Sannhet og reduksjonisme

Uten lidenskapelig interesse for og opptatthet av sannheten finnes det ingen kristen tro, lære eller bekjennelse. Forpliktelsen til å forkynne et helt og sant evangelium er absolutt og reservasjonsløs. Pastoralbrevene i Det nye testamente (1 og 2 Tim, Tit) understreker sterkt at det finnes ingen vei uten sannhetens vei. Å tro er å komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2, 4), en kristen kan defineres som en som "tror og kjenner sannheten" (1Tim 4,3). Den viktigste oppgave for kirkens tjenere er å føre mennesker til tro "og lære dem å kjenne sannhet som gir gudsfrykt" (Tit 1,1).

I ulike utgaver av det som iblant kalles en "teologi underveis" (theologia viatorum) har man vanskelig for å komme til rette med slik bibelsk tale om at målet er å nå frem til sannhets erkjennelse, og at kirkens oppgave følgelig er å forvalte de objektive sannheter, og det på en slik måte at det rike mangfold i Bibelen kommer frem. Idealet i "underveis-teologien" er heller å være i en stadig og dynamisk bevegelse på vei mot sannheten og å unngå å stivne i det som gjerne kalles en veletablert sikkerhets-teologi. Selve prosessen hvor en er underveis, blir da et mål i seg selv og viktigere enn å nå frem (sml. hvorledes det i 2Tim 3,7 er tale om noen som "stadig" ville lære, som altså ville være i en permanent læreprosess, men som "aldri" lærte "sannheten å kjenne", som altså ikke var interessert i å nå frem til sannheten og virkelig lære den å kjenne). "Underveis-teologien" korresponderer for øvrig godt med det moderne kommunikative samfunns idealer, hvor det er viktigere å være samtalende (kommunikativ), dialogberedt og spørrende enn å gi svar. Vær varsom med de sterke meninger og bastante oppfatninger! er parolen. Enkelte teologer har, i overensstemmelse med denne det kommunikative samfunns ideologi, gjerne holdt frem en lignende "vær varsom"-plakat: Vær varsom med å la forkynnelsen og læren bli for klar og entydig, med reservasjonsløst å si at noe er sant og rett, annet er falskt og galt.

Men selv om troen lever i et stadig oppbrudd, gjør den ikke det i forhold til Skriftens grunnleggende sannheter. Troens grunnleggende sakinnhold er ikke noe vi skal være på vei mot, men noe som er gitt i og med evangeliet. Vår oppgave er å trenge stadig dypere inn i disse sannheter og å være "lydige mot sannheten" (Gal 5,7), å være den "tro i kjærlighet" (Ef 4,15). Denne lydighet og denne troskap består blant annet i å legge sannheten frem "uten å bøye av" (2 Tim 2,15). Bare slik vil vi kunne stå vår prøve fremfor Gud, og bare slik er vi arbeidere "som ikke har noe å skamme" oss over (2 Tim 2,15). Denne "avbøyning" kan skje på forskjellig vis. Kanskje er avbøyning i form av reduksjonisme den vanligste i vår kirke i dag.

Reduksjonismen beskjærer evangeliets mangfold. Istedenfor at "hele Guds plan og vilje" forkynnes, slik Paulus ved slutten av sitt liv kunne si han hadde gjort (Apg 20,27), makter ikke forkynnelsen og undervisningen under reduksjonismens fortegn å fastholde Skriftens budskap i hele dens skiftende og rike mangfoldighet. En slik reduksjonistisk, og dermed underbibelsk, forkynnelse og lære er nok ofte ubevisst og mer pragmatisk enn ideologisk bestemt. Men nettopp den "bevisstløse" reduksjonisme er farlig fordi den, hvis den over tid får fungere uforstyrret og uten motvekt, lett kan komme til å gi inntrykk av å være det normale og det normerende i kirkens tro og lære.

Faren i enhver form for reduksjonisme er at en beskåret utgave av troslæren lett blir en uthulet utgave og til sist en usann utgave. Et eksempel på dette har vi i kristologien (læren om Kristus) slik denne forkynnes og læres i store deler av de vestlige kirkers teologi i dag. Her tales det mye godt og riktig om Jesu menneskelige side, at Gud manifesterer seg og er nær i Jesu person og gjerning. Men holdes ikke dette sammen med læren om Jesu guddom, hans vesensenhet med Faderen, vil en varig reduksjonisme på dette punkt måtte føre til en omtolkning eller avvisning av Jesu guddom. Dette vil på sin side resultere i en mangelfull eller gal forståelse av forsoningen og frelsen. For hele vår forløsning er avhengig av at Kristus, vesensmessig og fullstendig, er Gud. Vi har på dette helt sentrale punkt i den kristne tro en særdeles klar illustrasjon av det kjente fenomen at når delsannheter gjøres til helsannheter, blir resultatet usannheter. I den aktuelle situasjon i vår norske kirke er det ikke vanskelig å få øye på områder hvor en reduksjonistisk teologi ikke bare gjør seg gjeldende, men dominerer. Her skal nevnes tre enkeltstående, innbyrdes helt uavhengige spørsmål:

