Seksualitet mellom erfaring og åpenbaring

Jan-Olav Henriksen (2020). Begjær, sårbarhet og tro. Kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Vårt Land forlag, 190 s, ib.

Sex og religion. Kombinasjonen er som skapt for forventinger og fordommer. Om sekulære media elsker noe knyttet til kristen tro, er det muligheten til å skrive om kirke og sex. Selv bestemte jeg meg for å gå til denne boka av MFs kjente professor med et åpent sinn. Fra de siste tjue års offentlige debatt vet mange at jeg har markert meg kritisk til mye av hans grunnleggende teologi og hermeneutikk, og ut fra dette til hans ståsted også i kjønnsetiske spørsmål.

Samtidig mener jeg at det viktig at vi i alle deler av kirkelandskapet tar innover oss kritiske spørsmål til våre egne tradisjoner. I hvor stor grad har vi kristeliggjort Victoria-tidas noe snerpete forhold til kjønn og seksualitet? På hvilken måte har den greske dualismen skadet kirkas teologi om seksualitet og begjær, til erstatning for den positive holdningen til kropp og skapthet som kan hentes opp via kirkas jødiske røtter? I hvilken grad har vår puritanske og pietistiske arv styrt oss ut fra angst for å tråkke over, framfor av livsglede og livsutfoldelse? Har vi tatt nok på alvor den omveltning som NTs åpenbaring av evangeliet legger grunnen for når det gjelder både kvinners og slavers nye og løftede situasjon?

Selv måtte jeg som leder av ImFs barne- og ungdomsråd midt på 1990-tallet ta stilling til noe av dette, da det var aktuelt å slutte seg til kampanjen «Verd på vente på». Vi sluttet oss til tenkingen, teologien og veiledningen om sex og samliv som kampanjen var bærer av. Likevel ville vi ikke være med på den «paktsinngåelsen» som den la opp til, der unge skulle skrive under på en erklæring om å vente med seksuelt samliv til ekteskapet. Jeg argumenterte for at det ville gjøre fallhøyden enda større for synd på det seksuelle området, et område som fra før var beheftet med nok skam og fortielse. Jeg står ved den vurderingen i dag.

Jan-Olav Henriksens utgangspunkt er at seksualitet er gudvillet og gudskapt og derfor noe vi må finne en positiv vei inn i. Det er vanskelig å være uenig i. Derfra skilles likevel veldig ofte våre veier. Hvorfor? Noe av svaret signaliseres trolig allerede i forordet.

Allerede i forordet

Forfatteren registrerer at seksualitet til vanlig reguleres innenfor rammene av all religiøsitet. Han kunne koste på seg å si at det skjer innenfor alle kulturer og samfunn, om enn på noe ulikt vis. Det forunderlige er at han umiddelbart bare framholder det negative ved slike normer. Boka sliter med å innrømme gode grunner for at menneskelivets sterkeste biologiske kraft trenger rammer for sin utfoldelse. Klassisk kristne får allerede på første side stempel som gammelmodige og loviske. Idealene er uten interesse for å hjelpe andre, men står der for å overholdes «for sin egen skyld». Uten belegg postulerer han at klassiske kristne drives av en hermeneutikk som mener at «det som står i Bibelen, er alt vi trenger for å løse spørsmål i samtiden»

Med slikt presisjonsnivå blir professoren noe vanskelig å ta på alvor. Likevel prøver han allerede i forordet å parere motstand mot det han skriver ved å advare dem som ikke «liker det de leser», mot å sette «forfatteren i en bås». Han vil gjøre det vanskelig for sine lesere å kritisere, men hvorfor gjør han det så ofte lett for seg selv gjennom boka? Han vet naturligvis veldig godt at han havner der han gjør på grunn av sin egen valgte hermeneutikk. Henriksen gir ikke til kjenne tydelig forankring i noen guddommelig åpenbart skapervilje. Tvert om er han høyst kritisk til «skapelsesteologi» og gjennomgående relativiserende i møte med all bibelbruk, i alle fall i etikken.

