Sekularisme som statlig livssynspolitikk

Uttalelse fra FBBs teologiske nemnd.

Med livssynsutvalgets innstilling Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk har vi fått et forsøk på å legge et konsistent grunnlag for statens livssynspolitikk og tenke gjennom dets konsekvenser for en rekke ulike problemstillinger. I denne kommentaren vil vi først se på den forståelse av forholdet mellom tro, livssyn og samfunn som ligger til grunn for innstillingen, og dernest drøfte noen av de implikasjoner den etter utvalgets oppfatning har for praktisering av tro og livssyn.

Utvalget går inn for at staten skal behandle alle tros- og livssynssamfunn likt, samtidig som likebehandlingskravet skal underordnes overordnede fellesverdier som “demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling” (s. 17). Nøkkelbegrepet er livssynsåpenhet, som presiseres i forhold til den tradisjonelle særbehandling av Den norske kirke, som en ønsker å komme bort fra, og det klassiske liberale ideal om statlig ikke-innblanding, som en heller ikke uten videre ønsker å overta. Staten skal ha en aktiv, støttende og forsiktig styrende religions- og livssynspolitikk, først og fremst fordi en antar at tro og livssyn har positiv betydning for samfunnet som helhet.

Innstillingen legger altså selv et sekulært livssyn til grunn for statens religionspolitikk; den positive begrunnelse for statens livssynspolitikk ligger i religionenes og livssynenes sosiale betydning. I dette ligger også det ideologiske fundament for tanken om statlig innblanding i religionssamfunnenes indre anliggender; dersom de ikke bidrar til en ønsket samfunnsutvikling, vil de kunne settes under administrasjon.

Dette er etter vår oppfatning problematisk av flere grunner. For det første står de demokratiske idealer utvalget legger til grunn, helt uten begrunnelse. Utvalget har lite å si om hvordan disse idealene har vokst fram gjennom en lengre utvikling med både religiøse og sekulære begrunnelser, og drøfter ikke spørsmålet om deres historiske forutsetninger bør ha konsekvenser for aktuell livssynspolitikk. Det er derfor nærliggende å spørre hva utvalget mener en vinner med å legge ubegrunnede livssynsidealer til grunn for statens livssynspolitikk? Utvalget krever åpenhet av livssynsamfunnene når det gjelder forståelsen av deres livssyn (s. 111).  Hvorfor krever ikke utvalget den samme åpenhet når det gjelder den prinsipptenkning den ønsker staten skal legge til grunn for sin livssynspolitikk?

For det andre er det vanskelig å forene tanken om demokrati og menneskerettigheter som det overordnede prinsipp med full likebehandling av alle religioner og livssyn. For med henblikk på demokrati og menneskerettigheter er religionene faktisk nokså ulike. Det manglende refleksjonsnivå på dette punkt ser ut til å henge sammen med en mangelfull og misvisende framstilling av forholdet mellom kirke og stat. I et historisk perspektiv er det staten som har representert den totalitære tendens og kirken den modererende, først og fremst fordi tanken om lydighet mot Gud relativiserer alle menneskelige autoriteter. Den kristne torike-tenkning har på denne måten både beskyttet staten mot å blir styrt av religionen (teokrati) og religionen mot å bli undertrykket av staten (sekularisme). Det er derfor ikke tilfeldig at demokrati og menneskerettigheter er idealer som er vokst fram i Europa nettopp som en frukt av interaksjonen mellom kristen tro og den framvoksende livssynspluralisme. Tanken om religionsfrihet er altså i utgangspunktet et kristent ideal som henger sammen med forståelsen av at tro bare er ekte om den blir til i frihet; hverken teokratiske religiøse tradisjoner som f. eks. islam eller totalitære sekulære stater kjenner dette idealet.

