Skilsmisse og gjengifte

1. Innledning

Ragnar Andersen og jeg har den samme ledestjerne og følger den så gjerne. Likevel tenker vi veldig forskjellig når det gjelder skilsmisse og gjengifte. Det er ikke fordi Skriften er uklar eller motsier seg selv. For den er Guds ufeilbarlige ord, vår eneste og vår fullkomne rettesnor i alt som har med vår salighet og et hellig liv å gjøre. Feilen må da ligge hos minst èn av oss to.

Mitt syn ligner på det gammellutherske syn, det han kaller det erasmiske, fordi det var Erasmus av Rotterdam som introduserte det. For jeg mener at den som har skilt seg for hors skyld, kan gifte seg igjen uten synd mens den gamle ektefellen lever. Dette gjelder kanskje også den kvinnen som uforskyldt har fått et skilsmissebrev i hånden. Og selv om noen gifter seg igjen i strid med Guds ord, så er likevel det nye ekteskapet gyldig.

RA ga i 2014 ut ei bok gjennom FBB, ”De to skal være ett. Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte”.  Her tar han et kraftig oppgjør med dette synet og går tilbake til oldkirkens syn at all gjengifte er synd, og at det første ekteskapet består så lenge den første ektefellen lever. Derfor lever alle gjengiftede i hor.

Nå vil jeg prøve å gå tilbake til kryssene hvor våre veier skilles, eller bedre, der minst én av oss har tatt av fra veien, og begrunne hvorfor jeg mener at det er her veien går. Først vil jeg gi en kort presentasjon av våre syn. Deretter vil jeg drøfte dem nærmere.

Vi er begge enige om det lutherske skriftprinsippet at vi skal ta utgangspunkt i de klare skriftstedene og la dem kaste lys over de uklare og forklare dem. Men vi er ikke enige om hva som er de klare stedene.  

2. Kort om mitt syn

Hva sier Skriften om ham som skiller seg for hors skyld og gifter seg med en annen? Hvor finner vi det klareste Skriftsted om den saken? Svaret mitt er at han ikke blir nevnt direkte i det hele tatt. Men vi har et sted hvor han ettertrykkelig blir utelukket fra dommen over dem som gifter seg igjen, nemlig Matt 19:9: ” Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han bryter ekteskapet.” Her står det ingen ting om den som skiller seg for hors skyld og gifter seg med en annen. Derfor kan han heller ikke være subjekt for predikatet i hovedsetningen (”bryter ekteskapet”). Med andre ord er han i dette verset ikke med på denne synd. Og når han ettertrykkelig er utelukket ett sted, så er han heller ikke medregnet andre steder dersom han ikke blir spesielt nevnt.  

I forkant av dette verset taler Jesus om ekteskapet som Guds skaperordning (v.4-6). Ut i fra dette trekker han den konklusjon at mennesker ikke skal adskille det som Gud har sammenføyet. Den som skiller seg og gifter seg igjen, gjør dette.  I vers 9 kaller han denne synd for ekteskapsbrudd, det samme uttrykk som er brukt i det sjette bud. Med andre ord setter Jesus her likhetstegn mellom ekteskapsbrudd og det å adskille det som Gud har sammenføyet. Av dette trekker jeg den slutning at skilsmisse og gjengifte er synd fordi, eller i den grad, det adskiller det som Gud har sammenføyet. Derfor bruker jeg dette som mal i denne saken. 

3. Kort om Ragnar Andersens syn

3.1.  Hovedlinjer

Boka, som er på 187 sider, gir oss en innføring i ekteskapet som Guds skaperordning med fokus på de følger han mener det vil få for skilsmisse og gjengifte. Han går grundig igjennom samfunns- og kirkehistorien og prøver det i Skriftens lys. Boka har fire kapittel. Overskriften i det første kapitlet forteller oss bokas problemstilling: ”Ekteskap: En ordning vi rår over, eller en ordning som rår over oss?” Det vil si: Skal vi kun følge vår fornuft, som ikke ser på ekteskapet som noe mer enn en menneskelig ordning, eller skal vi la Skriften råde og se på det som en skaperordning som rår over oss (s.9 og 28)? 

