Sannheten og sannhetene - i skriftens og kirkens historie

Sannheten og sannhetene - i Skriften og kirkens historie

Fjellhaug 13. februar 2008

Knut Alfsvåg

Det kan synes dumdristig å skulle behandle et så sentralt og så omfattende tema som dette på 30 minutter. En forklaring av hva sannhet er forutsetter nemlig en presis forståelse av forholdet mellom språk og virkelighet, og det er et av de viktigste og vanskeligste spørsmål i teologiens og filosofiens historie. Men det er noe med sannheten som gjør at det kanskje kan gå likevel. Den har en egen evne til å gi seg til kjenne. Selv om vi ikke uten videre vil påta oss å definere sannhetsbegrepet eller å gjøre rede for sannhetsforståelsens idehistorie, så vet vi likevel når sannheten er der. Vi vet når vi snakker sant og når vi ikke gjør det. Og når vi hører eller opplever noe som er sant i den forstand at det virkelig gir oss reell og varig ny innsikt, så vet vi det også. Sannheten kan altså godt gjøre seg gjeldende uten at vi fullt ut forstår den, og med det som utgangspunkt, legger jeg frimodig i vei.

På bibelske premisser er det Gud som definerer sannheten. "Summen av dine ord er sannhet" heter det i Salme 119,160, og det er rett å finne en rekke lignende utsagn i Bibelen (2 Mos 34,6; Salme 119,142.151). Dette innebærer også at det menneske som er skilt fra Gud, derfor prinsipielt sett er å forstå som løgner (Rom 3,4, sitat fra Salme 116,11). Men påstanden om sannhetens guddommelighet er en påstand det også er adskillig syn og sans for i filosofiens verden, ikke minst innenfor den tradisjon som vi i denne sammenheng noe rundt og upresist kan betegne som den platonske.

Dette utgangspunkt leder umiddelbart til to påstander om hvordan vi bør forholde oss til sannheten. Dersom sannheten er summen av Guds ord, forutsetter sann erkjennelse for det første en gudstro. Uten en troende tanke får vi ingen rett erkjennelse. I teologiens og filosofiens historie er denne holdningen gjerne beskrevet med det latinske uttrykket "fides quaerens intellectum", som betyr at en sakssvarende erkjennelse av sannheten forutsetter en erkjennelsessøkende gudstro. Ateisme er altså med dette utgangspunkt å oppfatte som usann i betydningen avstumpet; dersom sannheten er guddommelig, er sann erkjennelse av virkeligheten faktisk ikke mulig for en ateist.

For det andre krever sannhetens guddommelighet ydmykhet av oss. Dersom sannhet fundamentalt sett må oppfattes som noe guddommelig, er sann erkjennelse ikke noe vi mennesker har eller rår over. Det er i beste fall noe vi får, og aksepterer vi ikke det, drar vi umiddelbart over oss dommen fra Rom 3,4. Forståelsen av sannhetens guddommelighet innebærer dermed at ekte sannhetssøkning har noe vesentlig felles med det å løpe etter regnbuen (jfr. 1 Mos 9,13); vi vet godt hvor vi skal, men når vi kommer dit, så var det ikke der likevel, men enda et stykke til. Denne ydmykheten er viktig for alle sannhetsapostler, for uten den oppfattes vi - med rette - som ufordragelige sannhetsimperialister. Mye ved den moderne ateisme lar seg antagelig forstå som en i og for seg helt berettiget avvisning av utilbørlig påståelighet hos dem som mener de skråsikkert kan uttale seg på vegne av sannheten. Men er sannheten guddommelig, så kan ikke mennesker det.

Den største av alle sannhetsapostler, Paulus, var seg dette meget bevisst. Om dette har vi kjente utsagn f. eks. i Fil 3,12 og 1 Kor 13,12. Tydeligst syns jeg likevel han uttrykker sannhetserkjennelsens paradoksale ydmykhet i 1 Kor 8,2: "Den som mener han har innsikt i noe, har enda ikke skjønt det han burde vite." Det er en formaning til selvprøvelse, ikke minst for dem som påtar seg å holde foredrag om sannheten.

Dette er det trefoldige fundament for det jeg skal si: Sannheten er guddommelig, derfor forutsetter sann erkjennelse tro og ydmykhet. Med det som utgangspunkt skal jeg så gå litt mer konkret til verks og stiller derfor spørsmålet: Hva betyr dette for virkelighetsforståelsen (forholdet mellom Gud og verden), for frelsesforståelsen (forholdet mellom Gud og mennesket) og for etikken (forholdet mellom Gud og livet)?

