Samråd på Kirkens Grunn?

Høsten 1990 tok FBB initiativ til å sammenkalle til et møte i Oslo sammen med Kirkelig Fornyelse og Kontaktnettet for å drøfte ønskeligheten av og muligheten for å danne en kirkelig støttestruktur innen Den norske kirke. Møtet nedsatte en frittstående arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide "forslag til organisering og statutter til et fellesorgan kalt "Kirkelig Samråd på Kirkens Grunn", og å stå som innbyder til et stiftelsesmøte høsten 1991. Det uttrykte ønske var å samle bekjennelsestro foreninger, grupper og enkeltpersoner til felles strategi for å styrke og gjenreise Den norske kirke som bekjennelseskirke. Møtet uttrykte sin sorg over at kirken både gjennom sin organisasjonsform, sin mangelfulle åndelige veiledning og sitt falske lojalitetspress ofte utydeliggjør det bibelske vitnesbyrd og tapper kirken for åndelig kraft.

Erfaring fra Sverige

Gjennom mange års kontakt med Svenska Kyrkans fria Synod, hadde vi fått del i erfaringer som var gjort fra slutten av 70-årene fram til dannelsen av Synoden i 1983 med følgende formål: "At i bøn om Den Heliga Ande, etter Bibelens ord, på Svenska kyrkans bekännelses grund, befria, bevara och fornya Svenska kyrkan som en levande och missionerande kristen kyrka, som söker den enhet Herren bad om för at världen skall tro".

Det springende punkt i den svenske situasjonen var lenge embedsspørsmålet, idet det så ut til at Kirkemøtet i 1982 skulle ville innføre et direkte forbud mot å ordinere kvinneprestmotstandere. En så i øynene at en måtte søke å tilrettelegge et alternativ til biskopene. Samtidig skremte denne mulighet for konfrontasjon mange fra å gå inn i oppgaven som såkalt dekaner, dvs. veiledere i stiftet. Så ble det ikke noe av forbudet. Istedet kom striden til å stå om spørsmålet om lærerautoriteten i kirken, idet det demokratiserte, og til dels politiserte kirkemøtet fikk rett til å meddele forskrifter om den svenske kirkes lære. Nå ble det nødvendig å se synodespørsmålet i et større perspektiv. Fra å være en "etspørsmålssak" ble det et spørsmål om å bevare kirken som en bekjennende kirke og å legge fram et bredt pastoralt og kirkelig program for bibelsk menighetsbygging. Formuleringer som kunne tolkes som uttrykk for tanker om en alternativ kirke forsvant i forslagene til program og statutter og ble erstattet av ord om arbeide innenfor Den svenske kyrkan. Da dette punktet ble klargjort, ble Synoden stiftet med dekaner i 12 stift.

Utviklingen senere har vist at dette var en rett strategi. Synoden mistet ikke sin åndelige kraft og sin klare utfordring til stor-kirken. Den må fortsatt tåle til dels sterk kritikk for sin opposisjon til det offisielle kirkelige maktapparat. Men dekanenes kloke og klare veiledning har avtvunget respekt og flere og flere som ser folkekirkens åndelige forfall og som ønsker og ber om en fornyelse av kirken, bl.a. flere av biskopene, har ønsket å søke råd hos og samarbeide med dem.

Viktige veivalg

Når vi nå i høst utfordres til å ta stilling til en tilsvarende nødstruktur i vår egen kirke, bør vi ta lærdom av våre svenske venner. For det første skal vi lære av dem å våge og ta ansvar for kirken også på måter som vil vekke sterke motforestillinger og kanskje også kalle fram bevisste misforståelser i forsøk på å marginalisere og svekke bekjennelsesbevegelsens innflytelse i norsk kirkeliv.

For det andre må vi aldri skape tvil om at initiativet hører hjemme i Den norske kirke og at en ønsker å tjene og styrke alminnelige norske menigheter. Utspillene må gjøre det tydelig at en her ikke pretenderer å være et alternativ til kirkens ordninger, men et supplement og sammenbindende bånd. Dette tror vi er viktig ikke minst i forholdet til våre biskoper. Vi bør ikke møte disse med en prinsipiell mistillit. Tvert imot skal vi anerkjenne deres tilsynsansvar og minne dem om deres forpliktelse på Guds ord og kirkens bekjennelse. Vi gleder oss når vi hører hyrderøsten varm og klar!

Dette betyr imidlertid ikke servil lojalitet eller selvsagt harmoni. Vi innrømmer åpent at vi ofte har ønsket Oss et modigere og mer markert kirkelig lederskap. Videre vil vi igjen understreke at det hellige samhold i kirken først og fremst skal bygge på usvikelig tros kap mot Guds ord og kirkens bekjennelse. En kirkelig struktur som foreslått, vil ikke minst fungere som en beredskap for framtiden.

For det tredje vil vi håpe på en bredest mulig samling av det konservative kirkefolk, både innenfor den offisielle og den frivillige struktur; og slå til lyd for et bredt kirkelig og pastoralt menighetsbyggende program. En bevegelse som ønsker å bety noe for kirken som helhet, må i utgangspunktet ikke isolere seg selv til enkeltsaker, om de er aldri så viktige. En annen sak er at viktige enkeltsaker, som f.eks. motstanden mot fosterdrapsloven som krever spesielle tiltak, har krav på et helhjertet engasjement som en del av kirkens totale vitnesbyrd.

Faren for dobbeltkjøring

Så må vi i ro og mak drøfte de organisatoriske spørsmål som et slikt fellesinitiativ reiser. FBB vil naturlig måtte spørre hva dette nye kan bidra med som FBB og andre organisasjoner gjør i dag. Svaret på dette vil vi tro ligger i forskjellen mellom foreningsmodellen og en ekklesiologisk modell med klare kirkelige pretensjoner ut ifra ønsket om å befri, bevare og gjenreise kirken på alle plan som et bekjennende trossamfunn. Her er fortsatt spørsmål som må avklares. Men vi vil for vår del tro at FBBs betydning - som en forening for styrking og formidling av bibelsk og bekjennelsestro teologi og lære - bare vil øke innenfor rammen av et større og bredere fellesskap.

Navnevalg

Det synes som om arbeidsgruppen vil foreslå å kalle den nye strukturen for Samråd på Kirkens Grunn. På denne måten knyttes kontakten til norsk tradisjon og et kirkelig dokument fra vår nære historie som taler med klar betydning ut over den daværende politiske og kirkelige situasjon. Vi tenker her særlig på forholdet mellom kirke og stat, kirkens selvstendige rettsgrunnlag, embedets frie stilling og betydningen av kristen undervisning.

Dette navnevalget tror vi er klokt, selv om alternativet Synode (= felles vei) ville understreke sterkere det økumeniske perspektiv og knytte klarere an til fellesskapet i våre søsterkirker.

Forholdet til FBB

Vi vil til slutt understreke at initiativet til Samrådet nå ligger i en selvstendig og frittstående arbeidsgruppe, selv om medlemmene der tydelig lar seg spore tilbake til FBB og organisasjoner som står oss nær. Dette betyr at FBB som organisasjon på dette tidspunkt ikke har bundet seg opp til en spesiell modell eller en spesiell tilknytningsform. Dette vil bli avklart i våre organer når saken kommer på bordet. I mellomtiden ber vi om Den Hellige Ånds veiledning og om Guds velsignelse over drøftelsene til beste for Den Norske kirke.