Han skriver her om ekteskapet som Guds skaperordning i lys av skapelsen, Mose lov og Det nye Testamente. Han kommer da frem til følgende konklusjon (s.56). ”Med bakgrunn i skapelseshistorien lærer Det nye testamentet at ekteskapet er et forpliktende livslangt forhold. Det viser at ekteskapet ikke er en kulturbestemt ordning som vi rår over, men en skaperordning som rår over oss. ”

På grunnlag av dette drøfter han i kapittel to skilsmisse. Her er også problemstillingen formet som et spørsmål i overskriften: ”Skilsmisse: En rettighet eller en dom?” Her konkluderer han med at det bibelske synet på skilsmisse hviler på den forutsetningen at ekteskapet er en gudgitt ordning som rår over oss. Derfor kan en kun skille seg når det er en nødvendig dom over illegitime giftermål eller utukt (s.98).

Så kommer det mest brennende spørsmålet i kapittel tre: ”Gjengifte: Riktig eller galt?”  På bakgrunn av det han allerede har kommet frem til, samt ytterligere fordypninger i Skriften, slår han fast at all gjengifte er synd, og at de gjengiftede lever i hor så lenge den første ektefellen lever. Konsekvensen blir da det som han allerede annonserte i kap.2: ”Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Men det som mennesker har sammenføyd, må skilles, slik det skjedde på Esras tid.” (s.98 og s.164-166) 

I det fjerde og siste kapitlet drøfter han inngående gjenforeningsforbudet i 5Mos 24:4.

RAs grunntanke er slik: ”Gud selv føyer brudgom og brud sammen i en ny og livslang enhet”, i følge 1Mos 2:24. (s.18).  Derfor er ekteskapet ”en skaperordning som rår over oss.” (s.28 og 56). ”Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Men det bare mennesker har sammenføyd, må skilles.” (s.98). Altså må de gjengiftede gå i fra hverandre (s.164-165).  

3.2. Det klareste stedet

Hva så med unntaksklausulen i Matt 19:9?  Der blir det gjort et unntak for den som skiller seg for hors skyld og gifter med en annen. RA mener at denne setningen er konstruert slik at unntaket kun omfatter skilsmisse, og ikke gjengifte. Dessuten er det en rekke steder som uten unntak forbyr gjengifte ( Matt 5:32, Mark 10:11-12, Luk 16:18, Rom 7:2-3 og 1Kor 7:10-15). Han mener at stedet med unntaksklausulen må tolkes i lys av disse stedene, for de er de klare ord som kaster lys over det mindre klare ord i Matt 19:9.

3.3. Oversettelsen av det sjette bud

I de nevnte skriftstedene er Jesu ord om denne sak bygd opp etter denne formel: Den som skiller seg og gifter seg igjen, han driver hor/bryter ekteskapet. Ettersetningen bruker samme begrep som i sjette bud (hebraisk, naaf, gresk moixeuå).  Med andre ord bryter han det sjette bud når han gjør dette. 

Men RA og jeg oversetter dette budet forskjellig. RA oppfatter det som et rent seksuelt begrep og oversetter det med ”Du skal ikke drive hor” (s.128 og 136). Jeg ser det i lys av det Jesus sa i forkant av utsagnet i Matt 19:9, nemlig at vi ikke skal adskille det som Gud har sammenføyet (v.6). Derfor definerer jeg dette begrepet som synd mot ekteskapet, og da passer det best å si ”Du skal ikke bryte ekteskapet.”   