Er sannheten guddommelig, krever det en enhetlig sannhetsforståelse som omfatter alt Gud har skapt. Vi har altså ikke to sannhetsområder, det religiøse og det verdslige; vi har ett, som faller sammen med virkeligheten rett og slett. Det innebærer ikke at all sann erkjennelse er direkte åpenbaringsbasert; jeg tror det er god grunn til å oppfatte kulturoppdraget i 1 Mos 1,28 slik at den skapte verden er overlatt oss mennesker til utforskning ved hjelp av sanser og fornuft. Men det innebærer at det vi da finner ut, oppfattes som en erkjennelse av det skapte som ikke er adekvat forstått før den er integrert i en forståelse av all virkelighet som også omfatter forholdet til Skaperen.

Temaet for dette foredraget er "Sannheten og sannhetene". Jeg tror den formuleringen godt kan presiseres til spørsmålet etter glidningen fra en enhetlig sannhetsforståelse, der sannheten om det skapte ikke ble tenkt isolert fra dets forhold til Skaperen, til en delt sannhetsforståelse hvor Gud og verden faller fra hverandre i adskilte erkjennelsesområder uten entydige forbindelseslinjer med hverandre. I den kristne idehistorie skjer det for første gang på 1300-tallet innen den skoleretning som interessant nok allerede da kalles for "via moderna", og så for full kraft fra og med modernitetens gjennombrudd fra opplysningstiden av. Opphavelig er denne delte virkelighetsforståelse slett ikke ateistisk; den var ikke en gang religionskritisk, men kun opptatt av å skille mellom guddommelig og verdslig for å gi Gud det Gud skal ha og verden den det den skal ha. Men om ikke forholdet mellom Gud og verden settes med nødvendighet, oppfattes det som tilfeldig, og da er det med iboende konsekvens verden etter hvert fyller hele blikkfeltet. Da blir Gud borte, og det som kan begrunnes med sansning og fornuft blir alt vi sitter igjen med.

Det er blitt gjort mange forsøk på å gjenreise den religiøse dimensjons betydning i møte med modernitetens uttalte preferanse for den verdslige. Svært mange av dem lider imidlertid av den mangel at de legger den delte sannhetsforståelse til grunn. De tar nemlig utgangspunkt i det som kan entydig forklares ut fra sansning og fornuft og prøver så å begrunne gudstroens nødvendighet ut fra det. Med en nøytral betegnelse kaller vi det forsøk på å bevise Guds eksistens. Med en noe mer kritisk betegnelse kaller vi det "God in the gaps"-teologi som forsøker å gi Gud et rom i det vi (enda?) ikke kan forklare; med den moderne vitenskapelighets iboende tendens til å ville forklare stadig mer fører det nødvendigvis til en form for ryggende forsvar hvor det rom gudstroen har sitt feste i blir stadig mindre.

Med det utgangspunkt jeg her legger til grunn, er det viktig å anlegge et kritisk perspektiv på "God in the gaps"-apologetikken, og det ikke bare fordi det er en ryggende strategi. Vel så vesentlig er det at den Gud som framstår som konklusjon på en argumentrekke, altså den Gud hvis eksistens lar seg påvise eller sannsynliggjøre av en eller annen grunn, ikke er den Gud Bibelen kaller oss til å tro på. Den bibelske forståelse av sannhetens guddommelighet innebærer at enten er Gud all erkjennelses ene utgangspunkt, eller så forholder vi oss til noe annet som er mer grunnleggende og fundamentalt, og da er det ikke Bibelens Gud vi tror på. Av tanken om sannhetens guddommelighet følger derfor at all sann erkjennelse hviler i Gud, og gjør vår erkjennelse og vår virkelighetsforståelse ikke det, er den ikke sann. Det er en påstand som er omstridt; den er like fullt en påstand som på bibelske premisser må, og på filosofiske premisser kan, betraktes som det gitte fundament for all adekvat virkelighetsforståelse.

Slik Bibelen framstiller det, ble det spontane og tillitsfulle gudsforholdet brutt den dagen vi mennesker begynte å tenke selv. 1 Mos 2 tegner for oss de første mennesker, og det som karakteriserer deres liv, er at det er sentrert om deres gudsforhold på en slik måte at tanken på noe annet ikke en gang framstår som mulig. For dem var det slik som Gud hadde sagt; for dem var sannhetens guddommelighet det gitte utgangspunkt som de simpelthen ikke hadde forutsetninger for å stille spørsmålstegn ved.

Muligheten for et alternativt sentrum for lære og liv etableres for første gang ved slangens spørsmål i begynnelsen av kap. 3: "Har Gud virkelig sagt?" Kan det tenkes et annet utgangspunkt for erkjennelse som faktisk gir dere mer? Slik spør slangen, og lover de første mennesker innsikt i godt og ondt om de gjør som han sier. På det punktet hadde slangen helt rett; menneskene gjorde som den sa, og innsikten i godt og ondt var et faktum. Men dermed var også muligheten for å forholde seg til Guds gode ord som livets eneste orienteringspunkt spolert, og veien tilbake til hagen var stengt. Det har siden vært vår skjebne og vårt problem.

