Samvittighet og reservasjon

Av Ragnar Andersen 

"Samvittighetens bud er viktigere enn de lover makthaverne gir for å gjennomføre sin politikk", sa Kåre Willoch en gang (i fjernsynet 05. desember 1991).

Som i et lynglimt har han her gitt et forløsende svar til mennesker som utsettes for utidig press. Men det er ikke et billig svar. En kristen vet at han skal lyde Gud mer enn mennesker. Han vet også at det kan koste.

Da Eivind Berggrav samlet kirken til oppgjør med urettstaten under okkupasjonen, var det med fare for sitt eget liv. ”Staten står under de av Gud gitte menneskerettigheter og samvittighetsplikter. Ingen stat kan blande seg med makt i sjelenes saker. Da blir den fordervet som stat.” Sa han i 1941.

Vi er opptatt av presset på kirken fra politikere og opinion og opptatt av å verge presters samvittighet. Enn om vi brukte litt mer energi på den virkelighet folk flest er omgitt av, og det press andre yrkesgrupper opplever, for eksempel legene. ”Det ville være forræderi mot Kristus om kirken tidde når andres rett ble trampet på, så lenge bare dens egen frihet ikke var i fare”, sa Berggrav.

Helse- og omsorgsdepartementet valgte å ”feire” reformasjonsdagen 31. oktober i fjor med et stygt rundskriv til kommunene, som ikke bare krenker det kommunale selvstyret, men også krenker samvittighetsfriheten for politikere, byråkrater og leger. Dette er makt skilt fra rett og en skam for demokratiet. ”Hvis makten skal komme først og så retten, da er vi i Satans rike. Luther kaller det tyranniet.

”En fastlege kan ikke sette sin egen overbevisning foran pasienters rett til helsetjenester.  Jeg ønsker ikke at kvinner eller jenter skal havne i en situasjon der de må ta denne diskusjonen med sin lege, når storsamfunnet har tatt et valg”, sier statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen på departementets internettsider.

Helsepersonell kjemper for sin reservasjonsrett. Samvittighetsfrihet er en grunnleggende rett, som ikke framkommer ved flertallsbeslutninger i nasjonale eller internasjonale organer. Den skal bare anerkjennes. Neppe noen vil tvinge muhammedanerne til å ete svinekjøtt, men forstår maktpersoner hvilket integritetsmord de krever om ikke jøder skal få omskjære sine barn, om ikke adventister skal få dagpenger uten å si ja til å arbeide på lørdagen, om ikke leger får lov å nekte å sette inn spiraler eller skrive ut hormonelle prevensjonsmidler, eller ikke får lov å nekte å henvise til abortinngrep eller kunstig befruktning?

Norges kristelige legeforening sier: ”Reservasjonsrett for fastleger ved etisk omstridt behandling er viktig fordi det gir legen anledning til å beskytte sin samvittighet ved å slippe å måtte handle mot sine dype moralske overbevisninger. For noen fastleger er det å yte slik behandling ikke noe akseptabelt alternativ. De vil snarere oppgi sin fastlegepraksis enn å handle mot sin samvittighet. Reservasjonsrett handler derfor om toleranse for samfunnets moralske minoriteter. Retten beskytter også helsepersonells moralske integritet, noe som igjen er et gode for samfunnet, som nyter godt av at helsearbeidere har moralsk integritet.” Det er vel talt.

Men det er fortsatt mye å lære av Berggravs foredrag ”Når kusken er gal”. Han sier (og året er altså 1941): ”Det er ikke slik at vi nølende og forsiktig, halvveis som om vi hadde urett, skal ta tørn med urettmessig øvrighet. Som alltid i sann kristen ferd gjelder det her ikke noe negativt - finne en utvei -, men positivt: Det er plikt å være ulydig.”

I 2012 foreslår Norges kristelige legeforening følgende bestemmelse: ”Fastlegen har rett til å reservere seg av samvittighetsgrunner mot å henvise til eller yte behandling, såfremt andre fastleger i kommunen kan overta de aktuelle oppgavene, og såfremt pasienten ikke blir skadelidende.”

En merker straks at her er vi i en annen verden enn Berggravs. Og jeg spør: Kan det virkelig være en oppgave å hjelpe urettstaten ut av dens dilemma? Lukter det kristenmanns blod av slikt? Er det her plass for den lege som ikke har samvittighet til annet enn å søke å hindre fosterdrapet?

Hva om vi nå konverterer dette til en situasjon som i dag vekker sterke reaksjoner, men i likhet med fosterdrapet ikke vekket så sterke reaksjoner den gangen? La oss si at en kristelig politiforening i 1942 foreslår: Politimannen har rett til å reservere seg av samvittighetsgrunner mot å arrestere uskyldige jøder, såfremt andre tjenestemenn ved politikammeret kan overta oppgaven...

Det er jo ikke aparte skrupler eller fobier vi snakker om. Det er i realiteten tale om å si nei til synd mot Gud og forbrytelser mot menneskeheten. ”Ingen kristen må medvirke til fosterdrap, eller ha befatning dermed.” Sa de før krigen i en tverrkirkelig uttalelse som Oslo biskop Johan Lunde stod som første underskriver av.