Dette får følger for hvordan vi tolker disse versene og ser på synden i gjengifte. Ut i fra min definisjon mener jeg at gjengifte er synd fordi, og i den grad det adskiller det som Gud har sammenføyet i ekteskapet. Derfor knytter jeg synden til den nye ekteskapsinngåelsen og mener at Jesus her, og heller ikke andre steder, sier noe om seksuallivet i det nye ekteskapet. 

Men siden RA oppfatter dette begrepet som et rent seksuelt begrep, så mener han at det ikke omfatter selve skilsmissen. Den er også synd, men ikke hor. Det vil si at dette budet ikke direkte rammer skilsmissen, men gjengiftet og seksuallivet i det nye ekteskapet. 

At seksuallivet der er hor, blir bekreftet av hans forståelse av presensformen i ettersetningen: ”Han driver hor.” Ut i fra at presens er en tidløs tempus, trekker han den slutning at dette er noe de driver på med så lenge det nye ekteskapet består. Det er noe som stadig gjentar seg. Dette vitner om at det første ekteskapet fortsatt består, og at vi mennesker ikke er i stand til å oppheve det, selv ved et nytt ekteskap. Derfor er det ikke vi som rår over denne ordningen, men den som rår over oss. 

Ut i fra dette mener RA at Jesus legger mest vekt og fokus på forbudet mot gjengifte, mens jeg mener at det ligger på skilsmissen, og at vi skal se på gjengiftet i forlengelsen av den.

3.4.  Moses og skilsmisse

RA skriver mye om 5Mos 24:1-4. Dette skriftstedet danner bakgrunnen for begge Jesu utsagn om skilsmisse og gjengifte i Matteusevangeliet.  Her får vi høre om en mann som skiller seg fra kona si fordi han har funnet noe hos henne som byr ham imot (hebr. ærwat davar). RA mener at ærwat davar må bety noe usømmelig som ikke er hor (s.61). For hvis hun hadde drevet hor, da var det ikke vært nok med skilsmisse. Da var det etter Mose lov dødsdom. Derfor mener han at Moses tillater skilsmisse av andre grunner enn hor. Men denne tillatelsen opphever Jesus i bergprekenen (s.87 og 94). For Jesus tillater ikke skilsmisse i det hele tatt. Den er kun en nødvendig reaksjon på utukt. 

Men selv om Moses tillater skilsmisse, så tillater han ikke gjengifte. For det står at hun er blitt uren etter at hun har giftet seg på nytt (5Mos 24:4). Det mener han kan bety at hun i det nye ekteskapet gjør seg uren med et liv i hor fordi hun i Guds øyne fortsatt er gift med sin første mann (s.60 og 100)    

Summen av dette blir da: Når RA tolker unntaksklausulen i lys av presensformen, og når den ikke er nevnt i de andre skriftstedene, og dersom den gjengiftede gjør seg uren med et liv i hor, og at selve setningskonstruksjonen i  Matt 19:9 ikke omfatter gjengifte, da kommer han frem til at vi må utelukke at dette skriftstedet åpner for gjengifte. Og dermed støtter hans bibeltolkninger opp om hans hovedtese om at Gud i følge skapelsesberetningen sammenføyer hvert enkelt par på en slik måte at ekteskapet ikke kan oppløses, men fortsetter å eksistere på tross av gjengifte.

4. Matt 19:3-12

Nå vil jeg drøfte våre syn nærmere. Det gjør jeg på den måten at jeg utdyper mitt syn og vurderer RA´s etter hvert som jeg skrider frem. Jeg vil begynne med Matt 19:3-12 og gjennomgå det vers for vers, for her har vi det meste og det mest grunnleggende av stoffet. 

4.1. Matt 19:3. Fariseernes spørsmål 

Det begynner med at fariseerne kommer til Jesus og spør om det er tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn. På den måten ville de presse Jesus til å ta standpunkt i et stridsspørsmål de hadde seg i mellom, nemlig: Hva var den ´ærwat davar eller skilsmissegrunn som Moses talte om i 5Mos 24,1?  For der står det at han kan skille seg fra henne når hun ikke finner nåde for hans øyne lenger, fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot. Hva var da dette motbydelige som gav rett til skilsmisse?  Var det det Sjammai og hans tilhengere mente, at hun hadde oppført seg usømmelig, eller var det Hillel og hans tilhengere mente, at det kunne være alt som mishaget mannen. Ja, kanskje de også kunne lokke ham til å tale mot loven.

