Når kirkesamfunn forlater kristen samlivsetikk
Gud har skapt mennesket som mann og kvinne. Fortsatt skaper han nye mennesker, der en mann og en kvinne gir sine unike bidrag ved unnfangelsen. Ifølge kristen etikk hører det seksuelle samlivet hjemme innenfor et offentlig stadfestet ekteskap mellom mann og kvinne, der ekteskapet er basert på løftet om livsvarig troskap.
Den vestlige verden har i de senere tiår gitt rom for en seksuell revolusjon som har brutt radikalt med bibelsk tro og moral. Dette har fått følger for lovverket i flere land. Og ikke få kirkesamfunn har endret teologi og tilpasset seg en sekulær tenkning.
Hvordan kunne dette skje? Den amerikanske teologen og forfatteren Kevin DeYoung (f. 1977) skildrer forandringen som en prosess i sju trinn. Den svenske apologeten Stefan Gustavsson refererer fra DeYoung i den svenske kristne avisen «Världen idag» (11.10.22)
I denne artikkelen vil jeg kort omtale de sju trinnene og utdype dem med egne refleksjoner. Utviklingen vil ikke i alle sammenhenger skje i en bestemt rekkefølge og omfatte alle steg i den prosessen som er beskrevet her. Men det er ikke vanskelig å kjenne igjen karakteristiske trekk.
Taushet er første trinn. Seksualliv og samlivsformer blir ikke tatt frem som emner i forkynnelse og opplæring. Klassisk kristen forståelse finnes fortsatt, ikke minst blant de eldre som har fått kristendomsundervisning i skolen og har bakgrunn i ulike vekkelsesmiljøer. Men mange i de yngre generasjoner har ikke fått tydelig bibelsk undervisning om hvorfor det kristne synet på ekteskap og seksualitet må fastholdes i dag.
Problematisering er neste trinn. Spørsmålene om seksualitet og samliv blir omtalt som vanskelige og kompliserte. Vi lever i en annen tid, blir det sagt. Vi må være åpne for nye svar. Kirkesamfunn vil utrede spørsmålene på nytt. Dette sprer usikkerhet og uklarhet blant kristne. Unge savner ledere som forbilder.
Nedgradering av spørsmålenes betydning er det tredje trinnet. Å ta opp spørsmål som gjelder seksualitet og samliv, blir ansett som mindre viktig. Vi må konsentrere oss om misjon og omsorg for vår neste, ikke være opptatt av problemstillinger som kan støte fra oss mennesker som vi ønsker å nå med evangeliet, kan vi høre.
Relativisme. Fjerde steg innebærer en endring i synet på hvem som handler galt. Bibelens bud og formaninger setter urimelige grenser for vår livsutfoldelse, mener mange. Nå må vi være inkluderende og holde sammen til tross for ulike meninger, kan vi høre. Klar tale om hva som er synd, blir mislikt. Sympatien går heller til dem som begår synden. Viktigere enn hva som er sant, godt og rett, er det å ikke dømme noen.
Forkynnelsen endrer innhold. Enkelte temaer blir dominerende i forhold til andre. Guds kjærlighet blir fremstilt som et inkluderende ideal overfor ulike overbevisninger og alternative livsformer. Guds hellighet blir nesten ikke forkynt. Guds bud blir ikke aktualisert. Muligheten for å gå fortapt under Guds vrede på grunn av vår synd, blir fortiet. Ekstra ille blir det dersom de som ser at dette bærer feil vei, mangler mot og åndskraft til å advare.
Subjektive erfaringer gis stadig større vekt og fortrenger den bibelske veiledningen som har vært rådende i kirken gjennom to tusen år. Personer med seksuelle avvik og alternative samlivsformer blir løftet frem med sine historier i kirken. Dette utløser sympati, uten at det blir stilt kritiske spørsmål til den ideologien som ligger bak.
Kirken stiller seg bak den nye ideologien. I praksis kommer dette blant annet til uttrykk ved at kirken godkjenner og velsigner ekteskap mellom to av samme kjønn. Prester kan selv leve i slike parforhold, eller som samboere, med kirkens godkjennelse. Guds ordning for kjønn, seksualitet og samliv legges til side. Dette handler bare om den enkeltes privatliv, påstås det, og dette er noe verken staten eller kirken bør blande seg bort i. De som ønsker å forkynne og veilede i samsvar med klassisk kristen tro, møter motstand både blant kirkens ledere og blant aktive kirkegjengere. Forkynnelse til vekkelse og omvendelse er uønsket.
Den norske kirke er i dag dominert av liberal teologi. Kirkens ledende organer, Kirkemøtet, Kirkerådet og biskopene, har i stor grad løsrevet seg fra det bibelske gudsbildet, Guds bud og de apostoliske formaningene. Hvordan skal frikirker og kristne organisasjoner unngå å bli dratt med i den samme prosessen? Mye kan sies om dette. Her vil jeg bare vise til Stefan Gustavssons advarsel: Den avgjørende endringen skjer ved å ta det første trinnet. Dersom det svikter her, blir det vanskelig å stanse den videre utviklingen.
Jon Kvalbein
(Tidligere publisert i Dagen)