Sammen om svært lite

Etter flere års arbeid har vi nå fått utredningen «Sammen» fra kirkens samlivsetiske utvalg ferdig. Mange har imøtesett den med spenning. Selv ledet vi et utvalg som la fram en innstilling om de samme problemstillingene for et drøyt år siden, en innstilling som nå kan leses på www.lundeforlag.no, og hadde derfor forventninger om at denne utredningen, selv om den ikke ville si det samme som vår, i hvert fall ville kunne føre debatten videre.

Våre forventninger er imidlertid blitt gjort til skamme. Utredningen er på mange viktige punkter svært kortfattet, og mange problemstillinger behandles svært overfladisk, eller ikke det hele tatt. Redegjørelsen for ekteskapsetikkens historie og de ulike kirkens forståelse er svært summarisk, og presentasjonen av vår tids samlivspraksis er begrenset til statistikk. Utvalget går i noen grad inn på de aktuelle bibeltekstene, men drøfter i liten grad prinsipielle spørsmål knyttet til Bibelens betydning for kristen etikk, som uten nærmere diskusjon forstås som noe som må bekreftes av “allmennmenneskelig livserfaring”. I de tilfelle hvor en møter synspunkter i de bibelske tekstene som ikke passer inne i denne modellen, må det de sier “prøves på om det er gagnlig og godt” for dagens mennesker. Tekstenes annerledeshethet kommer da aldri til orde som annet enn et problem, og spørsmålet om hvorfor Bibelens sentrale forfattere tenker på måter vi opplever som fremmedartede, stilles aldri. De grunnleggende grep utvalget benytter seg av for å nå sine konklusjoner, framstår derfor etter vår oppfatning som svært svakt begrunnet.

Når utvalget i de avsluttende kapitlene kommer til drøftelsen av de konkrete spørsmål knyttet til samboerskap og homofili, framstår det derfor som nokså tilfeldig hvordan den ene eller den andre del av utvalget konkluderer. Innstillingen framstår her som en summarisk gjengivelse av argumenter og standpunkt som er velkjente for alle som har fulgt debatten noen år, og det er vanskelig å se at utvalget tilfører noe av vesentlig interesse.

Den som hadde sett for seg at denne utredningen skulle legge grunnlaget for en grundig samtale om forholdet mellom kristen samlivsetikk og samtidens, og om hvordan kirken skal håndtere dette forholdet, vil derfor bli skuffet. Det er nærliggende å stille spørsmålet om hva som er grunnen til at utvalget har brukt så lang tid på en å komme fram til en tekst som er så elementær og repeterende i forhold til de siste års debatt. Kan det være at en binder seg så sterkt til samtidens forutsetninger at en ikke makter å skape den kritiske avstand som skal til for at debatten skal bli spennende og engasjerende?

Knut Alfsvåg og Morten Dahle Stærk