Det er en forståelse av denne sammenheng som ligger til grunn for kirkeforliket av 2008 og den dermed sammenhengende henvisning til “vor kristne og humanistiske Arv” i den nye § 2 i Grunnloven og framhevingen av Den norske kirke i § 16. Å legge dette til grunn var en del av livssynsutvalgets mandat (s. 27). Det har utvalgets flertall ikke gjort; på dette punkt prioriterer det uten nærmere begrunnelse sin egen uhistoriske ide om den sekulære og tolerante stat overfor de prinsipielt likeberettigede livssyn og foreslår derfor at en tar ut “henvisningen til bestemte religiøse eller livssynsmessige begrunnelser for Grunnlovens verdigrunnlag” (s. 115). Problemet er imidlertid at ved å “presisere dette verdigrunnlaget” ved “de verdier som skal sikres” så etablerer en et sirkelresonnement som lett tømmes for ethvert konkret innhold – det fins mange eksempler på totalitære stater som på papiret bekjenner seg til demokratiske verdier. Det styrker derfor ikke utvalgets troverdighet at det her prioriterer sine egne, uklart begrunnede prinsipper så ensidig at det polemiserer mot sitt eget mandat.

For det tredje mangler utredningen en drøftelse av det potensielt problematiske ved at religionssamfunnenes betydning her er begrunnet på en måte som radikalt avviker fra deres egen. Nå vil nok de fleste religioner forstå seg selv som bidragsytere til et bedre samfunn; likevel er dette normalt underordnet spørsmålet om hvordan en skal formidle en bedre kontakt med Gud. Dette hever ikke religiøse organisasjoner over berettiget kritikk fra verdslige myndigheter. Men det stiller bestemte krav til hvordan en slik kritikk kan begrunnes og gjennomføres om en faktisk ønsker å respektere trossamfunns egenart, og også her gir denne utredningen lite hjelp.

Innstillingen viser på denne måten en tilsynelatende ureflektert tendens til å forstå det sekulære som det allmenne. Kravet om likebehandling av alle livssyn fører derfor i realiteten til en prioritering av det sekulære. Det kommer tydelig fram i de begrunnelser utvalget gir for sine konkrete forslag og prioriteringer. F. eks. forutsetter innstillingen i sin drøftelse av hvilke argumenter som kan anses som gangbare i den offentlige debatt, en preferanse for sekulære livssyn og drøfter hvordan den kan begrenses (s. 122-123). Det er naturlig å tenke seg at denne likestilling av det allmenne og det sekulære følger naturlig av utvalgets rent samfunnsmessige begrunnelse av livssynenes betydning. Heller ikke i sin begrunnelse for å beholde den nåværende helligdagslovgivning tør utvalget argumentere med noen henvisning til kirkens betydning; her nøyer en seg med å vise til behovet for felles fridager (s. 191).

Denne preferanse for det sekulære er også tydelig i drøftelsen av livsynssamfunnenes vigselsrett. Et flertall i utvalget går inn for obligatorisk borgerlig vigsel (med en eventuell påfølgende seremoni i de ulike religionssamfunn) med den begrunnelse at religiøs vigsel i dag ikke er åpen for alle, og også kan innebære begrensninger i rett til skilsmisse utover det lovgivningen forutsetter (s. 202-203). Det er altså det kontekstløse og ubegrunnede prinsipp om likebehandling og ikke-diskriminering som anses som overordnet. En berører imidlertid ikke i det hele tatt den problemstilling at når dagens ekteskapslovgivning definerer ekteskapet på en måte som ingen religionssamfunn aksepterer (kjønnsløst, og med meget liberal skilsmissepraksis; noen av de komplikasjoner dette medfører er drøftet s. 198), så medfører vigsel på statens vegne i de ulike religionssamfunn at det i dag faktisk er umulig for troende mennesker å inngå ekteskap i samsvar med sitt livssyn. Religionsfrihetsprinsippet tilsier derfor etter vår oppfatning at med dagens ekteskapslovgivning bør prinsippet om statlig vigsel i religionssamfunnene erstattes av en praksis hvor ekteskap inngås i de enkelte religionssamfunn, og hvor den offentlige registrering kan inngå som et element i ekteskapsinngåelsen. Ønsker en å videreføre ordningen med statlig vigsel i de enkelte religionssamfunn, må ekteskapslovgivningen endres for at vigselspraksisen skal være i overensstemmelse med religionsfrihetsprinsippet.