Boka har ingen klar oppbygging og struktur. Han bruker rett nok de første kapitlene til å adressere de ulike stikkordene i boktittelen. Det er viktig for ham å komme til en ny og positiv forståelse av «begjær», som jamvel har sin motsats i «Guds begjær» etter fellesskap med oss. Seinere vandrer han litt mellom de ulike tema, som kjønn, samliv, skam, overgrep, homofili og transseksualitet. Da blir det litt av hvert, men uten dybde, der vi blir overlatt til forfatterens egne og ganske tydelige markeringer. Boka er på ingen måte å regne som ei fagbok. Likevel burde vi kunne forvente at professoren stilte høyere krav til seg selv for å forstå andres perspektiver – og å gjengi dem uten å lage stråmenn.

«A Better Story»

Et av de mest forunderlige trekkene ved boka er den nesten totale mangelen på aktuell kulturkritikk. Han berører det problematiske i den rådende kroppskulturen, men vår tids store utfordring på dette området, koblingen av sex til konsumkulturen, er fraværende. Slik berører forfatteren lite den dyrkingen av sex i kulturen som preger barn, unge og voksne, og som også påvirker kristne miljø, uavhengig av teologisk ståsted. Skam, som forfatteren ser ganske alvorlig på, ses ikke i lys av sexismens grenseløshet, bare i lys av konservative kristne miljøer.

Boka demonstrerer en professor med rimelig dårlig kontakt med miljøer som han bruker plass til å stigmatisere, enten det gjelder Mor-Far-Barn, Til Helhet, Indremisjonsforbundet eller Misjonssambandet. Selv om han treffer noen i ulike miljøer med sine karakteristikker, er hele det nevrosebildet som han tegner av klassisk kristne miljøer, uten god empirisk dekning. Det er for lettvint gjentatte ganger å raljere over en uheldig uttalelse på TV eller over en annonsekampanje som han ikke liker. Til sine egne synspunkter henter han inn ulike internasjonale forskerkollegaer. For å forstå en klassisk tilrettelegging finner han det ikke bryet verd å nevne noen. I evangelisk kontekst kunne han ha nevnt psykiatriprofessor Glynn Harrison og hans bok «A Better Story», som demonstrerer evne til kritikk av egen tradisjon sammen med forankring og forpliktelse til vår felles apostoliske overlevering.

Erfaring som norm

Henriksen henviser til både kjærlighet, det vakre og det gode. «Det rette» er utenfor horisont, bortsett fra at den klassisk kristne holdningen til seksualitet, kjønn og ekteskap er galt. Det samme er overgrep. Han innholdsfyller ellers de positive ordene med en generell aksept av samtidas kontekst og erfaring. Kjærligheten knyttes noen ganger til eros. Bibelske begreper som filos og agape forsvinner i begjæret. Strengt talt står vi tilbake med en allmenn etikk og uten behov for noe mer. Selv om han sier at ekteskapet er den «beste» ordningen for samliv, avfeier han i kapitlet om skilsmisse også allmenne argumenter for det varige ekteskapets fordel for partene.

Kallet til hellig etterfølgelse, som gjorde at oldkirkas kristne valgte moralsk i strid med samtidskonteksten, druknes i en forståelse av dåpen som uttrykk for allmenn aksept. Normen i Henriksens etiske univers blir erfaringen fortolket innenfor den rådende kulturens definisjon av hva som oppleves godt. Lengre fra Mesterens kall til å ta opp korset og følge ham, er det vanskelig å komme. Selv NTs gjennomgående ord for hor, porneia, blir utydeliggjort og nøytralisert i sitt innhold. Slik avskjærer forfatteren seg fra å måtte si at noe annet enn overgrep er synd.

