Situasjonen i dagens norske kirkeliv

Kirken står på denne måten overfor en postmoderne kultur. Det praktiske resultatet blir det samme som av den liberale teologien ved århundreskiftet. Én årsak til at den sterke konservative fronten i Dnk ble brutt var nok at kirken ikke var forberedt på å møte de etiske spørsmålene som trengte på i postmoderniteten (homofili bl.a.) og som ikke passet inn i motsetningene fra brytningen om modernismen. Slik jeg ser det, etterlyste dette et teologisk grunnparadigme som var i stand til å legitimere liberalisering i de etiske spørsmålene, og dette bidro til en teologisk forskyvning overhodet. Det var interessant å legge merke til at i uttalelsen fra Dnks lærenemnd i 2007 som drøftet bibelbruk i forbindelse med homofilispørsmålet, var samtidsorientering kommet inn som en del av normgrunnlaget ved siden av Skriften.

Jeg mener ikke det jeg beskriver her er særnorsk, men det gjør seg også gjeldende i Norge og innebærer en markant overgang i forhold til det som har vært situasjonen hos oss gjennom 1900-tallet, preget som Dnk var av de frivillige kristne organisasjonenes oppgjør med den liberale teologien for 100 år siden. Likevel har nok det lett konservative draget som Dnk har hatt på 1900-tallet gjort at mange måtte tilpasse seg mot høyre for å passe inn, og da fronten først begynte å sprekke, gikk det fort. Posisjonen Kirkens Bymisjon har fått i Dnk i dag er betegnende. Dette er en diakonal institusjon (opprinnelig Oslo Indremisjon) som har spredt seg til andre byer og utviklet en progressiv profil. Den er anerkjent i det sekulære livet og får tilgang på bygninger i en tid hvor sekulære institusjoner terminerer leieavtaler med kirker og organisasjoner som ikke aksepterer homofilt samliv (nylig tilfelle i Kristiansand: Universitetet i Agder og byens pinsemenighet). Bymisjonen får dessuten disponere enkelte av Dnks bygg.

Oppgjøret jeg nevnte med den liberale teologien kom til uttrykk ved opprettelsen av Menighetsfakultetet i 1907. Fakultetet skulle raskt bli dominerende i norsk teologi. I januar 1920 samlet så rundt 950 delegater seg fra hele landet til møte i Calmeyergatens misjonshus i Oslo for å avvise den liberale teologien. Delegatene representerte forskjellige frivillige organisasjoner i kirken, men også biskoper var til stede. Et hovedpunkt i vedtaket møtet gjorde, det som siden ble kalt «Calmeyergatelinja», var å avvise samarbeid med liberale teologer utover det som det statskirkelige presteembetet påla; på den måten vernet organisasjonene sin integritet teologisk, men man vek tilbake for å utfordre statskirkesystemet; linja var dermed ifølge en norsk kirkehistoriker «et defensivt prosjekt».

Likevel har det vært en todeling i Dnk siden denne tiden (som man omtaler som «kirkestriden»: ca. 1900-1930), to kristne studentbevegelser for eksempel – på samme måte som det var to fakulteter i Oslo. Denne todelingen er under oppløsning i vår tid. Plassen i denne artikkelen strekker ikke til for å gi eksempler på dette.

Imidlertid er det her et visst skille blant organisasjonene. De mest lavkirkelige, som Norsk luthersk misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (IMF, tidligere Vestlandske Indremisjonsforbund) markerer fortsatt høflig avstand til Dnk som de fleste av medlemmene deres dog er medlemmer av og i varierende grad deltar i livet til. NLM og IMF praktiserer nattverd uavhengig av ordinasjon, har egne predikanter og de siste årene også forsamlinger. Siste nytt er nasjonale registre for medlemskap til erstatning for medlemskap i Dnk; til sammen har et par tusen gjort seg bruk av denne muligheten. Andre organisasjoner står nærmere Dnk, men i disse er det geografiske og andre forskjeller innad når det gjelder profil. Det finnes også en flora av mindre organisasjoner av mer konservativ og mer progressiv art foruten noen i midten. Det er fortsatt til sammen flere titalls tusen mennesker med i de kristne organisasjonene.

