Selvbestemmelse og livsvern

Mange sentrale politikere både på venstre- og høyresiden anser abort for å være en rettighet det ikke på noen måte skal røres ved. Enkeltpersoner og familier går på TV og i aviser ut med sine personlige erfaringer for å få gehør for sine krav. Disse sakene gjelder barn som ennå ikke er født, eller tidlige faser i livet, men livsvernspørsmål aktualiseres i vår tid også ved alvorlige sykdomstilstander og mot slutten av livsløpet. Undersøkelser viser at det i befolkningen også her i landet er stor oppslutning om legalisering av aktiv dødshjelp. I debatter på disse alvorlige saksfeltene, der det kan være spørsmål om liv eller død for et menneske, er det noen prinsipper og tenkemåter som trer tydelig fram.

Loven om selvbestemt abort er nå 40 år gammel. Kravet om at kvinnen måtte få «bestemme over egen kropp» var det helt sentrale for dem som kjempet fram loven, og det er siden blitt gjentatt hver gang abortrelaterte spørsmål har kommet opp i den offentlige debatten. Selv om alle vet at et foster er et spirende menneskeliv, godtar de fleste i dag at et barn i de første 12 ukene av et svangerskap er uten rettsvern. Om det får leve eller ikke, er i siste instans avhengig av moren. I dag avbrytes ca. hvert femte påbegynte svangerskap. Dette er situasjonen, og det blir sjeldent reist fundamentale etiske spørsmål om menneskeverd i den forbindelsen. Hvis det blir gjort, blir det fort oppfattet som et angrep på kvinnens rettigheter. Den normerende, vidtrekkende virkningen loven om selvbestemt abort har hatt på folks holdninger, kan ses på mange måter. Mange kvinner har skrevet om sine møter med helsevesenet, om hvordan abort kan bli presentert som en grei løsning. Etter hvert ser man kvinner som med fullt navn og bilde forteller om en eller flere aborter de har fått gjennomført. Tidligere ville det antakelig ha vært tabu å stå fram på denne måten. Når det for mange åpenbart ikke lenger hefter noen sosial stigmatisering ved en slik handlemåte, forteller det mye om hvilken utvikling vi står overfor.

Nå handler ikke denne høstens abortdebatt om selvbestemmelsesprinsippet i de 12 første ukene av et svangerskap, men egentlig om det skal utvides til å gjelde ut over 12. uke (senabort). Etter 12. uke er det i dag en nemnd som kan innvilge abort dersom det bl.a. er fare for kvinnens helse, kvinnen er i en vanskelig livssituasjon, det er fare for sykdom hos fosteret eller graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Her kommer også den omstridte paragraf 2 c inn. Den sier at svangerskapsavbrudd kan skje etter utgangen av 12. uke når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.  Denne paragrafen går spesifikt på barnets egenskaper. «Alvorlig sykdom» er ikke nærmere definert, men i dag forstås bl.a. Downs syndrom som legitim grunn til abort etter 2 c. Det er uklart om også tilstander det i dag finnes god behandling for, f.eks. leppe-ganespalte, alene kan være innvilgningsgrunn. Mange tar til orde for å beholde en slik praksis, og det argumenteres mot nemdbehandling fordi det er en inngripen i kvinners selvbestemmelsesrett.

