Skapelse og evolusjon

En stillingtagen til temaet «Skapelse og evolusjon»¹

1. En uttrykkelig teologisk tilnærming

1.1.     Utsagn om Guds skaperverk er trosutsagn. For disse gjelder teologisk sett de samme kriteriene som for alle andre trosutsagn. I Hebr 11.3 står det slik: I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. Her som ellers i Den hellige skrift er troen i samsvar med Guds presentasjon av seg selv, slik den forekommer i f.eks. Jes 45,12: Jeg laget jorden og skapte mennesker på den. Med egne hender spente jeg ut himmelen, og hele dens hær beordret jeg.²

1.2.    På lignende måte som Hebr 11 i samsvar med den gammeltestamentlige kanon knytter skapelsens trosartikkel til begynnelsen av frelseshistorien, benevner også Den apostoliske trosbekjennelsen troen på Gud Fader, Den allmektige, skaper av himmel og jord, en forutsetning for Sønnens og Den hellige ånds frelsesverk. At ska-pelsen utgjør et felles og udelelig verk av de tre personene i Treenigheten, kommer igjen på en treffende måte til uttrykk i Den nikenske trosbekjennelsen. Her tales det om Gud Fader, «skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig», om Guds Sønn, «han som alt er skapt ved,» om Den hellige ånd som «gjør levende». 

1.3.    I denne trinitarisk-frelseshistoriske rammen må man merke seg den uløselige sammenhengen mellom protologi og eskatologi, mellom de første og de siste ting. Kanonisk blir dette tydelig allerede ved at utsagnene om verdens begynnelse og en-de unndrar seg spørsmålene den menneskelige fornuften stiller for å regne dette ut. Den hellige skrift gir oss ikke noen dato for verken verdens begynnelse eller under-gang. Alle beregninger som er gjort angående dette, har hittil mislykkes og må mis-lykkes. Syndefallet skiller oss mennesker fra urtilstanden, og den fullendelsen som ennå venter, skiller oss fra skapelsens mål og verdens undergang. Av sentral betyd-ning er derfor Luthers hermeneutiske nøkkel til læren om skapelsen. Han formulerer den slik i sin utlegning av Genesis: «Vi taler om disse godene på samme måte som om en skatt vi har mistet, og med sukk håper vi med god grunn på den dagen da alt igjen blir gjenopprettet.»³ 

Urtilstanden som Bibelen vitner om og likedan fullendelsen viser til den empiriske verden vi lever i, til tross for at de er bortenfor det vi kan observere. Dette ser vi av frelseshistorien og typologiene som anvendes der. Et eksempel er når Skriften kaller Kristus den nye eller andre Adam (Rom 5, 1 Kor 15), eller når det i eskatologiske tekster er tale om en ny himmel og en ny jord som Gud vil skape. Slik syndefallet har dratt med seg hele skaperverket i felles lidelse (Rom 8,19 f.), har skaperverket sammen med mennesket løftet om at det skal bli utfridd fra å være slave under forgjengeligheten og få den friheten som venter Guds barn. 

1.4.    Som trosartikkel lar troen på Gud som verdens skaper seg verken bevise eller avkrefte med historiske midler eller naturvitenskapelig fornuft. Dette må fastholdes både overfor varianter av kreasjonisme og en ukritisk omgang med evolusjonismen. Den hellige skrift er ingen lærebok i naturvitenskap, men taler teologisk også om skapelsen. At Skriften ikke binder oss til et bestemt verdensbilde, viser seg allerede i at skapelsen forkynnes i et mangfold av tekstsjangre, motiver, bilder og symboler.⁴  Man kan i mange bibelske skapelsestekster lett kjenne igjen avgrensningen mot skapelsesmytene i religionshistorien.⁵ 

1.5.   Det som skiller de bibelske skapelsestekstene fra de utenombibelske skapel-sesmytene, og her er de bibelske fortellingene samstemte, er for det ene vitnesbyrdet om Gud som skaperen av himmel og jord og dermed den som står over skaperverket. For det andre er det en forskjell ved at Gud har skapt verden for menneskets skyld. Verden er ordnet som den er for at mennesket skal leve godt der. I Jes 45,18 heter det: For så sier HERREN, som skapte himmelen, han som er Gud, som formet jorden og laget den, han som grunnla den og ikke skapte den tom, men formet den til å bo på: jeg er HERREN, ingen annen.

