Sannheten tro i kjærlighet

Uttalelsen ”Samtalen om abort” fra Bispemøtet i Den norske kirke lever dessverre ikke opp til dette kriterium, verken når det gjelder sannhet eller tydelighet. Fragmenter av sannhet (”Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern”; ”menneskeverdet er gitt av Gud”) røres sammen med en type kirkelig selvkritikk som i realiteten avsverger tidligere motstand mot abortloven og ender opp i en politisk uttalelse som uten reservasjoner fastslår at ”et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik tilgang”. Enkeltuttalelser fra biskoper i ettertid demonstrerer også med all tydelighet at uttalelsen er et vanhellig kompromiss som til syvende og sist bryter ned kirkens troverdighet. Det hjelper lite for de ”konservative” å få inn noen hedersord om fosterets verdi, når en annen av underskriverne uten blygsel med utgangspunkt i samme uttalelse sier at abortloven er et gode.

Selv om den overordnede hensikten med uttalelsen tydeligvis er å bygge ned frontene og skape grobunn for dialog omkring abortspørsmålet, holder den heller ikke mål i forhold til Paulus sin formaning om å være ”sannheten tro i kjærlighet” (Ef 4,15). For kjærligheten ”gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten” (1 Kor 13,6). Å lytte, forstå, vise medlidenhet og respekt, tilgi, bære over med og bære sammen med – alt dette er kristne dyder. Men kjærligheten svikter – også den svakeste – når sannheten ofres for å bedre samtaleklimaet. Hvis menneskelivet blir til ved unnfangelsen slik Kirken tror (sml. trosbekjennelsens ord ”unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria”), er synden like himmelropende om fosteret avlives på en ”human” måte i et samfunn som ”forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner”. Men hva med barnet i mors liv? Hva med barnets rettigheter, helse, sikkerhet og trygghet? Her svikter ikke bispeuttalelsen bare kvinnen og barnet hun bærer, men også det sentrale i Kirkens tro, nemlig inkarnasjonen, troen på Guds Sønn som tok kjød og tok bolig i Marias liv.

Det eneste punktet i uttalelsen som vi uten problem kan gi vår fulle tilslutning til, er denne: ”Et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma”. Men dette er da også en selvfølgelighet for Kirken som har levd under forskjellige regimer, under forskjellige forhold til forskjellige tider. Kirken har ikke noe mandat til å fastlegge et samfunns lovverk. En annen sak er at den har hatt og kan fortsatt ha en innflytelse på et lands lover dersom troen lever i folket. I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener. Kirken har verken mandat eller aktuell mulighet til å omgjøre loven om fri abort. I kjærligheten er det heller ingen tvang, det lærer også Kirken oss. Men den sier også at et kristenmenneske skal ”lyde Gud mer enn mennesker” (Apg 5,29). Med et slikt utgangspunkt som biskopene selv anlegger, er det derfor enda mer avgjørende for en kirke som vil være sannheten tro i kjærlighet, å tale tydelig til samvittighetene om livets ukrenkelige verdi ”fra unnfangelsen til en naturlig død”. Det er Kirkens oppgave i et samfunn som ikke lenger holder seg med lover som er tuftet på kristenretten. Også på dette punktet svikter uttalelsen. I et forsøk på harmonisering mister kirkens vitnesbyrd og veiledning den tydelighet og kraft som både kan påvirke samfunnet og som hjelper den enkelte troende på frelsens vei.