Sentrumskirkelighetens fallitt.

Så er avgjørelsen fattet i "Siri Sunde-saken". Rosemarie Köhn har gjort det de fleste i kirken fryktet, og som svært mange ventet. En lesbisk "prest" som i strid med sin ordinasjon og sitt eget skriftlig avgitte løfte har inngått partnerskap, er innsatt i sin tjeneste igjen av en "biskop" som også bryter inngåtte avtaler med Bispemøte og Kirkemøte. En samlet presse applauderer det hele frem. Men få spør etter troverdighet: Forventes det ikke at kristne mennesker, prester og biskoper, holder hva de lover?

Det som nå er skjedd kan betraktes under ulike synsvinkler. Her vil vi se noe nærmere på den historiske og kirkepolitiske bakgrunn for det som har ført Den norske Kirke dit den er i dag.

Tradisjonelt har en etter mønster fra det politiske liv inndelt Den norske Kirke (DnK) i tre hovedretninger: Høyresiden (representert av de konservative og ortodokse kirkelige bevegelser, og der de fleste av de frivillige kristne organisasjonene også hører hjemme), venstresiden (de "liberale", der Det teologiske fakultet, TF, i Oslo og organisasjoner som Studentforbundet og Kirkens Bymisjon hører til), og det kirkelige sentrum (representert av institusjoner som Menighetsfakultetet, samt organisasjoner som Misjonsselskapet og Sjømannsmisjonen). Teologisk ønsker det kirkelige sentrum å stå for en "mildt konservativ" kristendomstype, der trosbekjennelsen (Apostolicum) og De ti bud ansees som forpliktende, samtidig som en ikke har et for strengt bibelsyn (- noe som gir seg uttrykk i anerkjennelsen av kvinnelige prester). Skal en vurdere den tallmessige styrken mellom disse tre fraksjonene, vil nok sentrum representere et overveldende kirkelig flertall. På den konservative fløyen har en organisasjon som FBB (For Bibel og Bekjennelse) mellom en fjerdedel og en femtedel av alle norske prester i menighetstjeneste som medlemmer (dvs. 250 - 300 prester, foruten teologer og prester i de frivillige organisasjoner), mens en på venstrefløyen (der det ikke finnes tilsvarende samlende organisasjoner, og det derfor er vanskelig å gi nøyaktig antall) antagelig ikke er mer enn maksimum hundre prester i menighetstjeneste.

Går en herfra og videre til det som har skjedd i kirken de senere år, vil en finne at den "liberale" fløy har en innflytelse i de kirkelige organer som er langt større enn deres antall skulle tilsi. Dette beror hovedsakelig på to faktorer: For det første nyter denne fløyen godt av en støtte i massemedia som er så unison at den er en ettpartistat verdig. Det er ytterst sjelden at en overhodet kan høre der stilles kritiske spørsmål til denne fløy i norsk kirkeliv. I stedet svelger journalistene i slagord som "toleranse", "kjærlighet" og "selvbestemmelse", uten at en kan fornemme synderlig av kritisk avstand og refleksjon overfor denne flodbølge hentet fra flosklenes arsenal. For det andre har vi de siste 20 år sett fremveksten av den kirkelige rådsstruktur, med Kirkeråd og Kirkemøte som kronen på verket. Innen denne strukturen har den dominerende sentrumskirkelighet meget konsekvent sørget for at de konservative kirkelige bevegelser knapt har fått representasjon, samtidig som "de liberale" har fått en plass i de sentrale kirkelige organer som langt overstiger det en skulle forvente ut fra deres antall. Årsakene til dette kan være mange. Men den praktiske effekt i den kirkelige hverdag har vært at sentrumskirkeligheten målbevisst har søkt å marginalisere kirkens "høyreside", noe en også har lykkes godt i.

Det sentrumskirken særlig har vært redd for, er at folke- og statskirken med dens "brede kontaktflate" skal anfektes. Av denne grunn har en vært villig til to ting: For det første å se gjennom fingrene med de fleste teologiske avvik så sant de ikke stiller spørsmålstegn ved folkekirken. Og for det andre har en forholdt seg politisk-pragmatisk i stedet for teologisk til kirkens venstreside.

