Sekulær tro i kristen kulturkontekst

Boken Underveis slipper leseren ganske tett inn på forfatteren, Inge Eidsvågs intellektuelle univers. Den er viktig også etter som den beskriver et tap av personlig kristen tro. Prosessene fram til dette var ikke originale, men båret av lesning fra gymnasalderen av religionskritisk og historisk litteratur. Oppveksten med bedehus og indremisjon på Nordvestlandet lot seg ikke forene med Bertrand Russell og Kristian Schjelderup som Eidsvåg fordypet seg i mens han gikk på katedralskolen i Trondhjem.

Det er givende å følge tankene til et menneske man på sentrale områder er såpass forskjellig fra. Likevel er det berøringspunkter på det humane plan. Tankene og erfaringene med kompromiss og dialog er det verdt å nytte til. Eidsvåg gir eksempler og skjuler ikke hvor viktig for eksempel Gandhi er for hans tenkning. Han beretter utførlig om blant annet Nansenskolens arbeid med dialog og gir 13 tips for hvordan dialoger bør gjennomføres.

Det var særlig berikende å bli delt frukter med fra Eidsvågs lesning. Per Lagerkvist og Tomas Tranströmer er viktige forfattere i hans liv. Deres forfatterskap bidrar til det som også er viktig for Eidsvåg, å «skape et rom for undring» i møte med alt det vi vet lite om, og dette er hans hensikt med boka Underveis.

Boka er ingen biografi, men et regnskap over forfatterens tro og tanke. Enkeltheter fra livet tar Eidsvåg med der han finner det naturlig. Han bruker store deler av boka til å fortelle menneskenes historie, religions- og idéhistorie, slik han oppfatter den. Evolusjonstanken er her sentral, og teologisk støtter han seg i stor grad til den såkalte liberale teologi fra forrige århundreskifte, uten noen gang å bruke denne betegnelsen eller uttrykkelig å bekjenne seg til den. Han ser religionen og kirken i noen grad gjennom Kristian Schjelderups briller. Ganske utførlig går han inn på helvetesdebatten i 1953 som Schjelderup var involvert i.

Åndslivet i første halvdel av 1900-tallet har en betydelig plass i Eidsvågs tenkning. Han stiller seg inn i opplysningsprosjektet. Det blir kanskje noen ganger litt forutsigbart. Ikke alt er like oppdatert, synes jeg (med hensyn til det jeg har mulighet til å ha en begrunnet oppfatning om), ikke alt like reflektert, like selvstendig. Noen brodd i det Eidsvåg skriver i forhold til flertallskulturen i dag, finner jeg ikke. Mange brennende etiske spørsmål går Eidsvåg utenom i denne boka.

På den andre siden er Eidsvåg bevandret i den såkalte nyateismen som han vier et eget kapittel til. Her er han ikke ukritisk, men har klare innvendinger og peker blant annet på mangel på nyanser i denne retningen.

Eidsvåg er nemlig positivt stilt til religion. Man må bare passe på innholdet. Religionene og deres gudsbilder har måttet endres, skriver han, men religion som fenomen kommer verden ikke utenom. «Tro» har rom for dimensjoner som ikke er mulig å fange inn med dokumentert viten.

Selv bekjenner ikke Eidsvåg seg, som han sier, til de kristne dogmene. Han er «en (kristen) agnostiker». I noen år var han medlem av Humanetisk Forbund, men trådte ut etter som han ikke fant seg til rette med den type «aggressiv religionskritikk» som han mente forbundet var stivnet i. Om han ikke har en personlig kristen tro, taler han om nødvendigheten av å tro, og han har selv en tro, på sekulære premisser og bekjenner seg til den kristne kulturen som han er vokst opp i.