1) Kollektbønnene. Mange har etter grundige studier av det teologiske innhold i de nye kollektbønnene kommet til at de på flere punkter representerer en fortynningsteologi som ikke makter å gjenspeile mangfoldet i Guds råd, og hvor fundamentale bibelsk-reformatoriske sannheter enten ikke er med i det hele tatt eller ikke kommer sakssvarende til uttrykk. De sterke innvendinger som er fremkommet, har sjelden konkludert med at de nye kollektbønnene representerer noen direkte vranglære, men at de nettopp på viktige punkter er reduksjonistiske i forhold til grunnleggende sannheter i vår kirkes bekjennelse. Hvis en slik reduksjonisme blir normalisert og monopolisert på et område i kirkens liv som er så sentralt som uttrykk for kirkens identitet som liturgien og kollektbønnene er det, og hvor det derfor er livsnødvendig for kirken at den er i kvalitativ overensstemmelse med sitt læregrunnlag, da er dette skjebnesvangert for kirken. Skjevheter og ensidigheter som ikke i seg selv er vrang lære, kan på denne måten likevel i praksis, når de gjentas uten korrektiver, over tid komme til å fungere villedende. Kollektbønnene anskueliggjør den latente fare som ligger i den reduksjonistiske teologi, at den under gitte omstendigheter kan komme til å utvikle seg i retning av en vranglærens teologi. En måte å hindre dette på er å unngå å la reduksjonismen få råde grunnen alene.

Når FBB i disse dager sender ut kollektbønner i en utgave som ligger i forlengelse av de gamle kollekter (fra Veit Dietrich), er det for ved et slikt supplerende ressursmateriell å motvirke at den reduksjonisme som finnes på flere viktige punkter i de nåværende bønner, i virkeligheten blir et forstadium til vranglæren.

2) Fadervårs første bønn. Den formulering denne bønn har fått i bibeloversettelse og liturgi har det vært reist sterke innvendinger mot. Heller ikke her er det mange som har hevdet at formen: La ditt navn holdes hellig, er vranglære, men kritikerne har pekt på at den innsnevrende og dermed reduksjonerende i forhold til substansen i originalen. Svakheten i formuleringen er at bønnen aveskatologiseres, og at bønnens primære subjekt, Gud, ikke kommer tilstrekkelig til uttrykk, at den kan (mis)forstås i lovoppfyllende retning. En slik reduksjon i en så sentral bibelsk tekst som Fadervår, kan bare forsvares hvis det kan forutsettes at forkynnelse og undervisning makter å hente inn igjen det som er gått tapt ved den nye formuleringen. Men det synes å være umulig, for nettopp en bønn som Fadervår lever i stor grad sitt "egenliv", og nettopp et slikt egenliv er stedet der en reduksjon av det saklige bibelske innhold fort blir til eksklusjon av dette innhold.

3) Spørsmålet om kvinnelige prester. Om flere av de momenter som samlet er avgjørende for hvilket syn en har på spørsmålet om kvinnelige prester, sies det gjerne at de befinner seg i periferien i forhold til sentrum i kristen tro og lære. Selv om tilhengere og motstandere av prestetjeneste ved kvinner skulle være enige om en slik bestemmelse, vil reduksjonismens tankegang her vise seg i at man mener å kunne ta bort deler av en helhet og likevel beholde helheten. Eller sagt på en annen måte: I stedet for at det som måtte befinne seg ut mot periferien settes i relasjon til sentrum, spilles periferi og sentrum ut mot hverandre, med det resultat at et saksinnhold etterhvert ikke bare blir redusert, men ekskludert. Det er dette som er skjedd i deler av debatten om kvinnelige prester når bibelske livsprinsipper som er nedfelt i Skriftens lære om forholdet mellom mann og kvinne, annulleres. Og vil man hevde at den reformatoriske tale om "Skriftens enhet og klarhet" ikke (lenger) kan gjøres gjeldende når det gjelder dette spørsmål, da er det foretatt en vesentlig reduksjon av Skriftens autoritetesområde.

Skalaen som spenner fra fastholdelse av Skriftens budskap og sannhet i hele dens skiftende og rike mangfoldighet via reduksjonisme og relativisme til forkastelse og vranglære, vil i kirkens liv lett komme til å fungere som en glideskala.

Reduksjonismen er, fra en side sett, det farligste punkt på denne skalaen fordi den nesten umerkelig kan være med å forvandle "medarbeidere for sannheten" (3Joh 8) til slike som er kommet "bort fra sannheten" (1Tim 6,5). Veien fra fortielse til fornektelse, fra reduksjonisme til relativisme, fra underbibelsk lære til ubibelsk lære kan være kort. En kirke som slår seg til ro med reduksjonismen, enten den nå fremtrer i ideologisk eller pragmatisk utgave, vil miste sin integritet og identitet. Med reduksjonismen istedenfor den fulltonende sannhet som "belte om livet", vil vi aldri kunne "stå klar" (Ef 6,14), verken "i tide" eller "utide" (2Tim 4,2), til trofast forvaltning av de bibelsk-reformatoriske sannheter.