Sentral mystikk

Frankfurteren - Den tyske teologien på norsk

Den tyske teologi: En perle fra 1300-tallets kristne mystikk – Theologia Germanica med Martin Luthers forord, oversettelse og innledning ved Knut Alfsvåg, epilog ved Joachim Grün,

Follese: Efrem forlag 2024,

154 s.

Martin Luther fant i formative år som reformator oppmuntring i det anonyme skriftet fra midten av 1300-tallet som påberoper seg en viss «Frankfurter» som forfatter, «en gang medlem av Den tyske orden, prest og vokter i dens herregård i Frankfurt» (tekstens innledning). Teksten sentrerer rundt stikkord som lydighet og vilje. Ytterligere et par ord om tekstens åndelige særpreg før vi sier litt om den norske utgaven fra 2024 som er gjenstand for denne bokomtalen:

Egenviljen ser Frankfurteren som det store problemet for sant åndelig liv. Kristus er stadig vekk forbilde den eneste som var helt uten egenvilje og dermed en «ren gudsmanifestering». Også mennesket som lever i Kristus er fritt og uavhengig, slik at det heller ikke henger fast ved jeg’et eller selvet. Det skapte foraktes likevel ikke, mennesker må bare ikke henge fast i det, i den forstand at det ikke må være festet til noe overhodet, utenom Gud og hans vilje. «Synd er at det skapte vender seg bort fra Skaperen», skriver frankfurteren (kap. 16). Problemet er dermed å vende seg bort, ikke å være skapt. «Utgangspunktet et altså en stram og sterk skapelsesteologi», skriver oversetteren Knut Alfsvåg i innledningen, «hvor fysisk, konkret virkelighet oppfattes som god og gudgitt, mens Gud i seg selv og uten å være manifestert gjennom sine gjerninger ligger bortenfor den erfarbare virkelighet» (s. 19). Det indre livet ses i forlengelsen av det ytre, men nuller ikke det første ut når det gjelder åndelig relevans og verd. Jeg siterer direkte fra skriftet: «Det som er her sagt, hører alt sammen til det utvendige livet og er en vei og en tilgang til det sanne, innvendige liv. Det innvendige liv begynner etter dette» (kap. 53). Ikke rart Martin Luther verdsatte og omtalte Den tyske teologien svært rosende. Han utgav den i 1518 med et forord som er gjengitt i boka (s. 23f).

Så når frankfurteren taler om å komme forbi de ytre ordningene, bunner ikke dette i forakt for dem, som han selv uttrykkelig gjør oppmerksom på, men i den rette bruken av dem; med hans ord, ikke å bruke dem for å oppnå noe annet (kap. 30). Faktisk er det hybris å sette seg over de ytre ordningene: «Siden dette rike, åndelige overmot synes det ikke trenger hverken Skrift eller lære og lignende, så blir alle skikker, ordninger, lover og bud i den hellige kirke og sakramenter aktet for intet og spottet» (kap. 25). Også ved en annen anledning nevner Frankfurteren sakramentene, men dette er ikke noe gjennomgående trekk i teksten.

Et trekk til: Mystikken peker generelt på forbindelsen mellom det nåværende livet og det evige; den griper med andre ord fast i det som overskrider dette skillet. Her er det et dypt bibelsk og luthersk moment. Rettferdiggjørelsen er av samme art i det evige livet og nå, hvor vi allerede er plassert i himmelen sammen med Kristus, her med en lettere omskrivning fra min side av Efes. 2,6. Den mystiske tanken om enheten av alle og alt representerer en djerv forståelse av enheten i Kristi legeme, tanker som var viktige for Luther i nattverdprekenen fra 1519 for eksempel. Lignende tanker er legio i Den tyske teologien.

Horisonten for Den tyske teologien er mystikkens språk og tenkemåte. Her tales ikke bare om Kristus, men om Kristus-livet, og teksten identifiserer disse med hverandre. Uansett forvitrer ikke Kristi sentrale stilling som frelser ved at andre har fått del i livet hans. Ingen kommer til Faderen uten ved ham, gjør forfatteren klart. Kanskje kunne vi karakterisere Den tyske teologien som en spiritualitet som er i ferd med å bryte ut av mystikken – mystikkens språk og mange tenkemåter fra den, men samtidig med an balansering mot verdsettelsen av livet i verden som ble et sentralt element i det åndelige livet i nytiden. Renessansen er av betydning her, og reformasjonen er et sterkt uttrykk for dette.

Knut Alfsvågs oversettelse har et godt og ledig språk. Et par ganger stusser jeg på både enkel og dobbel bestemmelse av substantiv med samme syntaktiske funksjon i samme setning (se for eksempel sitatet over fra kap. 53). Men dette er småting. Alfsvågs innledning (s. 13-22) inkluderer en kortere bibliografi, særlig over tekstutgaver på tysk, engelsk og skandinaviske språk. Innledningen gir oss også innblikk i teksttradisjonen og i bruken av teksten etter reformasjonen. Både teologisk innhold og profil i tillegg til skriftets stil gjør han her rede for. Det siste får vi også i et etterord av Joachim Grün med tittelen Theologia Germanica og Kristusmystikken – en bok som utfordrer oss (s. 121-154); i tillegg til å sammenfatte sentrale deler av innholdet peker Grün allment ut mot et kristusmystisk perspektiv og potensiale for bruk av teksten i vår tid.

En viktig tekst fra fromhetshistorien foreligger med dette på moderne norsk, og det er det grunn til å takke Alfsvåg, Grün og Efrem forlag for