Sekularisering: Religionens betingelser i det moderne samfund

Wolf, Jakob. Sekularisering: Religionens betingelser i det moderne samfund. København: Eksistensen, 2022. 180 s.

De moderne, vestlige samfunn er sekulære. Slik forfatteren av denne boken ser det, består imidlertid ikke forskjellen til de førmoderne samfunn i at religionen er blitt borte, men at det er blitt mulig å være ateist. Wolf prøver å forklare hvorfor dette er blitt slik, samtidig som han prøver å forstå hva det er som er grunnen til at det religiøse likevel virker uutryddelig. Han tar for seg fire problemstillinger, nemlig forståelsen av selvet, av universet, av tiden og av samfunnet, og undersøker dem etter en felles metode: Hva var den førmoderne forståelse, hva er den moderne, og hvordan skal de forstås fenomenologisk? På det siste punktet er det først og fremst Knud E. Løgstrup som er hans veileder, særlig gjennom bøkene Ophav og omgivelse og Skabelse og tilintetgørelse, som utgjør bind 2 og 4 i de fire bind Metafysik som Løgstrup ikke helt rakk å fullføre før han døde i 1981.

Det førmoderne selvet er engasjert i en form for ureflektert livsutfoldelse utsatt for krefter det ikke forstår og ikke kan kontrollere; jf. Luthers «vår egen makt er intet verd», som Wolf anfører som eksempel. Allerede den selvreflekterte holdning hos Platons Sokrates representerer her en ny tilnærming. Utviklingen fullbyrdes med det selvbevisste jeg’et hos Descartes og Kant. Konsekvensen er et skille mellom selvet og verden, hvor virkeligheten ikke er noe annet enn selvets subjektive fortolkning av de sanseinntrykk det utsettes for. Fenomenologien (Heidegger og Løgstrup) opphever dette skarpe skillet ved å forstå sansning som menneskets delaktighet i verden. Det er ifølge Wolf en tilnærming som er mer virkelighetsnær enn modernitetens subjekt/objekt-filosofi, samtidig som den er mer åpen for en religiøs fortolkning.

Det førmoderne menneske så seg selv som sentrum i et kosmos som var ordnet ved den guddommelige skapermakt. Den moderne forståelse av universet er radikalt annerledes; nå forstås verden som et mekanisk system som mennesket kan styre og beherske ved hjelp av sitt intellekt. Med Max Webers uttrykk beskrives dette gjerne som en avfortryllet verden i den forstand at fenomenene ikke har noen iboende dybde. Også her vender fenomenologien tilbake til det førmoderne i den forstand at menneskets opplevelse av seg selv som en del av verden viser at verden har en iboende fornuft som mennesket kommuniserer med. I denne sammenheng kommer han også inn på Løgstrups kritikk av darwinismen, som ikke er en kritikk av biologiens metode eller resultater, men en kritikk av at den framstilles som en totalforklaring. I naturen er organismer det interessante, og de er helhetsdannelser som forutsetter at naturen har struktur; den er selvregulerende og dermed teleologisk ordnet. Dette blikket for helheten forsvinner med moderniteten.

For den førmoderne tidsforståelse var tiden et bilde av evigheten, en tidsforståelse Wolf finner hos både Platon og Kierkegaard, mens moderniteten forstår tiden som en innholdsløs registrering av tall langs en tallrekke. Fenomenologien prøver å gi tiden tilbake dens innhold ved å forstå menneskets tidsbevissthet (fortid, nåtid og framtid) som uttrykk for menneskets motstand mot tilintetgjørelsen. Her er kunsten og dens arbeid for å bevare øyeblikket i dets betydningsfylde viktig.

Det førmoderne samfunn var et lagdelt samfunn med forståelse for sammenhengen mellom det jordiske og det himmelske. Det jordiske var ikke uinteressant, men dets egentlige mening lå i forberedelsen for den egentlige, himmelske livsform. Derfor hadde det åndelige arbeid høyere verdi enn det rent verdslige. For den moderne samfunnsforståelsen faller himmel-perspektivet bort, og samfunnet forstås som uttrykk for en kontrakt menneskene har inngått etter rent sekulære, rasjonelle kriterier. Både hos Hobbes, Locke og Rousseau legitimeres staten av mennesker, ikke av Gud. Skillet mellom åndelig og verdslig arbeid faller bort, og verden blir avsakralisert; den blir noe som det disiplinerte menneske skal beherske og underlegge seg. Den reformerte, puritanske nøysomhetsetikken er her en viktig drivkraft. Den tidligere forståelsen av Gud som nærværende i det skapte erstattes av et skille mellom det naturlige og det overnaturlige. Nominalismen understreker Guds allmakt så sterkt at Gud framstår som vilkårlig. Dermed blir det uinteressant å forstå verden ut fra dens iboende guddommelighet. Verden blir da like vilkårlig som Gud; den består av isolerte enkeltfenomener bundet sammen med mekanisk kausalitet, og kan bare forstås empirisk. Etikken blir en rent rasjonelt begrunnet krav om universell likhet.

