Samtidig synlig og usynlig

Refleksjoner om betegnelsene synlig og usynlig kirke

I sin tid publiserte den katolske teologen Karl Rahner en oppfatning som vakte oppsikt. Han hevdet at det utenfor det katolske kirkesamfunn finnes «anonyme kristne». Dette er mennesker som ikke slutter seg til den kristne tro, men som likevel vil bli frelst, forklarte Rahner. I en intervjubok fra 1985 uttrykker han det på følgende vis: «... La oss si, en buddhistmunk som, fordi han følger sin samvittighet, oppnår frelse og lever i Guds nåde; om ham må jeg si at han er en anonym kristen.»

Oppfatninger som dette har blitt meget vanlige. Det tas for gitt at det utenfor synlige kirkesamfunn finnes en usynlig kirke. Denne består av mennesker som ikke slutter seg til den kristne tro og lære, men som likevel er frelst. Selv om denne oppfatningen har stor tilslutning, er den ikke i samsvar med det som er øverste norm for kirkens tro og lære, nemlig Bibelen. Og – dersom vi ser tilbake på kirkens historie, vil vi snart finne at man tenkte annerledes om dette. Vi skal reflektere litt om dette i det følgende, med utgangspunkt i betegnelsene synlig og usynlig kirke.

Går vi til luthersk teologi, finner vi at det ikke ble skjelnet mellom en synlig kirke der mennesker bekjenner den kristne tro, og en usynlig anonym kirke utenfor denne. I den grad ordene synlig og usynlig ble brukt, var det for å skjelne mellom to sider ved kirken, altså, kirkens synlige og usynlige side. Denne skjelningen bunner i forståelsen av den kristne troen. Dette framgår tydelig, for eksempel i reformatoren Philip Melanchthons skrifter.

Melanchthon skrev at kirken egentlig bare består av dem som tror på syndsforlatelsen for Jesu skyld. Bare disse er frelst og derfor «sanne troende». Ifølge Melanchthon er troen i og for seg usynlig, fordi den er i menneskets hjerte. Samtidig skrev han at den også kommer synlig til uttrykk i bekjennelse og liv, og i at kristne kommer sammen der nådemidlene forvaltes (CA VII og VIII). Men, presiserer Melanchthon, i dette synlige fellesskapet er det både sanne troende og hyklere. Mennesker kan oppføre seg som kristne og bekjenne kristen tro uten selv å ha troen. Hvem som virkelig er troende, kan mennesker ikke avgjøre, fordi ingen kan se inn i hva som bor i andre menneskers hjerte.

Med dette er vi på sporet av noe viktig. Kirken har en synlig og en usynlig side, men det som er usynlig, befinner seg ikke utenfor, men innenfor kirken slik den viser seg som synlig i verden. Dette må sies å være innlysende. Hvordan er det mulig å forholde seg til andre kristne dersom vi ikke på en eller annen måte kan registrere dem som troende? Og – har ikke Jesus selv kalt de som tror på ham, til nettopp å være synlige? I Bergprekenen sier han jo: «… la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.» (Matt 5,16)

Kirkens synlighet

Kirken synlighet kommer altså til uttrykk i lære og liv, og vi vil si noe mer om hva dette innebærer. At kirken lærer noe, betyr at det kan etableres kriterier for å kunne identifisere den. Dette har skjedd gjennom hele kirkens historie. Helt fra urkirkens tid ble kirken identifisert ved sin bekjennelse og sin lære. Jesu disipler og de første kristne lærte noe annet enn jødedommen og den romerske statsreligion, og ble derfor synlig. I løpet av kirkens første århundrer ble kirkens tro definert i form av bekjennelser som kristne måtte slutte seg til.

Historien om kirkens synlighet er likevel sammensatt. Det er tider da kirken er tydelig med hensyn til både liv og lære, og tider da den på tross av sin bekjennelse nesten ikke er synlig, skrev i sin tid den luthersk ortodokse teologen Johann Gerhard. Han føyer til at kirken til tider kan bli så usynlig at den nesten ikke kan identifiseres. I møte med dette skjelnet han mellom tydelige og mindre tydelige kristne fellesskap. Noen menigheter preges sterkt av at liv og lære er i samsvar med Skrift og bekjennelse. Andre er utydelige. Men, skriver Gerhard, selv der den kristne læren er svak, kan det finnes troende.

