Samvittighetens stemme

Samvittighet betyr å ”vite sammen”, eller ”vite med seg selv”. En stemme i oss, en slags ”domstol”, som forteller om jeg lever i samsvar med min overbevisning, mine normer. Disse verdiene utgjør den lovgivende instansen, som samvittigheten skal dømme ut fra. Eller som forholdet mellom kart og kompass. En kompassnål må ta retning etter målet for turen, ut fra kartet.  Ellers blir kursen feil.  Samvittigheten trenger et grunnlag å orientere seg ut fra.

Kristen tro og etikk har Bibelen som et slikt fast holdepunkt. Ifølge Bibelen er hvert menneske skapt av Gud. Det betyr at vi alle, ut fra fornuft og samvittighet, langt på vei kan tenke og handle ut fra felles verdier. Grunnloven og FNs menneskerettigheter er eksempler på slike normer, som kan binde et folk og nasjoner sammen. Samtidig forteller Bibelen om et historisk syndefall, som innebærer at menneskets naturlige evne til å tenke og handle rett er svekket. Guds åpenbaring i Bibelen, med de ti bud, er nødvendige veimerker for at vi skal gjøre det gode og avstå fra det onde.  Ut fra disse må samvittigheten prøves og justeres om den skal fungere sunt og sant.

Debatten om fastlegers mulighet til å reservere seg overfor å henvise til abort aktualiserer yrkesetikken. Hva er legens personlige ansvar ved å forvalte abortlovens forskrifter?  I møte med en abortsøkende kvinne vil jeg anta de fleste leger opplever et etisk dilemma. Mellom hensynet til kvinnens ønske og lovfestede rett, og det spirende menneskelivet, som ikke er kvalitativt forskjellig fra et nyfødt barn. En av fastlegene som har valgt å reservere seg, begrunner det slik: ”Når jeg ønsker å reservere meg, er det på grunn av en dyp overbevisning om at min oppgave som lege ikke er å ta liv, men å redde. I mitt møte med den gravide har jeg to pasienter, en liten og en stor. Og den lille er den svakeste.”

“Men da gjør ikke legen jobben sin, som vedkommende er betalt for og som den abortsøkende har krav på”, innvender mange. - Allerede før loven av 1978 ble vedtatt, var det mange leger som uttrykte dyp uro over at et gryende menneskeliv i lovens navn kan avbrytes, om moren velger det, helt uavhengig av en leges faglige og medisinske vurdering. Fastleger som reserverer seg, gjør det ikke for å ”moralisere” sine pasienter, eller for å slippe unna en ubehagelig oppgave. En lege må ta mange vanskelige avgjørelser. Ønsker vi ikke alle som pasienter at vår fastlege skal utøve sin gjerning samvittighetsfullt, etter sin etiske overbevisning? Leger må nå oppmuntres til å forplikte seg på yrkesetikken og stå imot krav om ensretting som betingelse for sin legestilling.

I denne saken bør det være politikeres særlige ansvar å bidra til å sikre et lite mindretall samvittighetsfrihet. Ellers står vi i fare for å bevege oss fra en demokratisk til en totalitær måte å styre samfunnet på.

En kvinne som er blitt uønsket gravid og vurderer å abortere barnet, bør klargjøre grunnlaget for valget hun tar, ut fra sin etiske holdning: ”Ønsker jeg virkelig at livsløpet til barnet mitt skal stanses?” Kan hende kjenner kvinnen seg presset av andre, eller hun kan oppleve en følelsesmessig krise, som trenger å bearbeides. Mens klokka tikker, er det avgjørende viktig å ta tid til ettertanke, søke veiledning og ikke handle i strid med sin samvittighet. Og ingen bør vel være nærmere til å forsvare sitt barns rett til å få leve, enn hun som bærer det?

Et kristent menneskesyn handler om å se hverandre slik Gud ser oss, fra unnfangelsen av: ”Dine øyne så meg, da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet” (Salme 139,16). Alle har vi en gang vært så små og hjelpeløse, helt avhengig av andres vilje til å beskytte oss.  ”Du skal elske din neste som deg selv”, har Gud sagt. Skal den stemmen også få veilede samvittigheten, så både mor og far, legen, politikeren og enhver av oss, kan ha hjerte for barnet? Også den jenta eller gutten som ikke var planlagt….