1.6.    Etter det bibelske vitnesbyrdet skjer skapelsen i enheten av Guds ord og hand-ling (Gud gjorde, Gud talte). Som en forutsetningsløs handling er Guds skapelse i be-gynnelsen utenfor det vi kan forestille oss, den er enestående og uten analogi.⁶  Mens kosmogoniene i samtlige religioner og i naturvitenskapen alle forutsetter en eksiste-rende materie, forutsetter Guds skapelse ingen ting. Creatio ex nihilo befinner seg med dette hinsides alle kausalsammenhenger. Bibelske utsagn om dette viser dermed at det på ingen måte bare dreier seg om en bibelsk kosmogoniformel, men om et kjennetegn på Guds vesen.⁷ 

1.7.    Gud gir navn til det han har skapt og ordner det som del av sin skapelseshandling (1 Mos). Slik tiltaler Gud skapningen ved navn. På den måten trer han fram som Herren som ordner det han har skapt. Hver skapning har sitt spesifikke sted, sin funksjon og sin grense,⁸  slik det tjener livet på jorden i sin helhet. Denne godt ordnede skapelsen, som tjener livet, får så helhetsbedømmelsen «svært godt» av Gud. Med dette gjenspeiler skapelsen noe av Guds fullkommenhet.⁹ 

1.8.    I det bibelske vitnesbyrdet om skapelsen er det derfor utelukket å lete etter år-saken til det onde, det livstruende, til synden og døden i Gud og hans gode skaper-verk. Spørsmålet om opprinnelsen til det onde og synden blir ikke besvart i Den helli-ge skrift. Men det berettes hvordan det onde bryter inn i det skapte, der forholdet mel-lom Skaperen og skapningen ikke lenger preges av at skapningen hører på Skape-ren. Når mennesket ikke adlyder Skaperen, blir det slave under skapningen (repre-sentert ved slangen). Det onde er følgelig ikke Guds skapning, men forstyrrelsen eller ødeleggelsen av forholdet mellom Skaperen og skapningen gjennom skapningens løsrivelse fra Skaperen. Skapningen er likevel ikke friere enn at den binder seg, nem-lig til ting som Gud har skapt.

1.9.    Et annet aspekt ved creatio ex nihilo er at det ikke utspiller seg i tiden. Dette skiller Guds skapelse i begynnelsen fra hans opprettholdende skapelse og fra menneskets yrkesaktivitet og arbeid i skaperverket.  Creatio ex nihilo,¹⁰ skapelsens fullkommenhet og avslutning, kommer også til uttrykk i Guds hviledag. Ved at denne er uavsluttet – formelen Og det ble kveld, og det ble morgen angis ikke for den syvende dagen – viser den så å si tilbake til Guds evighet. Gud fullender skapelsen i det han hviler fra sine gjerninger. Skapelsen går altså ikke ganske enkelt videre, men skal nå nytes. Også med dette blir det tydelig at skapelsen er avsluttet. Den er ferdig før mennesket skrider til verket. 

2. Utbytte for samtalen med naturvitenskapen

Det bibelske vitnesbyrdet om Guds skapelse av verden, har disse konsekvensene for forholdet til menneskelig vitenskap og verdensanskuelser, ikke bare i nyere tid, men til alle tider:

2.1.    Den bibelske skapelseshistorien både berettiger og setter grenser for menneskelig vitenskap. Gud gir mennesket oppdraget med å legge jorden under seg, og mennesker omsetter dette i praksis når det skjelner mellom og gir navn til de levende skapningene det møter (1 Mos 2,19f.). For så vidt viser Bibelen her et bilde på en vitenskapelig virksomhet som gjennom menneskets tanke og tale ivaretar Guds ordnende og skapende handling. Den menneskelige vitenskapen, som menneskelig arbeid overhodet, er til syvende og sist lovprisning av Skaperen og dermed uttrykk for menneskets gudbilledlighet. 

2.2.   Innenfor denne rammen arbeider vitenskapen med sine egne sannsynligheter på grunnlag av menneskets erfaring med verden og med de midlene det har fått med sin fornuft – som i urtilstanden ennå var fri for syndig selviskhet. Gud gir ikke mennesket beskjed om hva det skal kalle dyrene. Riktignok har mennesket etter syndefallet tendensen til å overskride de grensene Gud har satt. Denne tendensen viser seg også der hvor den vitenskapelige beskrivelsen går over i en total eller totalitær verdensanskuelse. I sitt vesen kjennetegnes denne av å kunne tjene som en forståelses- og tolkningsnøkkel til hele virkeligheten – også den som er utilgjengelig for oss. 

2.3.   Ut fra det bibelske vitnesbyrdet må man avvise alle monistiske verdensanskuelser som ikke skjelner mellom skaper og skapning. 

2.4.   Ut fra det bibelske vitnesbyrdet må man avvise alle dualistiske verdensanskuelser som anser det onde for å være forankret i skapelsen eller sågar i Skaperen.

2.5.   Man må også avvise slike evolusjonære verdensanskuelser som fastholder en motsetning mellom materie og ånd, eller som monistisk postulerer at ånd utgår fra materien. 

2.6.   Det bibelske vitnesbyrdet om syndefall og død kan ikke harmoniseres med dødens rolle som katalysator for utviklingen innenfor rammen av evolusjonsteorien (det svakes død, livsudugelige gjør plass for andre levende skapninger). Ut over 1 Mos 1–3 må man her særlig merke seg Adam-Kristus-typologiene i Det nye testamentet (Rom 5,12– 21 eller 1 Kor 15, 21–22).

2.7.    Man stiller seg skeptisk overfor den samfunnspolitiske monopolstillingen evolusjonsteorien har, alle de negativene følgene monopolstillinger drar med seg, og den tendensen til totalisering vi stadig ser.