En minimumsforutsetning må likevel være til stede. For at en sann kirke skal eksistere og bli til, må mennesker ha mulighet til å tro på syndenes forlatelse for Jesu skyld. Slik må det være, hevder Gerhard, fordi bare evangeliet om syndsforlatelsen kan skape frelsende tro. Evangeliet om full syndsforlatelse for Jesu skyld er derfor det som avgjør kirkens eksistens. Der dette budskapet gjøres tilgjengelig, kan troen skapes og kirken bli til. Dette tilsluttes her, og vi nevner to grunner til at dette er viktig.

For det første gir nevnte kriterium rom for å tro at kirkesamfunn som i flere henseender tenker eller lærer annerledes enn hva man selv tror, likevel kan romme mennesker som har en tro som frelser. Dette er mulig dersom det læres og forkynnes at frelsen gis ufortjent og av nåde, til alle for Jesu skyld. For det andre gir det hjelp til å tenke rett om nye kristne som har manglende kunnskap. Disse kan ha troen på frelsen ved Jesus alene og være frelst, tross manglende kunnskap.

Feilslutning

Når dette er sagt, kan noen kanskje tenke at det ikke er så farlig hva man tror, hvordan man lever, eller hva man bekjenner. Men det er en feilslutning. Selv om det kan finnes troende der kunnskap om den kristne troen er svak, er ikke dette noe man skal slå seg til ro med. Det forstår vi når vi ser nærmere på hva Bibelen sier om kunnskapens betydning for troen og det kristne livet. La oss se på noen ord fra Bibelen som taler om dette:

Kunnskapen hindrer at de som tror kommer bort fra Jesus og faller fra. Hebr 2,1: «Derfor må vi så mye mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke glir bort fra det.» Matt 22,29: «Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»

Kunnskap er avgjørende for at de troende skal utvikle seg i helliggjørelse og bli til hjelp for hverandre og for ikke-kristne. Dette framgår for eksempel av Kol 1,9–11: «Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren.»

Kunnskap er også viktig for at kristne skal settes i stand til å vurdere om det de møter av forkynnelse, profetier og lære, stemmer med Bibelens lære, Fil 1,9–10: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag.»

Kirkens synlighet i vår tid

Vi lever i en tid der dominerende kirkelige fellesskap – og samfunnet ellers – framstår i kontrast til mye av det Bibelen og kirken har trodd og lært. Hva betyr dette når Jesus Kristus kaller til synlighet? Ikke alle kan være fanebærere eller ledere. Det er viktig at disse finnes og får støtte og varme fra kristne fellesskap. Samtidig er det også viktig at alle kristne er synlige på arbeidsplasser, i hjemmet, i nabolag og på skole. Vi trenger ikke framstå som «super-kristne», men som folk som viser vennlighet, hjelpsomhet og lever i samsvar med Bibelens lære.

Den kristne kirken blir synlig på en spesiell måte når stat og samfunn krever lydighet som er i konflikt med den kristne tro. Da oppstår situasjoner der kristne må lyde Gud mer enn mennesker. Historien viser at spenningen i forhold til stat og samfunn i ytterste konsekvens kan lede over i forfølgelse. Forfølgelse kommer fordi kirken, i kraft av sin bekjennelse og sitt liv, nettopp blir synlig med hensyn til hva den tror og lever etter.

Til dette vil jeg avslutningsvis minne om et annet aspekt ved kirkens usynlighet, nemlig at den oppstandne Jesus er Herre, over både kirken og historien (Ef. 1,22–24).

Martin Chemnitz forklarer litt av hva dette innebærer med utgangspunkt i at den oppstandne Jesus er allestedsnærværende, både som Gud og som menneske. Fordi han er sant menneske, kan han gå inn i all lidelse som kristne opplever. Fordi han er evig Gud, holder han kirken i live, styrker og bærer den, særlig når den utsettes for forfølgelse.

Kirken kan ikke tilintetgjøres, for Jesus selv har sagt at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. (Matt 16,18)

Arne Helge Teigen, førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

(Tidligere publisert i Fast Grunn)