Samvittighet og samfunn

 Regjeringen: NOU 2016: 13. Samvittighetsfrihet i arbeidslivet

Jeg har tidligere skrevet i spalten Aktuell kommentar om oppnevningen av utvalget (se her). Det er forhold på arbeidsplassen det kretser om. Med reservasjonsdebatten for et par år siden i minne fant jeg til å begynne med lyspunkter å glede seg over i utvalgets tilnærming. Men etter hvert fikk jeg pusteproblem. Et vemod og en sorg kom sigende. Dette er det postmoderne samfunnet, der alt skal være relativt.

Den vestlige verden raser mot undergangen. Det er fare for at vi som kristenfolk blir fartsblinde, for selv om vi har et annet mål, er også vi i verden. Og det er fare for at vi slår oss til ro med de smuler som kastes til oss under den ville ferden. Slik at det som egentlig er en vemodig og sørgelig lesning blir tatt imot uten den kritikk som kirkens profetiske oppgave tilsier. Godtar vi en slik dhimmistatus i land som vi for få tiår siden kalte kristne land? Godtar vi den moderne tesen at staten må være sekulær? Stemmer det med Jesu befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler?

Samvittighetsutvalget har hatt et temmelig bredt konfliktspekter for øye. Samvittighetskonflikter kan oppstå i mange og svært forskjellige situasjoner bestemt av religion og moraloppfatning. Trykking eller utlevering av umoralske skrifter, vegbygging i naturen, forsikring av pelskåper, bygging av kjernekraftverk (s. 83) er bare noen få eksempler. Motstand mot å selge svinekjøtt eller alkohol er andre. Arbeidstakere, næringsdrivende og arbeidssøkere kan alle få problem i forhold til arbeidsgivere, oppdragsgivere og dagpenger. Konflikter knyttet til ufødte menneskeliv og såkalt ekteskap mellom likekjønnede er av det som får mest plass i drøftingen.

I forhold til dagens situasjon går nok utvalget stort sett inn for mer fleksibilitet og toleranse for at noen for sin samvittighets skyld reserverer seg mot å utføre bestemte ting. Det handler både om lovgivning, yrkeetiske regler og generell imøtekommenhet. Det virker som forholdene i dag kan varierer mye. Mens pressens Vær varsom-plakat sier at en redaksjonell medarbeider ikke kan pålegges å gjøre noe som strir mot vedkommendes overbevisning, inneholder farmasøytenes etiske regler ingen bestemmelser om fritak av samvittighetsgrunner (s. 77).

I store trekk koker utvalgets anbefaling ned til at overbevisninger dypt forankret i den enkeltes samvittighet må tas hensyn til slik at han eller hun kan være i sitt arbeid selv om vedkommende vil reservere seg mot en kvantitativt mindre del av arbeidet når dette kan skje uten særlige utfordringer for virksomheten og medarbeiderne, og uten særlig innvirkning på kunder, pasienter eller publikum. Konsekvensen kan imidlertid bli at folk slutter i stillingen sin. Men etter utvalgets mening bør de slippe å trenge sosialhjelp:

”Utvalget mener at dersom samfunnet skal ivareta samvittighetsfriheten i arbeidslivet, må den ivaretas også når en person søker arbeid eller har mistet jobben som følge av en samvittighetskonflikt. Konsekvensene for den arbeidsledige ved ikke å få dagpenger er stor, ettersom han eller hun mister hele sitt økonomiske livsgrunnlag for en lengre periode. Dette utgjør utvilsomt et stort inngrep. Argumentet som kan brukes overfor arbeidstakere med samvittighetskvaler om at «du kan da bare si opp», står svakt når konsekvensen er både tap av inntekt og kompenserende trygdeytelser inntil vedkommende finner passende arbeid. Det tilsier at samvittighetsgrunner også må tillegges vekt i denne sammenhengen.” (S. 149)

Utvalget er enige om at det trengs en ny lovbestemt reservasjonsadgang ”dersom aktiv dødshjelp skulle bli vedtatt som en pasientrettighet” (s. 12). Et demokratisk konstruert ”rettighetssamfunn” tas nemlig for gitt. Så handler det om å administrere uenighet i en dypt splittet befolkning. Avslørende skriver utvalget på s. 92:

