Samvittighetens bud er viktigere

Jeg merket meg nøye noe en kjent politiker sa på fjernsynet for mange år siden (5. desember 1991): "Samvittighetens bud er viktigere enn de lover makthaverne gir for å gjennomføre sin politikk." Det var Kåre Willoch som sa det, det skal han ha. Som i et lynglimt har han her gitt et forløsende svar til mennesker som utsettes for utidig press. Men det er ikke et billig svar. Den samvittighetsbundne kan ikke kompromisse med sine absolutter. Han kan ikke la motparten definere hans frihetsrom. En kristen vet at han skal lyde Gud mer enn mennesker. Han vet også at det kan koste dersom omgivelsene ikke anerkjenner hans moralske rett.

Samvittigheten gir rødt eller grønt lys til våre handlinger. Den dømmer eller frikjenner. Den er en instans i personligheten. Slik sett er den allmennmenneskelig. Men den er samtidig individuell. Den dømmer ikke etter samme lover hos alle mennesker, og den lar seg ikke diktere av flertallsoppfatninger. En uskadd samvittighet er et uvurderlig gode. Det er som en ubestikkelig domstol. Men akkurat som domstolen ikke selv bestemmer lovene, men er avhengig av en lovgivende myndighet, slik er den enkeltes samvittighet avhengig av at de rette normer blir internalisert i personligheten. Min samvittighet er fanget i Guds ord, og det er verken trygt eller sunt å handle mot samvittigheten, sa Martin Luther.

Er samvittigheten bundet til Guds bud, har ingen noen rett til å avfeie den som en ”privat” samvittighet. En kristen er forpliktet på en etikk som slett ikke er privat. Men den er hans eller hennes fordi den er Guds kirkes etikk, og i virkeligheten er den også allmenngyldig. Enhver rettenkende borger vet at det femte bud, ”Du skal ikke slå i hjel”, taler sant om forholdet til vår neste.

Samvittighetspresset på fastlegene fortsetter til tross for regjeringsskiftet. Riktignok sier regjeringen at den vil ”gi reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening”. Men helseminister Bent Høie skal alt nå usedvanlig kategorisk ha avvist at mulighet til å reservere seg gjelder for prevensjonsmidler. Andre hisser seg opp over at legene skal få reservere seg mot noe i det hele tatt. Det opprører at så mange er villige til å valse ned andre menneskers samvittighet. Forstår de hvilket integritetsmord de krever om ikke leger får lov å nekte å sette inn spiraler eller skrive ut hormonelle prevensjonsmidler, eller ikke får lov å nekte å henvise til abortinngrep eller kunstig befruktning? Er det med overlegg de former et samfunn der mennesker som lytter til sin egen samvittighet ikke passer inn? Et samfunn der systemkritikere og varslere som ikke kan krysse absolutte grenser, er uønsket? Er det slik vi ønsker det?

Alt er snudd på hodet når samvittigheten defineres som et problem og det å nekte unnfanget menneskeliv å bli født defineres som en rettighet. Viser ikke snakket om reservasjonsmuligheter at samvittighetsfriheten ikke er noen hjertesak for regjeringen, men bare et politisk spørsmål der en vil gi en ørliten konsesjon til vår kristne og humanistiske arv? Uten at et eneste ufødt menneskeliv skal bli spart. Dødskulturen har virkelig festet grepet. Det er opprørende at så få ser ut til å forsvare samvittighetene konsekvent og kompromissløst. Faktisk virker det som de fleste som prøver å ta reservasjonsleger i forsvar, går inn på dødskulturens premisser, nemlig at omsyn til samvittigheten ikke må stå i vegen for en lovfestet rett til tjenesteytelser. Men er det samvittigheten som er problemet? Er ikke problemet at det politiske flertallet bygger landet med ulov i stedet for med lov? Og det bør ingen som vil verne om livet, hjelpe til med. I en tverrkirkelig uttalelse undertegnet i 1934 heter det: ”Ingen kristen må medvirke til fosterdrap, eller ha befatning dermed.”

Da biskop Eivind Berggrav samlet kirken til oppgjør med urettstaten under okkupasjonen, var det med fare for sitt eget liv. ”Staten står under de av Gud gitte menneskerettigheter og samvittighetsplikter. Ingen stat kan blande seg med makt i sjelenes saker. Da blir den fordervet som stat.” Sa han. Det er stadig mye å lære av Berggravs foredrag ”Når kusken er gal”. Han sier (og året er 1941): ”Det er ikke slik at vi nølende og forsiktig, halvveis som om vi hadde urett, skal ta tørn med urettmessig øvrighet. Som alltid i sann kristen ferd gjelder det her ikke noe negativt - finne en utvei -, men positivt: Det er plikt å være ulydig.” Og Børre Knudsen erklærte at enhver borger bør rekne abortloven ”for en ulovlig og ugyldig lov, og ikke rette seg etter den i noen som helst sammenheng”. Jeg synes ikke det er lett å få øye på noen Berggrav’er og Børre Knudsen’er i helsevesenet.

Det er kjent at helsepersonell som vil verne om livet, ikke reserverer seg mot de samme ting. Og den menige mann og kvinne blir lett ført bak lyset når det gjelder den flytende grensen mellom abort og prevensjonsmidler, eller når det gjelder hva prøverørsbefruktning faktisk innebærer som det lotterispill med menneskeliv det er. Slik skulle det ikke være. Alle som vil verne om livet, skulle stå sammen mot alt som fører til at unnfangede menneskeliv dør. Her har kampen ofte vært ført på altfor smal front. Vi må ta på ramme alvor at menneskelivet begynner i og med befruktningen.