Vitenskapelig autoritet

Professoren legger sterk vekt på å ville støtte seg til vitenskapelig autoritet. Utvalget av vitenskapelig henvisning er imidlertid svært selektiv. De som han tar avstand fra, som Mor-Far-Barn og Espen Ottosen, får rett og slett vite at deres klassiske teologi «kolliderer med annen kunnskap». Mens han bruker vitner fra humaniora, teologi, filosofi og kjønnsforskning som i stor grad deler hans egne hermeneutiske aksiomer og verdivalg, neglisjerer han selv biologien. Henriksen kan ha store ord om viktigheten av kroppen, og jeg tror han har rett i at vi har rotet til mye i flørtingen med den antikke greske dualismen som foraktet kroppen, materien, det skapte. Selv havner han likevel ut med en meningsløs kropp. Biologisk vitenskap tillegges ingen betydning, men må lydig bøye seg under postmoderne identitetsideologi. Det autonome mennesket har en overordnet rett til å definere sitt eget kjønn, om så alle kroppens kjønnsceller taler imot. Slik er det Henriksen som havner i den livsfarlige og livsødeleggende dualismen som han ellers advarer mot.

Henriksen løfter fram det svært viktige området knyttet til overgrep. Det er bra, i ei bok som ellers er lite kritisk til trekk i samtida. Samtidig synes han ikke å kjenne noe til det enorme arbeidet som er gjort faglig og konkret på dette feltet nettopp i de miljøer som han er ute etter, de lavkirkelige organisasjonene. Vi er på et helt annet sted i dag med disse svært alvorlige spørsmålene en vi var for tretti år siden. Jeg forventer ikke at forfatteren skal bruke denne vesle boka til å adressere dette som samfunnsproblem og sårbarheten i alle miljøer som bygger på positive verdier som relasjoner og tillit. Mange miljøer, enten det er politiske partier eller idrettsbevegelsen, må gjerne søke råd hos kristne sammenhenger som har jobbet mest med disse spørsmålene. Problemet for professoren er de lette grepene han selv innrømmer seg ved å erklære sølibatet som en hovedårsak til overgrep. Det mangler han rett og slett empiri for. Derimot kunne han drøfte i hvilken grad og på hvilken måte samtidas massive fokus på sex som konsum fører til «metoo».

Identitetsideologi

Det er ingen overraskelse at Henriksen henger mye av sin tenkning på en identitetsideologi som preges av seinmoderne dekonstruksjon. Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at legning og egendefinert kjønn skal ses på som de postmoderne markørene som aktualiserer rasisme. Å holde fast ved en binær kjønnsforståelse og at ekteskapet er mellom ei kvinne og en mann, eller å fastholde de biologiske realiteter som grunnlag for en objektiv kjønnsidentitet, forstås tydelig som diskriminering

Selv om jeg er sterkt kritisk til Henriksens grunnleggende teologi og mange av svarene hans, mener jeg at vi må ta på alvor spørsmålene. Dersom vi skal hjelpe barn, unge og voksne til Kristi etterfølgelse også i forvaltningen av egen seksualitet, må vi komme til rette med det som vi har av dårlig overlevering. Bare ved å lytte nøye både til Guds ord og til vår egen samtid og ved å snakke ærlig om seksualitet og kjønn, begjær og sårbarhet, kan vi som troende menighet gi troverdig og autentisk veiledning i tro og disippelskap i disse viktige områdene av livet.

Jeg har skrevet denne bokmeldinga fra samme generasjon som forfatteren, menn rundt 60. Det er primært andre enn oss som vil bli hørt inn i de generasjoner som trenger undervisning og veiledning. Leseren har kanskje lagt merke til at to andre ganske spenstige anmeldelser er offentliggjort i Dagen og Minervanett/Vårt Land, av folk som jeg kaller unge. Jeg anbefaler å lese disse, om noen har interesse. Her er lenker. VLs stykke er en forkortet utgave av Minervanett:

Eirik A. Steenhoff i Dagen: 

Andreas Masvie i Vårt Land: 

Andreas Masvie på minrevanett.no: 

Rolf Kjøde

Førstelektor NLA Høgskolen