”Provosert abort omtales iblant som et uløselig moralsk dilemma i vårt samfunn. I dette ligger det at det kan anføres gode etiske argumenter både i et forsvar for og i en motstand mot provosert abort. Det er allment anerkjent i samfunnsdebatten at lovverket derfor ikke kan reflektere en moralsk konsensus, men må være et praktisk kompromiss. Spørsmålet om helsepersonells reservasjonsrett skal derfor ikke tjene som en gjenåpning av debatten om selvbestemt abort. En omkamp om dette er politisk urealistisk og heller ikke på agendaen til de som argumenterer for reservasjonsadgang for helsepersonell. I stedet er dette et spørsmål om hvorvidt og på hvilken måte en skal ta hensyn til det mindretallet av leger og andre som ønsker å reservere seg mot å delta i gjennomføring av provosert abort uten at dette begrenser kvinners rett til selvbestemt abort.”

Slik kan sannheten holdes nede i urettferdighet. På liknende måte sier utvalget på s. 117:

”Synspunktet at homofilt samliv i seg selv er moralsk galt er representert i Den norske kirke samt finnes i frikirkelige miljøer og i andre religioner. I dagens samfunn synes det vanskelig å begrunne en slik oppfatning ut fra en ikke-religiøs (sekulær) synsvinkel. De som forsøker, benytter en form for «naturlighets»-argument som har lite gjennomslag i den norske debatten i dag. I andre deler av verden har slike argumenter mer gehør.”

En tredje avslørende kommentar:

”Dersom aktiv dødshjelp ikke bare skulle bli tillatt, men skulle bli vedtatt som en rettighet, vil dette være en situasjon der det ikke alltid vil kunne legges til rette for reservasjon uten at fritaket medfører byrder av betydning og derfor blir inngripende for pasienten. Samtidig er dette et liv-død-spørsmål der helsepersonellets reservasjonsønske kan være sterkt begrunnet (--). Dette er et eksempel hvor utvalget mener samfunnet bør tolerere noe større ulemper for tredjepart enn i andre reservasjonsspørsmål, men likevel slik at hensynet til pasientenes rettigheter best mulig ivaretas.” (S. 129)

Utvalget legger til grunn at Norge er ”et liberalt demokrati og grunnleggende sett en sekulær stat” og sier: 

”En sekulær stat innebærer at religiøs og politisk makt skilles fra hverandre slik at religiøse oppfatninger og normer ikke inngår i grunnlaget for utforming av lover og politikk. Det betyr at religions- og livssynsfellesskap og statlige myndigheter har ulike ansvarsområder. Prinsippet forutsetter derfor beskyttelse mot diskriminering ut fra religion og livssyn, slik at borgerne er likestilt overfor statsmakten uansett om de tilhører noe trossamfunn og uavhengig av hvilket trossamfunn de eventuelt måtte tilhøre.” (S. 33f)

Samfunnets skjebnesvangre vegvalg og inkonsekvenser må avdekkes. Jeg tror at kristne som ønsker å delta i politisk debatt bør sette seg inn i hvordan toneangivende premissleverandører tenker. Frekt og freidig legger teoretikere og politikere til grunn at kristen tro og moral ikke inngår i grunnlaget for utforming av lover og politikk. Dette blir også prinsipielt begrunnet. Katten slipper ut av sekken på s. 34. Utvalget refererer til filosofen John Rawls og sier:

”Det finnes ifølge Rawls ingen utvetydig kilde til meningen med livet og vår fornuft er begrenset. Derfor må den enkelte selv bestemme hvordan han eller hun skal besvare spørsmål om mening, identitet og grunnleggende moralske verdier. En liberal stat skal ifølge Rawls være «nøytral» ved ikke å ta stilling til slike livssynsspørsmål. Det er et kjennetegn ved det liberale demokratiet at selv om vi noen ganger er fundamentalt uenige om hva som er moralsk rett, legges det til grunn at det er den enkeltes samvittighet som avgjør hva som er rett å gjøre for ham eller henne. Det å være samfunnsborger er dermed å bli forstått som et moralsk autonomt individ som skal sikres størst mulig grad av moralsk selvbestemmelse. Det innebærer blant annet beskyttelse av den enkeltes samvittighetsfrihet, som dermed blir et grunnleggende verditrekk ved det liberale demokratiet. Samvittighetsfrihet har derfor en nøkkelposisjon i den formen for demokrati vi blant annet finner i Norge.”