I tiden etter innføringen av selvbestemt abort har det vært en rivende utvikling innen medisin og bioteknologi. For 40 år siden visste knapt noen at tvilling- og flerlingabort medisinsk sett er mulig, men her har det skjedd store endringer. Som i andre tilfeller har det som medisinsk sett kan gjennomføres, blitt lovlig. I 2001 åpnet Helsedepartementet for tvillingabort, kalt selektiv fosterreduksjon, når fosteret har alvorlig sykdom. Femten år senere ble det slått fast at rett til tvillingabort også gjelder for friske fostre fram til 12. uke av svangerskapet. Selvbestemmelsen ble altså utvidet til å gjelde et inngrep i et svangerskap som utviklet seg videre. Norge er i dag det eneste landet i Europa som har lovfestet rett til selvbestemt tvillingabort. På grunn av dette kommer det henvendelser om tvillingabort også fra kvinner i andre europeiske land. Antall tvilling- og flerlingaborter øker fra år til år. Tall fra 2018 viser at det hittil i år har blitt utført ti tvillingaborter hvor det gjenværende barnet fortsetter å leve. I tre av tilfellene hadde fosteret en tilstand som gir grunnlag for abort ut fra 2 c. Det er også utført to inngrep ved trillingsvangerskap.

I følge Kjell Blix Salvesen, en av de legene som utfører tvillingaborter i Norge, utføres ingen av dem før uke 12, noe det er medisinsk-faglige grunner til. Han sier at svangerskapsavbrudd etter gjeldende forskrift kan utsettes inntil én uke av medisinske grunner uten nemndbehandling, men at dette er en unntaksbestemmelse som ble innført lenge før fosterreduksjon var aktuelt. (Aftenposten 5.11.18). Ut fra det han sier om gjeldende praksis, kan det tenkes at det i dag er mulig med selvbestemt abort etter uke 12 ut fra ønsket om bare ett barn i stedet for to.

I «Abort bør være et valg for familiene selv – ikke politikerne» (Aftenposten 6.11.18) står foreldre med alvorlig funksjonshemmede barn fram. Det er svært personlige opplysninger om familiehistorie, det er bilder av far, mødre, funksjonshemmede barn og deres friske søsken. Henriette Taxt Røstadli og Tomasz Edsberg har tvillingene Marie og Charlotte. Marie har den alvorlige kromosomfeilen trisomi 22. Det betyr at hun vil være hjelpetrengende og avhengig av sine foreldre resten av livet. Under svangerskapet fikk Røstadli av legen forklart at trisomi 22 ikke var forenlig med liv, at fosteret ville dø av seg selv i magen. Det skjedde ikke, for Røstadli fødte to levende babyer. Og det beskrives som et «sjokk» å få beskjed om at Marie hadde en variant av kromosomfeilen som hun ville kunne leve med.

Ingrid Fevang er mor til seks år gamle Sara. Datteren, som er sterkt funksjonshemmet, er født med en sjelden genfeil. Fevang forteller at hun tre ganger har tatt abort fordi fostrene har hatt samme genfeil. At beskyldninger om sorteringssamfunn av den grunn skal assosieres med henne, synes hun er urettferdig. Hun har også en funksjonsfrisk sønn, Kaspar, og for ham og Sara ønsker hun et friskt søsken som kan være en støtte i deres utvikling. Den pågående debatten om 2 c utfordrer henne sterkt. For Norge er «et moderne land», og da er det «helt uforståelig at vi plutselig står i fare for å miste muligheten til å velge selv. Man snakker om dette som om menneskeverdet til et 13 uker gammelt foster betyr mer enn en hel familie».  

Disse familiene har uten tvil store utfordringer som de må takle, og det er absolutt på sin plass at disse belyses for å skape større forståelse og støtte fra samfunnets side. Her er imidlertid hovedinntrykket at familiene ikke forteller sine historier som argument for mer hjelp fra samfunnets side. De gjør det for å skape større samfunnsmessig aksept for å kunne fjerne slike som Marie og Sara før de blir født. Det er opprørende.

