Seksualisert vold

Den kristne legen Denis Mukwege fra Kongo får i år Nobels fredspris for sitt arbeid for kvinner rammet av seksualisert vold i krig og væpnede konflikter. Han deler prisen med Nadia Murad fra Irak, en kvinne med kurdisk bakgrunn og jesidisk tro som selv er blitt holdt som fange og mishandlet av IS, men som slapp fri og som etterpå har gjort mye for å skjerpe vår bevissthet om denne problemstillingen. Samtidig har Metoo-kampanjen henledet oppmerksomheten på at det også i vår fredelige del av verden foregår mye på dette området som ikke er greit. I det siste har det også vært en del fokus på seksualisert netthets mot kvinner som av ulike grunner befinner seg i offentlighetens søkelys, og hvordan dette kan bidra til at kvinner som har viktige ting å si, holder seg utenfor debatten.

Alt dette gir grunn til glede og takknemlighet. Invasjon av andres intimsfære er aldri akseptabelt. Dette gjelder helt uavhengig av om det foregår med voldelige overgrep eller med mer sublime og sofistikerte former for seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. Nulltoleranse er eneste akseptable strategi. Mange har alltid ment det, men nå er det blitt allmenn aksept for at det er slik det må være.

Det er likevel vanskelig å bli kvitt mistanken om at den allmennkulturelle bevissthet fremdeles rommer noen ganske markante selvmotsigelser på dette feltet. Uønsket seksuell oppmerksomhet er ikke greit; det er vi enige om. Likevel er vi som kulturelt kollektiv tilbakeholdende med å sette klare grenser utover det den enkelte opplever som ugreit der og da. Metoo-kampanjen har i liten grad problematisert seksualisert underholdning og en pornografi-industri som gjør sitt ytterste for å heve det seksuelle spenningsnivå hos alle den får under sin innflytelse. Er det realistisk å tenke at den som daglig og uhemmet utsettes for slik påvirkning, alltid og under alle omstendigheter klarer å behandle andre med den respekt de har krav på? At sex mellom frivillige voksne uansett er greit, i hvert fall om de ikke samtidig er i et annet forhold, er, til tross for metoo, stort sett allment akseptert fremdeles. Men at sex alltid inngår i maktrelasjoner som ofte gjør frivillighet til et illusorisk begrep i denne sammenheng, er det liten oppmerksomhet rundt. Vi har en ide om at sex forutsetter rammer som gjør at mennesker ikke krenkes, og vi blir som fellesskap opprørte når det skjer. Men det samme fellesskap er svært lite opptatt av hva som må til for at disse rammene skal være reelle. Stort sett oppfører vi oss som om de vil falle på plass av seg selv når vi trenger dem uansett hvor mye seksualisert påvirkning vi har vært utsatt for. At det åpenbart er en illusjon, later ikke til å bekymre oss.

Til sammenligning synes jeg Jesu omtale av seksualitetens gleder og sorger er befriende kontant og konkret. Han nedvurderer den ikke; den intime relasjon mellom mann og kvinne var ifølge både 1 Mosebok og Jesu utleggelse av den noe av det første og viktigste Gud bestemte for livet her i verden. Men han er svært oppmerksom på at den kan misbrukes, og utfordrende tydelig i sitt påbud om at så ikke må skje. Kanskje er det heller ikke helt tilfeldig at det i denne sammenheng primært er krenking av kvinners intimsfære han er opptatt av: Det er bedre for den mann som – utenfor rammen om det gjensidige løfte om livslangt fellesskap – ser på en kvinne med begjær, om det øyet ble tatt fra ham. Det er utvilsomt å sette saken på spissen. Men tar vi utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp om absolutt og ubetinget respekt for og kjærlighet til medmennesket og dets integritet og verdighet, så kan det ikke være annerledes. Det er en holdning til seksualiteten som er betydelig mer konsistent enn den dobbeltmoral vi ellers i alminnelighet holder oss med.

20. oktober 2018

Knut Alfsvåg