Dette forutsetter at mennesket er et fritt, rasjonelt individ. Ifølge fenomenologien er dette misvisende; vi er en del av verden og utlevert til hverandre. Noe så universelt som betydningen av felles språk viser det. Demokrati og menneskerettigheter kan ikke begrunnes rasjonelt; de må forutsettes som ontologisk universelle, ellers framstår også slike verdier som vilkårlige.

Et ofte omdiskutert spørsmål er reformasjonens betydning for tilblivelsen av den moderne samfunns- og virkelighetsforståelse. Wolf har en nyansert tilnærming til Luthers plass i dette bildet. Hans forståelse av verdslig arbeid som kall var et angrep på middelalderens hierarkiske samfunnsorden, men den er ikke sekulær i moderne forstand. Det ser vi ikke minst av Luthers realpresenslære, som fastholder betydningen av fenomenenes teologiske dybde, altså et tydelig førmoderne trekk. Generelt er modernitetens virkelighetsforståelse etter Wolfs oppfatning ekskarnatorisk (s. 108); den har ikke plass for et konkret, guddommelig nærvær.

I et siste kapittel tar Wolf for seg trekk i det moderne som framstår som kritikk av moderniteten. Her viser han til romantikkens framheving av følelsenes betydning, og kunstens, særlig musikkens, evne til å utlegge det uutsigelige. Her trekker også fram Nietzsches kritikk av modernitetens overfladiskhet. Avslutningsvis viser han til det han kaller ubehaget i moderniteten, altså den misnøye som kommer til uttrykk når den som tilsynelatende har alt, spør om dette er det hele, eller om det ikke også er noe mer.

Modernitetskritikk er viktig både for at vi skal kunne forstå oss selv, og for at en virkelighetsnær gudstro skal komme til uttrykk på en adekvat måte. Etter min oppfatning får Wolf fram det vilkårlige og inkonsistente ved modernitetens selv- og virkelighetsforståelse på en god måte, og lykkes også med å vise at vi på alle kanter er omgitt av fenomener som peker i en annen retning. Han har god oversikt over relevante momenter og setter det hele sammen på en måte som gir god innsikt og er lett å følge. Forfatteren er selv teolog og lektor i etikk og religionsfilosofi ved Universitetet i København, og får på en god måte fram at teologi slett ikke er en utdatert beskjeftigelse. Tvert imot, mange av tidens tenkere ville ha utbytte av å utsette seg for teologiens motforestillinger til modernitetens sjelløse, mekanistiske rasjonalitet.

I en slik omfattende framstilling kan en alltid stille spørsmål ved stoffutvalg og detaljer i framstillingen. En teolog ved et luthersk fakultet kunne ha lagt mer vekt på modernitetskritikk fra lutherske tenkere, f.eks. gjennom en drøftelse av Luthers kritikk av Erasmus ut fra et slikt perspektiv, eller ved å se på den opplysningskritiske lutherske opplysningstenker Johann Georg Hamann, som Wolf ikke nevner i det hele tatt. Han kunne også ha trukket linjene tydeligere fram mot en kritikk av den nye samlivsetikken, bioetikken og transhumanismen, som alle er resultater av modernitetens avsjelede verdensbilde. Når det gjelder det idehistoriske, er det særlig framstillingen av Platons forståelse av selvet som etter min oppfatning blir misvisende. Riktignok ønsker Platon å gi oss midler til en disiplinert omgang med vårt eget selv. Men det er likevel en avgrunn mellom Platons forståelse av «erkendelsen som participerende» (s. 41) på den ene siden, og Demokrits atomteori og Descartes dualisme på den andre. Dette filosofiske vannskille kommer ikke til sin rett hos Wolf. I det hele tatt tror jeg det lett fører galt av sted å trekke Platon inn i forståelsen av det moderne, og det ikke bare av kronologiske grunner.

Men la ikke denne kritikken svekke inntrykket av at Wolf har skrevet en høyst lesverdig bok som vil være av interesse for enhver som ønsker en informert, saklig og velbegrunnet kritikk av den sekulære modernitetens inkonsistente virkelighetsforståelse.

10. mars 2022

Knut Alfsvåg