        De lavkirkelige NLM og IMF holder fast på prinsippet om «tjenestedeling» mellom kjønnene, som det heter hos dem. I NLM betyr det at en rekke stillinger foruten plassene i hovedstyret er forbeholdt menn; nå foreslår organisasjonen selv at hovedstyret skal åpnes for kvinner, likedan stillinger som ikke er direkte pastorale. Det tenkes imidlertid at hyrdefunksjonen til hovedstyret da må tillegges et annet organ. I IMF har et lokalt bedehus nylig åpnet for kvinnelige «eldste»; organisasjonen sentralt støtter imidlertid ikke dette. Om begge disse sakene er det for tiden en viss diskusjon.

Det er et oppbrudd på gang fra Dnk. Man ser det på flere måter. Særlig fra slutten av 1990-tallet har et betydelig antall prester og lekfolk i Dnk konvertert til Den romersk-katolske kirke. Bekjennelsesbevegelsen innad i Dnk sprakk også. Den nordisk-katolske kirke (NKK) ble opprettet et par år etter at Svenska kyrkans fria synods norske parallell, Samråd på Kirkens Grunn (SKG) ble delt på uenighet om det teologiske veivalget i 1996. SKG ble så vedtatt lagt ned i 2002 med virkning fra 2004. Mindre lutherske kirker ble dannet etter årtusenskiftet, Den lutherske kirke i Norge (LKN) med nært samarbeid med Missourisynoden og Det evangelisk-lutherske stift (DelsiN) som blant annet viderefører valgmenighetene i Nord-Norge som hadde abortmotstanderen Børre Knudsen som biskop. Vi taler kanskje om til sammen 2-300 personer i disse to. Stiftet står Missionsprovinsen nært. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK, etablert i 1872) må også nevnes som de siste årene flere prester og leke fra Dnk har konvertert til, med enkelte nye menigheter som resultat. Kirkesamfunnet har godt over 3000 medlemmer. Kjerneområdet er Vestfold (sørvest for Oslo), fromheten opprinnelig gammelpietistisk. Kirkesamfunnet var lukket mot omverden, men har siden 1980-tallet åpnet seg mot andre kristne og mot samtidens kultur. En stor gruppe personer har meldt seg ut av Dnk etter åpningen for homofilt samliv (2007 og 2017), og enkelte har sluttet seg til de nevnte sammenhengene, andre har gått i passivitet eller indre eksil.

Det er med andre ord et sammensatt bilde. LKN og DelsiN representerer den kirkelige lutherdommen, det gjør til dels også DELK. En gruppe prester i Dnk (ca. 25), har sluttet seg sammen i Johannes-kretsen, preget av kirkelig fornyelse. Forløper var foreningen Carissimi som siktet på å frita prester fra tilsyn fra en biskop som aksepterte homofilt samliv. Etter at Carissimi ble nedlagt, fører den nevnte kretsen miljøet videre som et åndelig fellesskap uten kirkepolitiske pretensjoner. For Bibel og bekjennelse (FBB) som feiret 100 års-jubileum sist høst og har ca. 435 medlemmer, fungerer i dag som felles plattform for lutherske kirker og organisasjoner som ikke er utpreget lavkirkelige eller aksepterer kvinnelige prester. Det nærstående arbeidsfellesskapet Kirkelig fornyelse ble lagt ned i 2017.

Kirker og organisasjoner jeg har nevnt her møtes i Nettverk for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid (NELK), nemlig DELK, LKN, DelsiN og Johannes-kretsen i tillegg til Den evangelisk-lutherske bekjennelseskirke i Norge og Sverige (ELBK) som har brutt tidligere forbindelser med Wisconsin-synoden, supplert av Den evangelisk-lutherske frikirke i Danmark, samt den svenske Missionsprovinsen og vårt eget FBB.

