Samvittighet, selvbevissthet og Martin Luther

Men i så tilfelle har ordet samvittighet skiftet betydning. I Bokmålsordboka forklares ordet med en «indre følelse av hva som er rett eller urett». Denne følelsen relaterer seg en kilde utenfor en selv. Det vises ved at det er et sammensatt ord: sam-vittighet, og det er ikke noen morsom vittighet, men å sam-vite. Egentlig identisk med det latinske con-scientia som på engelsk er blitt con-science. Det handler altså ikke om egen-vit, men samvit. Men hvem skal en vite sammen med? Hvem/ hva er det som skal påvirke våre tanker og vår kunnskap?

Slår vi opp i Nytestamentet finner vi ordet mange ganger, oversatt fra «syneı́dēsis» som begynner med syn= sammen og fortsetter med «horáō», å se. Altså «se sammen med». Det er flere ord for å se på gresk, og dette ordet ligger nært å innse, motta informasjon. (Det finnes ikke et ord for samvittighet i GT.)

Det beste må vel være å vite/ se sammen med Gud, noe Paulus også sier når han forklarer hva som gir god samvittighet:

“Én ting kan vi være stolte av og si med god samvittighet: Vi har her i verden, og ikke minst blant dere, opptrådt med den ærlige oppriktighet som er fra Gud, og ikke vært ledet av menneskelig visdom, men av Guds nåde.” (2 Kor 1:12)

Det er jo ikke likegyldig hvem en sam-tenker med, ser sammen med. Skal det være en god samvittighet er det klart at en må være samtenkt med Gud, ellers ender det med forlis på troen (1Tim 1:19), ofte forført av falsk lære (1Tim 4:2). Det var vel det Martin Luther var redd for – mer enn keiseren da han uttalte de kjente ordene ved riksdagen i Worms fremfor både keiseren selv og alle rikets mektigste menn:

«Siden nu Deres Keiserlige Majestet, Deres Kurfyrstelige og Fyrstelige Nåder krever et enkelt, enfoldig og oppriktig svar, så vil jeg gi det, uten horn og tenner. Det lyder slik: dersom jeg ikke med argumenter fra Den hellige skrift eller med alminnelige, klare og innlysende grunner og argumenter blir overbevist og overvunnet — for jeg tror hverken på paven alene eller på konsilene alene, ettersom det ligger åpent i dagen at de ofte har tatt feil og vært uenige seg imellom — og fordi jeg er overbevist av de ord som jeg har trukket frem og min samvittighet er tatt til fange av Guds ord, så hverken kan eller vil jeg tilbakekalle noe. For

det er ikke tilrådelig å gjøre noe mot samvittigheten. Her står jeg, jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen.» (sitert fra: Lønning, Inge: Dr. Martin Luthers tale i nærvær av keiser Karl og fyrstene i Worms fredag etter Misericordia (18. april 1521) i Levende Luther, et utvalg  Oslo, 1967 ,  side 190)

Mindre kjent er nok denne uttalelsen som viser at han ikke var så høy i hatten på egne vegne:

«Hvor ofte har ikke hjertet mitt banket, vendt seg imot meg og holdt opp mot meg deres eneste sterke argument: Er du alene klok? Skulle alle andre ta feil, skulle de ha faret vill gjennom så lang tid? - Inntil Kristus styrket meg med sitt eneste, visse ord, så hjertet mitt ikke banket lenger, men reiste seg mot papistenes argumenter som en klippe mot bølgene -.»  1521 (sitert fra: Wisløff, Carl Fr.: Martin Luthers teologi, Oslo, 1983,  side 56 jfr. The misuse of the Mass i Luther’s works Bind 36 side 134)

Det var derfor Martin Luther kunne stå så frimodig fremfor keiseren i Worms og holde fast på det han hadde skrevet og forkynt. Det var ikke hans egne meninger han stod opp for, men det han hadde lært i Guds ord. Han hadde samtenkt, sett sammen med Gud og blitt korrigert. Da kunne han ikke vike uten å gå fortapt. Han visste hvordan det hadde gått med Jan Hus et drøyt hundreår tidligere da keiseren gav ham fritt leide til riksdagen, men da Hus ikke ville vike, sa keieren at han ikke trengte å holde ord overfor en kjetter. Det samme må Martin Luther ha forventet der han stod. Men om ingen kunne vise ham at han tok feil utfra Guds ord, at han ikke hadde sam-tenkt med Gud, så kunne han ikke vike uansett kostnadene. Han stod ikke først og fremst foran keiseren, men fremfor Gud selv med sin bekjennelse.

En samvittighet er ingen trygg rettesnor om den ikke er samkjørt med Guds ord, da fører den bare på ville veier. Gud har gitt alle mennesker en samvittighet som vil rettlede utfra loven slik Paulus skriver i Rom 2:15. Men etter syndefallet er den svikefull, og trenger korrektiv fra Gud. 

Samvittigheten er nok ikke alltid det som avgjør hva vi gjør, ofte ender vi med å tenke sjøl, se alene eller sammen med andre som tenker som oss. Da blir det ingen god samvittighetspakt med Gud, men det kan gi en god selvfølelse inntil konsekvensene viser seg. Selvbevissthet duger ikke her, bare sam-vittighet bundet i Guds Ord, selvom en har liten tro på seg selv i møte med de mange som selvbevisst argumenterer utfra andre kilder for lære og liv enn Bibelen. Bibelen som Luther kalte «Kristi eneste, visse ord». Det var her Martin Luthers samvittighet ble justert:

«Kan det tenkes noe mer absurd enn at vi tiltar oss å dømme om Gud og hans ord; vi som tvert om burde dømmes av Gud? Derfor skal vi ganske enkelt stå fast på at når vi hører Gud si noe, så tror vi det, og tar ikke opp noen diskusjon om det. Vi skal heller la vår fornuft ta til fange i lydighet mot Kristus (2.Kor 10,5).» 1535 (sitert fra: Den store Galaterbrevskommentaren i Martin Luther. Verker i utvalg Bind VI  Oslo, 1983, side 256)