsforståelse utredningen “Sammen” fra bispemøtets samlivsutvalg foreslår å gå bort fra. Det gjør en ved å stille det krav til kristen etikk at den også skal være forankret “i allmenn livserfaring”. Dette kravet er i seg selv ikke nødvendigvis galt, men når den opptrer i en kontekst hvor samtidens livstolkning ukritisk får legge premisser for forståelsen, fører det galt av sted.

For det første tar en brodden av alle nytestamentlige formaninger ved å erklære det for nødvendig å anvende dem i lys av det som oppleves “som gagnlig og godt” for dagens mennesker. Når en har et så ukritisk blikk på sin samtid som dette utvalget har, åpner det for en argumentasjon som i realiteten kan begrunne hva som helst.

For det andre gir utvalget en meget misvisende tolkning av luthersk ekteskapsetikk. Det forstår begrepet “verdslig ordning” ut fra moderne sekularisme og ikke ut fra den lutherske skapelsesteologi, slik den må forstås for eksempel ut fra Luthers fortolkning av første trosartikkel. For Luther er det nettopp den gudgitte forankring av den verdslige virkelighet som er poenget, og som gir de nytestamentlige bud og formaninger deres betydning.

For det tredje foretar utvalget en helt uhistorisk og ubegrunnet sammenkobling av ekteskapets offentlighetskarakter med dets innstiftelse i samsvar med statlig ekteskapsjus. Det er en sammenkobling som er sekundær og ikke konstituerende for kristen ekteskapsforståelse. Historisk har ekteskapets offentlighet vært ivaretatt ved at det var en avtale mellom familier, eller ved at det ble inngått i kirken. I de lutherske statskirker ble registreringen overlatt til de statlige myndigheter, uten at ekteskapet av den grunn ble forstått som verdslig i betydningen sekulært. Dette gjør at utvalgets diskusjon om forholdet mellom kirkelig og statlig vigselsrett skjer på grunnlag av en anakronistisk historieframstilling hvor en klassisk kristen ekteskapsforståelse ikke engang kommer i betraktning. Uavhengig av om den offentlige registrering av ekteskapet foregår samtidig med eller adskilt fra den kirkelige vigsel, er det brudeparets frivillige, offentlige og gjensidige løfte om troskap til døden som innstifter ekteskapet.

For det fjerde makter ikke utvalget å ta inn over seg forskjellen mellom den kristne ekteskapsforståelse og den som ligger til grunn for vår nåværende ekteskapslov av 1991, som ikke forutsetter noe løfte om livslang troskap. Dette er et problem utvalget er klar over og prøver å dekke over ved omtrentligheter (s. 64), uten at det kan rokke ved det faktum at ekteskapet etter norsk lovgivning og det borgerlige ekteskapsløfte er et forhold som kun består så lenge partene er interessert i at det skal bestå. Forpliktelsen til livslang troskap er der nærværende bare som romantisk drøm. Det gjør at tanken om en borgerlig ekteskapsinngåelse som etterfølges av en kirkelig velsignelse må kunnes sies å være noe av det nærmeste vi i dagens kirkerett kommer det fullstendig selvmotsigende. Dette problemet reises ikke en gang av utvalget.

For det femte mangler utvalget ethvert tilløp til analyse av de ideologiske forutsetninger for den homofile frigjøringsbevegelse og dens implikasjoner for forståelsen av forholdet mellom barn og foreldre. Da homofile samlevendes rett til vigslede kirkelige stillinger i 2007 ble innført som et likeberettiget standpunkt ved siden av at de ikke hadde rett til slike stillinger, var det massiv kirkelig motstand mot det likekjønnede ekteskap. Den gangen så en forholdsvis klart at det å skjære over den naturlige forbindelse mellom ekteskap og fruktbarhet ved å gjøre ekteskapet kjønnsløst, faktisk er noe helt annet enn å diskutere hvordan en på en god måte kan integrere mennesker med ulik seksuell orientering i kirke- og menighetsliv. I argumentasjonen fra utredningens flertall er denne forståelsen nå borte. At en samtidig forsøker å fastholde en avvisning av homofiles rett til adopsjon og assistert befruktning, og i den forbindelse faktisk ønsker en omkamp om endringen i ekteskapsloven fra 2009 (s. 74), kan i denne sammenheng knapt forstås som annet enn uttrykk for manglende realitetsorientering. Skal kirken vie likekjønnede, må det være etter den loven vi har; at kirken samtidig med troverdighet skal kunne formane dem til å avstå fra å skaffe seg de barn den samme loven gir dem rett til, er et synspunkt det simpelthen ikke er mulig å ta alvorlig.

For det sjette er utvalget uvitende om, eller bevisst villedende i forhold til, spørsmålet om de mulige kirkesplittende konsekvenser av homofilisaken. Det hevdes nemlig (s. 76) at hverken Lærenemnda, Kirkemøtet eller Bispemøtet har gjort uenighet i dette spørsmålet “til et kirkesplittende faktum”. Det kan for det første bestrides at dette er noe de nevnte organer har råderett over; når menigheter splittes fordi denne uenigheten oppleves belastende, er splittelsen et faktum uavhengig av hva kirkelige organer måtte mene. Dessuten er påstanden ikke uten videre riktig; Lærenemndas uttalelse fra 2006 inneholder flere utsagn som mer enn antyder sakens splittende konsekvenser, og en utredning fra et bispemøte-oppnevnt utvalg konkluderte i 1997 med at både forsvar for homofilt samliv som noe annet enn “nødløsning uten normativ verdi” og likestilling av det likekjønnede ekteskap med det tradisjonelle var å forstå som “kirkesplittende vranglære”. I stedet for å forklare hvorfor dette standpunktet eventuelt skulle være feil, har en valgt å fortie det, og for sikkerhets skyld også tatt dokumentet ut av den ellers nokså fyldige dokumentlisten (s. 94).

Rett skal være rett; det finnes positive tilløp i utredningen. Vi deler det syn at å prøve å nærme seg spørsmålet om skilsmisse og gjengifte knyttet til en vurdering av den skyldige og uskyldige part i vår tid har mistet enhver betydning (s. 66). Utvalgets flertall argumenterer også bedre når det gjelder samboerskap og dets mindretall bedre når det gjelder likekjønnet vigsel enn de innledende kapitler lar oss forvente. Men som helhet har utredningen så store mangler at den etter vårt syn ikke danner et godt utgangspunkt for den debatt om disse spørsmålene som nå kommer.

Knut Alfsvåg

Morten Dahle Stærk