Dette siste er nettopp homofilisaken det beste eksempelet på: Selv om sentrumskirken ikke verken vil godta homofil praksis eller endre det grunnleggende bibelske budskap på dette område, har en ikke villet stille saken på spissen ved å gå til et kvalifisert teologisk oppgjør med kirkens venstreside. I politisk språkdrakt: Det er viktig å ha "et balansert syn" på spørsmålet. Leser en aktstykkene fra Bispemøte og Kirkemøte de senere år, vil en fort oppdage at en søker å løse noe som er et dyptgående teologisk spørsmål på politiske premisser. Følgen blir at vedtakene som fattes innebærer kompromiss mellom de to parter: Kirkens høyrefløy har overhodet ikke fått ha noen innflytelse på prosessen, som i stedet har foregått som et politisk spill mellom kirkens sentrum og venstreside. (Når kirkens konservative fløy er satt utenfor i dette spørsmålet, henger det i stor grad sammen med at denne ikke under noen omstendigheter er villig til å la politiske overveielser styre i stedet for teologi). I dette spillet har det overordnede hensyn for sentrumskirkeligheten vært kirkens organisatoriske enhet. Denne har en søkt å bevare, nær sagt for enhver pris. Prisen en har måtte betale er nettopp å inngå kompromiss i lærespørsmålet. Kompromisset består i at en har avstått fra å kalle det annet syn i homofilisaken vranglære, med det til følge at der er rom for to syn i kirken. En slik nedskriving av betydningen av spørsmålet åpner for en prinsipiell kirkelig pluralisme, idet homofilispørsmålet får status som adiaforon (dvs. et "mellomspørsmål" der kirken ikke med bestemthet kan si at noe er rett eller galt). Kirkelig sett har dette til konsekvens, - slik Bispemøtet også enstemmig har uttalt -, at homofilispørsmålet ikke ansees som kirkesplittende. Det sentrumskirkeligheten kjøpte med dette kompromisset var en avtale om at der ikke skulle innføres ny kirkelig praksis uten kirkelig konsensus. Denne avtalen ble senere stadfestet av Kirkemøtet, og en levde i et år i lykkelig og blind tillit til at en hadde berget kirken fra splittelse og forfall.

Ved Köhns gjeninnsettelse av Siri Sunde er denne skjøre konstruksjonen smadret. I ettertid må en vel se i øynene at den "enhet" og borgfred som kompromisset i Bispemøtet hadde skapt, utelukkende kunne bestå i kraft av den jernhånd tidligere preses i Bispemøtet, Andreas Aarflot, styrte med. Med hans avgang oppstod der et vakuum i kirkeledelsen som nåværende preses ikke har kunnet fylle. Dette har gitt relativt fritt spillerom for de krefter som Köhn representerer: Sammen med biskop Osberg er hun drevet av en klar overbevisning som målbevisst utnytter svakheten hos de sentrumskirkelige biskopene. Sigurd Osberg har rett i at denne saken ikke kan splitte kirken, ganske enkelt fordi flertallsbiskopene har bundet seg selv på hender og føtter ved å uttale at saken ikke er kirkesplittende. Sjakk matt! Gjennom et enkelt sjakktrekk har Köhn nå overbevisende tydelig demonstrert den kirkepolitiske hjelpeløshet i flertallsbiskopenes kompromisspolitikk.

Flertallsbiskopene står nå overfor to klare fremtidsalternativer: Enten kan de protestere for all verden - uten å foreta seg noe. Da vil en i løpet av få år oppleve samme utvikling på dette området som en i seksti- og sytti-årene så i kvinneprestsaken. Et tiår var nok til å snu den kirkelig opinion fra grasrot til topp. Rosemarie Köhn har allerede tydelig signalisert at hun akter å følge opp med ordinasjoner av personer som lever i homofilt partnerskap. Og det er vel liten grunn til å tro at Sigurd Osberg og gunnar Stålseth da vil vente særlig lenge med å komme etter. Alternativt kan flertallsbiskopene reagere i handling overfor Köhn. Dette vil i tilfelle medføre at flertallsbiskopene må opphøre med å håndtere homofilispørsmålet politisk, for i stedet å gi det kvalifisert teologisk behandling. Da vil en for det første måtte være villig til å kalle mindretallets syn for vranglære, noe som uvegerlig vil måtte føre til at Köhn ble anklaget for kirkens Lærenemnd.

Det er neppe mange som vil tro at flertallsbiskopene vil ha "guts" til å gjøre noe slikt. Men gjør de det ikke, vil Den norske Kirke i løpet av få år stå som en homofililiberal kirke. For kirkens gammeltroende vil dette være ensbetydende med at Den norske Kirke ikke lenger er en sann kristen kirke, men være redusert til et statens religionsvesen og en løgnkirke, fordi kirken da har forlatt Bibelen og bekjennelsen som grunnlag for forkynnelse og praksis.