Uten å betone den sakramentale fromheten og den lutherske bekjennelsen like sterkt og uten nødvendigvis å ha et tradisjonelt syn på «ämbetsfrågan», holder en stor gruppe norske lutherske kristne seg med en på mange måter tradisjonell teologi, idet de slutter seg til forsoningslæren, troen på oppstandelsen, to utganger på livet, nødvendigheten av personlig omvendelse, misjon osv. De avviser dessuten homofilt samliv. Mange av disse er med i Den evangelisk-lutherske frikirke, Normisjon (tidligere Indremisjonen og Santalmisjonen) - og i Dnk. Her vil man finne elementer av luthersk og mer evangelikal teologi og fromhet. Evangelisk-luthersk nettverk samler flere av disse (Normisjon, NLM, IMF, Frikirken, DELK); nettverket er formelt sett for kirker og organisasjoner som arbeider med menighetsetableringer.

Bevegelsen Frimodig kirke som ble opprettet i 2017, må også nevnes. Dette er et nettverk som arbeider innad i Dnk for å støtte dem som vil stå for klassisk kristen lære, ikke minst når det gjelder spørsmål om kjønn. Av 426 individuelle medlemmer over hele landet er rundt halvparten kirkelig ansatte. Fromhetsmessig favner Frimodig kirke bredt. Kvinnelige prester er ikke et spørsmål her. Bønnelista som Frimodig kirke har et nært forhold til, er en nominasjonsgruppe for valgene til kirkemøtet og fikk 16,4 % av stemmene i de ni bispedømmene den stilte liste. Bønnelista har bakgrunn i en aksjon for Bønn for Dnk, ble opprettet for et og et halvt år siden og har nå 160 medlemmer. Mange er medlemmer både her og i Frimodig kirke. Bønnelista vil fremme klassisk teologi og avviser kjønnsnøytrale ekteskap. Det må legges til at også enkelte av de nominerte på de tradisjonelle listene er konservative. Den progressive lista som støtter kjønnsnøytrale ekteskap har imidlertid flertall i kirkemøtet.

Det er kanskje fremdeles berettiget å omtale situasjonen i Dnk som en overgangstid, også når man tar i betraktning brytningene i NLM og IMF som jeg har nevnt over. Retningen er klar. I dag er seks av elleve biskoper kvinner, inntil for kort tid siden var det sju, og da også bispemøtets faste preses (biskop i Nidarosdomen i Trondhjem). En stigende prosentandel av prestene er kvinner, og disse er i flertall blant studentene. Siste biskop som ikke ordinerte kvinner gikk av i 1999. Noe formelt krav på seg om å anerkjenne kvinnelige prester har prester eller ordinander ei. Særordinasjoner finner fortsatt sted. Fem unge menn ble ordinert sammen i Bergen domkirke 2. søndag i advent. I praksis vil rommet imidlertid mange steder være trangt dersom man flagger motstand mot kvinnelige prester; det gjelder også om man ikke vil vie likekjønnede som Dnk gjør siden 2017, men biskoper har også i praksis forsvart prester som her bruker sin rett. Dnk har vedtatt å ha «to syn» på dette spørsmålet. Kanskje er Norge mindre preget av formalitet enn enkelte naboland, på godt og vondt, og dette gjør nok at mange hos oss ser med en viss undring på de hardere tak i kirkelivet i Sverige og Finland.

Kirkelivet går sin gang for de fleste på tross av innføringen av likekjønnede ekteskap. De homofile vigslene vil være få, tenker mange, og det er så mye annet og viktig å fokusere på. Motsetter man seg berettigelsen av at kirken har to syn – og dette er jo bekjennelsesbevegelsens posisjon – utelukker man seg imidlertid fra posisjoner i Dnk over grunnplanet. Situasjonen er svært endret i forhold til for bare 30 år siden.

Ole Fredrik Kullerud, Halden

(Artikkelen har stått på trykk i Synod Information nr. 1 2020)