En ting er at dette er et problem i den forstand at vi ikke makter å leve enhetlig basert på sannheten i det Gud sier oss; "har Gud virkelig sagt?" er et spørsmål vi alle kjenner også på den måten at vi vet noe om de destruktive konsekvensene av å gi det rom. Men dette er også et problem på den måten at en enhetlig forståelse av hva som skjer når gudsforholdet ved Guds nåde gjenopprettes, viser seg problematisk å fastholde.

Gjenopprettelsen av den enhetlige sannhetsforståelse, altså troens tilblivelse, framstiller Bibelen entydig som nyskapelse og gjenfødelse (f. eks. Joh 3,5; tydeligst er kanskje Rom 4,17b, som framstiller troens tilblivelse som skapelse av intet). Og slik må det også være. Vårt problem er tilværelsens splittethet; vi makter ikke fastholde forståelsen av sannhetens enhetlighet og guddommelighet og forholder oss til mangt annet som om det var sant i seg selv. Entydighetens gjenopprettelse kan da ikke bestå i noe annet enn at Gud selv bryter inn i våre liv og skaper noe som vi ikke var der før på tross av vår vel utviklede evne til å holde fast ved det gamle.

Det innebærer at gudsforholdets gjenopprettelse ikke kan forstås som et tilbud fra Guds side som vi fritt velgende forholder oss positivt eller negativt til. Sann gudstro har det felles med all sannhet at den ikke er noe vi velger; sann gudstro er noe vi får når det går opp for oss hva det er dette egentlig dreier seg om. Vi kan ikke velge Gud mer enn vi kan velge tyngdekraften eller vinkelsummen i en trekant. Det dreier seg i alle tilfelle om sannhet som gis oss, og som (gjen-) oppretter et sant forhold til virkeligheten der den slår rot.

Vi kjenner noen av betingelsene for gudstroens tilblivelse. Kristen gudstro blir til ved forkynnelsen av evangeliet, og den overlever ikke sammen med en erkjent og vedholdende vilje til brudd med Guds bud. Men når det gjelder den fulle forståelse av hvordan tro blir til, forblir vi løpende etter regnbuen, både for egen og andres del: Blant dem som møter den samme forkynnelse, reagerer noen med tro og andre med vantro, og hvordan det gikk til at evangeliets forkynnelse ble til tro i mitt liv, det vet jeg egentlig ikke. Men slik må det også være, for over sannheten rår Gud alene; vi kommer aldri lengre enn til den mottagende tro.

Dette har konsekvenser som er ganske viktige for det praktiske arbeid i menighet og forsamling. Sannhetens guddommelighet innebærer nemlig at vi aldri kan legge opp arbeidet på en måte som sikrer at mennesker kommer til tro. Fordi dette er så nært relatert til Guds egen virkelighet, vil det alltid være et viktig moment av uforståelighet ved det mysterium som heter gudstroens tilblivelse og vekst. Det grunnleggende ved den metode vi skal arbeide etter, er imidlertid gitt oss sammen med gudstroen. Det dreier seg om evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning, og det står ikke til diskusjon enten resultatet er slik eller slik. Men der dette arbeidet bærer frukt og blir til tro, der ser vi med entydighet sporene av Guds egen virksomhet iblant oss. Det kan vi faktisk si med sikkerhet, for sann gudstro blir aldri til på noen annen måte. Eller, for igjen å gi ordet til Paulus: "Ingen kan si Jesus er Herre uten i Den Hellige Ånd" (1 Kor 12,3).

Er sannheten guddommelig, er det Gud som er sentrum for erkjennelsen både av verden og mennesket. Men dermed er han også sentrum for forståelsen av livets konkrete utfoldelse i tjeneste og etterfølgelse. Det er ikke minst Augustin som med ettertrykk har understreket at det først er gjennom troens forhold til Gud at alt annet får den rette mening slik at vi kan bruke det rett, det vil si i kjærlighet. Når virkelighetsforståelsen splittes slik at tingene i verden får egenverdi, degenererer nemlig kjærligheten til det Augustin kaller begjær. Da får vi lyst på det vi ser fordi treet ser godt ut og fordi frukten smaker godt, ikke fordi vi er opptatt av å tjene Gud og vår neste med troskap i forvaltning og innhøsting.