I den politiske teori som utvalget legger til grunn, oppfattes staten altså som prinsipielt agnostisk. All forsikring om samvittighetsfrihet til tross må en undre seg over hvor det blir av grunnlovbestemmelsen om landets verdigrunnlag: vår kristne og humanistiske arv. Og hvor det blir av forsikringen fra debatten for noen år siden om at denne bestemmelsen er mer forpliktende for statsstyret enn de gamle bestemmelsene om statens offentlige religion? Og når det legges til grunn at respekt for menneskerettigheter og enkeltmenneskets verdighet er en forutsetning for det liberale demokrati og et fredelig pluralistisk fellesskap, er det uforståelig at ufødte medmenneskers livsrett og menneskeverd ikke er selvsagt. I gitt tilfelle er lege lege verst. Legeforeningens landsstyre sa i 2013: ”Legers reservasjonsmulighet skal ikke være til hinder for befolkningens lovbestemte rettigheter. Reservasjonsmulighetene må derfor vurderes lokalt i helsetjenesten på en slik måte at disse hensyn kan ivaretas.” (S. 76)

De viktigste problemene er ikke forårsaket av vegrerne, men av samfunnet og lovgiverne, av politikerne og den alminnelige mening. Hovedproblemet er synden. Det er ikke samvittigheten. De viktigste samvittighetskonfliktene handler nettopp om motsetningen mellom statens verdigrunnlag på den ene side og lovgivning og forvaltning på den andre side. I det moderne sekulære samfunnet representerer den kristne samvittighet et avvik. Utvalget tenker seg at kristne og andre samvittighetsvegrere kan sammenliknes med funksjonshemmede som trenger tilrettelegging på arbeidsplassen. Skal vi juble over det og finne oss i at kravet om et samfunn tuftet på de ti bud blir avskrevet?

Utvalget skjelner mellom reservasjon, varsling og sivil ulydighet. Varsleren og den sivilt ulydige ønsker å motvirke at bestemte ting får skje eller fortsette å skje. Reservasjon beskrives som en mulighet til å unngå å utføre bestemte ting uten å vekke særlig oppmerksomhet:

”Den som reserverer seg vil primært beskytte seg selv og egen integritet og ikke skape oppmerksomhet/debatt om et problematisk fenomen, i motsetning til varsleren og den sivilt ulydige.” (S. 32)

Det er berettiget at utvalget spør ”om det er en moralsk relevant forskjell mellom selv å henvise og å sende pasienten videre til en kollega som så henviser [til abort]” (s. 94f). Drøftingen av reservasjon handler om å gi og ta i et pluralistisk fellesskap der ingenting skal settes på spissen, men der en på postmoderne vis skal ha forståelse for hverandre, for i postmodernismen er alt relativt. Slik har det avkristnede Vest-Europa utviklet seg. Kanskje er det derfor nordmenn har vanskelig for å forstå amerikaneres kamp mot abort og homoseksuelt samliv og for religionsfrihet for alle, også for bedrifter.

Riktignok sier utvalget at samvittigheten må ha spesiell beskyttelse når det handler om liv og død. I den forbindelse må det sies at utvalget ikke synes å ha tatt inn over seg hvor dødelig spiral og hormonell prevensjon er for et nyskapt individ, og heller ikke at prøverørsbefruktning er et gigantisk lotterispill. Dette ser ut til å bli underkommunisert (s. 96ff). I en sum kan det sies at det legges opp til en viss toleranse med motstrøms samvittigheter, men uten at et eneste ufødt liv skal spares. Hvor er en Martin Luther? En Eivind Berggrav? Eller en Børre Knudsen?