         Johan Wirsching skriver om dette: «Under vekslende begreper (som adferdsbiologi, evolusjonær erkjennelsesteori og evolusjonsbiologi) blir det utarbeidet en ny, utviklingshistorisk anlagt helhetsteori. Den vil åpne opp en helhetlig grunn for all viten gjennom å etterligne selve evolusjonsprosessen. Troskap mot fakta blir overalt framhevet; likevel blir rammen for denne teorien stort sett en tvangstrøye ved at fakta som delvis eller helt motsier teorien, bare blir tatt hensyn til i form av følge- eller bekreftelsesteorier. Dermed er de alltid allerede ‘systemintegrert’.»¹¹  Wirsching beskriver også de etiske følgene når han tilføyer: «Slik kan også mennesket til slutt forklares uten Gud. Å være menneske er ikke en viten mennesket selv som skapning er gitt (som imago), men viser seg i et handlende og kreativt vesen med den selvoppfatningen som er muliggjort av evolusjonen (homo faber).» ¹²

Den teologiske uttalelsen er hentet fra Lutherische Beiträge, Nr. 1/2024, 29 årgang, til bruk etter tillatelse fra Armin Wenz. Armin Wenz er doktor theol på en avhandling om forståelsen av Den hellige Skrift, Das Wort Gottes - Gericht und Rettung. Untersu-chungen zur Autorität der Heiligen Schrift in Bekenntnis und Lehre der Kirche, 1996. Han har vært menighetsprest i SELK (Den selvstendige evangelisk-lutherske kirke i Tyskland) og siden 2021 professor i Det nytestamente ved LThH, Lutherische Theo-logische Hochschule Oberursel. 

Oversatt fra tysk av Astrid Sagnes 

Se også:

Ny bok av Armin Wenz (fbb.nu)

Omtale av Armin Wenz' bok (fbb.nu)

^{1  Framlagt i januar 2012 i anledning av en «ekspertsamtale», arrangert av kirkeledelsen i SELK (Den selvstendige evangelisk-lutherske kirken), om temaet «Skapelse og evolusjon» (jf. online-meldingen: selk.de/index.php/2012/2012-januar; lastet ned 1. juli 2023; selk-info 40, februar 2012, s. 1–2). Teksten ble lett bearbeidet i forbindelse med trykkingen. Det forelå den gang ikke noe videre arbeid med temaet på et fel-leskirkelig plan, men temaet er – som de aktuelle diskusjonene viser – stadig brennbart.}

^{2  Denne Guds egenpresentasjon forutsettes i Det nye testamentet med den største selvfølgelighet. Apg 17,24: Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender; 1 Kor 8,6: Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi»; Matt 19,4: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnel-sen av skapte dem som mann og kvinne … Skapelse som grunnleggelse av verden: Ef 1,4; 1 Pet 1,20; Luk 11,50; Joh 17,24; ἀπὸ καταβολῆς κόσμου, Hebr 4,3: Guds gjerninger var fullført da verdens grunnvoll ble lagt.} 

^{3  Sitert etter Oswald Bayer, Schöpfung als Anrede, Tübingen 2. opplag 1990, s. 49.} 

^{4  Det finnes skapelsesutsagn i form av høytidelig lære (1 Mos), fortellinger (2 Mos), listeaktige oppregninger (Sal 104) og lovsanger (Sal 19; 33). Gud blir presentert som en uinnskrenket herre som skaper noe nytt gjennom sitt ord (1 Mos; Sal 33,9: Når han taler, så skjer det, når han befaler, så står det der; Jes 40,26: Han som teller stjerners hær, fører dem ut og kaller dem alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke én skal mangle.); som formgivende håndverker (pottemaker; 2 Mos), og også som kriger mot kaos eller vannmasser (Sal 104, 6–9; 114, 3–5; Job 38, 8–11; symbolsk: mot «Rahab» og «sjøuhyret» i Sal 74, 13 f.; 89,10 f. og Jes 51,9 f.).} 

^{5  Skapninger som i verdensreligionene identifiseres med det guddommelige, blir synlige som ting i skaperens hånd og dermed avmytologisert (stjerner osv.). Elementer fra hedenske skapelsesmyter (Rahab, sjøuhyret) kan tas inn i Salmene og symbolsk tjene som lovprisning.} 

^{6  Dette kommer til uttrykk gjennom ordet בָּרָא, et såkalt eksklusivt ord. I dette ligger det at det er et ord som kun brukes om Gud, (i skapelsesberetningen bare i 1 Mos 1,1; 1,27; 2,3; 5,1; men også hos profetene og i Sal 51). Det betyr «la oppstå» i motsetning til en omskaping av noe som allerede foreligger. Det er i samsvar med skapelsesak-tens suverenitet at overhodet ingen indre eller ytre motivasjon blir nevnt. Skapelsen av mennesket springer ene og alene ut av Guds egen frie vilje. Med dette står Gud som suveren overfor all sin skapning. Skapelsen kommer ikke i stand verken ved at Gud på et vis utgyter seg selv (gnosis) eller ved kjønnslig besvangring. Disse unike sidene ved skapelsen blir fanget opp i talen om creatio ex nihilo.}