Aktiv dødshjelp er et samlebegrep for eutanasi og assistert selvmord. Ved eutanasi er det legen som injiserer en dødbringende dose, mens det ved assistert selvmord er pasienten selv som tar dosen vedkommende får fra helsepersonell. Nærmere åtte av ti nordmenn ønsker å innføre assistert selvmord. Et flertall av helsearbeiderne er imot. Dette går fram av en undersøkelse, foretatt av Universitetet i Oslo, om nordmenns holdninger til bioetiske og biomedisinske spørsmål. (Dagen 4.6.18). I Norge har vi per i dag ikke noe lovverk for assistert selvmord. Randi Aspegren, medforfatter av boken Jeg vil dø, mener dette skyldes motstanden hos fagpersoner. Hun tror likevel at press fra opinionen på sikt vil føre til legalisering. Lignende synspunkter gir styreleder i Foreningen Retten til en verdig død, Olav Weyergang-Nielsen, uttrykk for.

Årsakene til at stadig flere støtter eutanasi er blitt undersøkt av den svenske forskeren Fabian Stähle. Han har tatt utgangspunkt i den argumentasjonen for legalisering som er blitt ført i Nederland, Canada og den amerikanske delstaten Oregon. Tre trekk går igjen: moralsk berettigelse, renvaskende sammenligninger og bruk av eufemismer. Det første steget i forkjempernes argumentasjon er å forutsette at pasienten har en meningsløs tilværelse. Det andre er å sette aktiv dødshjelp som en kontrast til en død preget av smerte og fortvilelse, eller som et bedre alternativ for mennesker som ellers ville ha brukt mindre sikre metoder for å ta sitt eget liv. Det tredje steget er å lede oppmerksomheten bort fra ord som «død» og «selvmord» og erstatte dem med begreper som «smertelindring» og «verdig avslutning».

Det er slående hvor mye av argumentasjonen, språkbruken og tenkemåtene her som er gjenkjennelig fra abortdebatten. Bunnplanken er selvbestemmelse som moralsk berettiget også i spørsmål som fundamentalt angår liv og død. Man går langt i negative beskrivelser av menneskers livssituasjon for å legitimere at de selv alltid vet hva som er best for dem. Dette gjøres i Norge, et land som er i verdenstoppen når det gjelder velferd og helsehjelp for alle fra vugge til grav.

Hva gjelder renvaskende sammenligninger, kjenner vi f.eks. skremmebildene om «strikkepinner» som alternativ til abort.  Det er et middel som tas i bruk også nå, selv om det ikke gir noen sakssvarende assosiasjoner til dagens situasjon, men maner fram bildet av en «mørk fortid», en tid da kvinner ble påført lidelse og skam. Med andre ord: Hvis det ikke er tilgang på «trygge» aborter, får man det som er mye verre, at kvinners helse tar skade, og at de er nødt til å bryte lover.

Paralleller i forskjønnende ordbruk er også påtakelige. Her har vi f.eks. «abort» i stedet for «fosterdrap» og eutanasi i stedet for «aktiv dødshjelp». De som kjemper for at mennesker skal ha rett til å avslutte livet, har altså «verdig» i navnet på sin forening. Assistert selvmord skal ifølge Weyergang-Nielsen gjøres på en skånsom og betryggende måte, og da er det en stor forskjell mellom dette og «uverdige» former for selvmord. Dette blir som å tale om «trygge» og «utrygge aborter».   

Ifølge Randi Aspegren har man i Oregon eksplisitt sagt at det ikke er selvmord å ta pillene som tar livet ditt. Da er det snakk om ikke bare å forskjønne, men å benekte virkeligheten. I abortdebatten er det parolen om at kvinnen skal bestemme over egen kropp som kolliderer med det faktum at fosteret er et selvstendig individ. Mange vil nok ikke bruke ordet «sorteringssamfunn», selv om de meget vel vet at utviklingen i dag går i retning av «kvalitetssjekk» før barn fødes.

Selvbestemmelsesideologien er en trussel mot liv og menneskeverd. Der denne er fast forankret i de flestes tankegang og i lovverket, er det kristne menneskesynet under hardt press. Mennesket ser ikke at Guds bud er gode, at det er godt for den enkelte og samfunnet å erkjenne og fastholde Gud som herre over liv og død.