Utvalget har mange viktige, og for oss uproblematiske, synspunkter på betydningen av å skape et rom for et mangfold av religiøse ytringer. Det skjematiske likebehandlingskravet fører imidlertid på en rekke felt til kritikk av Den norske kirkes sentrale stilling, f. eks. når det gjelder gravferdsforvaltning og tros- og livssynstjeneste i offentlige institusjoner. Vi er enige i at det her må legges til rette for reell religionsfrihet. Det er imidlertid ikke noen nødvendig motsetning mellom å legge til rette for religionsfrihet og gi en viss særstilling til et kirkesamfunn som utøver denne særstilling med skjønn og stor respekt for ulike religiøse overbevisninger. Utvalgets firkantede likebehandlingskrav framtrer derfor ikke bare som uhistorisk og dårlig begrunnet, men også som unødig kompliserende. Tanken om religionsfrihet er erfaringsmessig avhengig av en religiøs begrunnelse for å være reell; vi er derfor av den oppfatning at religionsfriheten sikres best ved at Den norske kirke gis et overordnet ansvar for å forvalte det religiøse mangfold på fellesskapets vegne. Det forutsetter imidlertid at den uavhengighet for Den norske kirke i forhold til staten vi nå ser ut til å bevege oss mot, blir reell.

Det følger av utvalgets ønske om at staten skal ha en aktiv og støttende livssynspolitikk at det i alt vesentlig ønsker å videreføre dagens finansieringsordninger. Den sekulære begrunnelse for religionenes og livssynenes betydning fører imidlertid til at et lite flertall i utvalget går inn for å kreve tilslutning til den rådende likestillingsideologi ved at både kvinner og menn gis plass i det aktuelle tros- eller livssynssamfunnets styringsstruktur som betingelse for statlig støtte (s. 345). Vi vil her gi vår tilslutning til den delen av utvalget som ser at dette er uttrykk for uheldig statlig innblanding. Det kan også argumenteres for at det er en form for teologisk overstyring når et flertall av utvalget setter et minstekrav på 100 medlemmer for at et tros- eller livssynsamfunn skal kunne få statlig støtte (s. 354).

Generelt har likevel utvalget en forståelse av at religionsfrihetsprinsippet tilsier at staten må være tilbakeholdende med å stille krav som betingelse for økonomisk støtte. Vi savner imidlertid en drøftelse av religionsfriheten som et viktig demokratisk frihetsrom for et mulig kritisk perspektiv på de til enhver tid statsstøttede ideologier. Både i et historisk og aktuelt perspektiv vil en kunne argumentere for at religionenes kritikk av staten ofte er mye viktigere enn statens kritikk og kontroll av religionene; et aktuelt eksempel er frigjøringsteologiens betydning for demokratiseringsprosesser både i Afrika og Sør-Amerika. Beklageligvis er dette viktige synspunktet noe som tilsynelatende faller helt utenfor utvalgets perspektiv.

Det er helt klart verdifullt å få en samlet oversikt over ulike tiltak og bestemmelser som angår tros- og livssynssamfunn. På dette punktet har utvalget, så langt vi kan vurdere det, gjort et godt og grundig arbeid. Verdien av utvalgets arbeid svekkes likevel av at en legger et ideologisk fundament for sitt eget arbeid som er uklart og dårlig begrunnet, og anvender dette på en måte som i mange sammenhenger vil oppleves unødig firkantet og skjematisk. Det er derfor ikke urimelig å anta at utvalgets anbefalinger i praksis vil få liten betydning.

14. januar 2013
På vegne av FBBs Teologiske Nemnd
Knut Alfsvåg