Manglende syn og sans for den sannhetens enhetlighet som bare realiseres der Gud er dens selvfølgelige sentrum og utgangspunkt, får dermed nokså direkte konsekvenser også for etikken. Jeg skal her nøye meg med å peke på to, som er nærmere relatert til hverandre enn det i utgangspunktet kan synes som. Når Gud og verden faller fra hverandre som urelaterte størrelser, har vi mennesker en inngrodd tilbøyelighet til å oppfatte det som en frihet til å bruke verden som vil selv vil. Det er derfor neppe noen tilfeldighet at modernitetens isolering av Gud og verden fra hverandre i tid faller sammen med en teknologisk utnytting av verdens ressurser som er uten sidestykke. Inntil nylig oppfattet vi det som et entydig framskritt. Nå vet vi bedre. Vi vet at rovdrift på naturens ressurser straffer seg i form av forurensning, menneskeskapt klimaendring og utarming av det framtidens generasjoner skal leve av. Mange tar derfor nå til orde for å vende tilbake til en mer helhetlig virkelighetsforståelse som gjør at det skapte kan forvaltes innenfor, og ikke i strid med, de rammer Skaperen har satt. Her burde vi som kristne ha adskillig å bidra med, for dette er faktisk troens hjertespråk.

I mellomtiden har imidlertid tanken om det frigjorte og selvstendige menneskes uhindrede selvutfoldelse forflyttet seg til et annet område, nemlig det individualetiske. Det var en forflytning som egentlig tok ganske lang tid, men nå er den over oss med full kraft. På samme måte som en forståelse av verden isolert fra dens plass og funksjon som Guds skaperverk har ført til at den ble overbelastet på en måte som alle nå ser konsekvensene av, fører en tilsvarende isolasjon av mennesket til at den individuelle valgfrihet nå dyrkes uhemmet. Konsekvensene av dette er også tydelige for dem som vil se; det overleverte fokus på stabile fellesskap primært knyttet til ekteskap og familie er blitt erstattet av uhemmet dyrking av den individuelle frihet med de konsekvenser det har i form av aborter, skilsmisser, splittede familier og likestilling mellom ekteskapet og samkjønnede samlivsformer.

På dette feltet er det imidlertid enda ikke så mange som vil se. Det vil nok endre seg. Skadevirkningene av dette vil nok også på sikt være så åpenbare at vi før eller siden får en bred motbevegelse, slik miljøbevegelsen nå har fått allment gjennomslag for sine synspunkter. Men det tok to hundre år fra den industrielle revolusjons begynnelse til erkjennelsens av dens skadevirkninger for alvor begynte å sige inn over oss; tar det like lang tid fra den seksuelle revolusjons begynnelse til dens skadevirkninger blir allment akseptert, får ingen av oss som er

her i dag oppleve det. At det tilhører det forvalteroppdrag vi er betrodd å framholde det, kan det imidlertid neppe være noen tvil om.

Det er tid for en oppsummering. Utgangspunktet for det jeg har sagt her i dag, er at sannheten bare kan forstås rett om en tar utgangspunkt i dens guddommelighet. Det betyr at Gud er sentrum, fundament og utgangspunkt for all erkjennelse, ellers er den ikke sann. Det innebærer at vi må forholde oss til Gud, verden og oss selv på grunnlag av en holdning preget av tro og ydmykhet. Når dette tillitsfulle gudsforhold blir til, er det Gud selv som handler midt iblant oss ved ord og sakrament; noe annet entydig tegn på gudsnærvær enn trosbekjennelsen, har vi derfor ikke. Når Gud og verden faller fra hverandre i en splittet sannhetsforståelse, fører menneskelig egoisme til utbytting av jordens ressurser; det har vi endelig begynt å forstå. Når Gud og menneske faller fra hverandre på tilsvarende vis, fører det til hemningsløs utfoldelse av menneskelig begjær med langt på vei parallelle konsekvenser; den allmenne forståelse av det ligger imidlertid enda sannsynligvis et godt stykke inn i framtiden.

Det mangler imidlertid enda ett vesentlig moment før dette foredraget kan sies å ha fått sitt nødvendige og endegyldige ankerfeste. Den enhetlige sannhetsforståelse med Gud som det selvfølgelige sentrum og fundament kan nemlig bare sies å foreligge fullt ut realisert der Gud og menneske selv er ett. Det er derfor av avgjørende betydning både for tro og tanke at NT forteller oss at det sant enhetlige menneske faktisk er kommet, og dermed også med nødvendig konsekvens avlegger det vitnesbyrd om seg selv at han er både sannheten og veien dit. "Jeg er veien, sannheten og livet," sier Jesus, "og hver den som er av sannheten, hører min røst" (Joh 14,6; 18,37). Dermed setter han seg selv som ramme og sentrum for både for erkjennelsen, livet og etterfølgelsen.

Det gir dermed også det jeg her ellers har sagt den nødvendige realisme og forankring. Den enhetlige sannhetserkjennelse med Gud som sentrum og fundament er ikke en fjern drøm; den foreligger realisert i og med Jesu liv som en av oss. I tro, tilbedelse og ydmyk etterfølgelse av det liv han har levd og lever, er det derfor vi kan leve et liv i sannhet i den verden Gud har gitt oss å leve i.