4.2. Matt 19:4-6. Har dere ikke lest?

Men Jesus viser ikke til det som er tillatt i den borgerlige lov, men han taler om Guds skapervilje og hensikt med ekteskapet. Derfor svarer han dem med et kort sammendrag om skapelsen og ekteskapets innstiftelse: ”Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem som mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyet, det skal et menneske ikke adskille.” 

Jeg må si at jeg undrer meg over hvor mesterlig Jesus svarer her.  Først hvordan han parerer angrepet og setter dem på plass, eller skal vi si driver dem tilbake til defensiven på sin egen banehalvdel ved å spørre om de virkelig ikke kjente til skapelseshistorien. Deretter ser vi hvordan han anvender denne historien.  Han trekker sammen hovedinnholdet og poenget og ser det fra Guds synsvinkel. Han fokuserer på at det er Gud som har skapt oss til mann og kvinne for at de skal holde sammen i ekteskapet. 

Derfor må ikke vi mennesker sette oss opp mot ham ved å adskille det som han har sammenføyet, for da gjør vi en majestetsforbrytelse og ødelegger den veldig fine og verdifulle plan som Gud har for å velsigne mennesket. 

Dette kommer fra en mann som har tatt vare på Guds ord og grunnet på det i gudsfrykt og kjærlighet. Også fariseerne hadde lært dette ord og studert det flittig, men ikke på samme måte. Kanskje det har blitt mer intellektuelt og lovisk, det er selvsentrert, uten det personlige forhold til ham. Men den som frykter og elsker Gud, vil se Guds storhet og godhet, det er hans herlighet, i det som står skrevet, og han tar vare på det i sitt hjerte. Da vil også Den Hellige Ånd gi opplysning så vi kan anvende det i rette tid til rettledning, tukt eller trøst. 

Derfor tror jeg at Gud har opplyst gudfryktige mennesker både i den gamle og den nye pakt som har grunnet på disse ordene, på samme måte som Jesus, om ikke i samme grad og omfang. Derfor får de ånd og visdom til å anvende dem på situasjoner som dukker opp, så de ut i fra disse ord sier som Josef (1Mos 39:9): Hvordan skal jeg gjøre den store ondskap å synde mot Gud, han som har sagt at mann og kvinne skal være ett kjød og holde sammen. Ofte gir Gud enfoldige kristne en forunderlig opplysning og visdom til å anvende bibelvers på en treffende måte når de trenger det. Derfor er det så galt, så galt, det en akademisk teolog uttalte sist høst, at teologer ikke bruker bibelvers. Jo, det er nettopp det de gjør, men ikke på samme måte som djevelen og fariseerne, men slik som Jesus. For han er vår store mester her.    

4.3. Matt 19:4-5. Ett kjød

Jesus gir her en kortfattet oppsummering av begge skapelsesberetningene i 1Mos: 1-2 og viser med det at de også hører sammen. Først minner han oss om at Gud fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne. Han går ikke inn på detaljene i kapittel to, men går rett på resultatet av denne historien: ”Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.” 

Derfor skal han ikke være så opptatt av skilsmissegrunner, men han skal være opptatt av å holde seg til sin hustru og være ett kjød med henne. Her er en hedningekvinne fra det ugudelige Moab mannens forbilde. For det er brukt samme verb om henne når det står at hun klynget seg til sin svigermor, hebraisk davaq (Rut.1:14).  Hvor meget mer skulle da ikke mannen være trofast mot sin hustru. For båndene til foreldrene må løsne, for at de to skal holde sammen i et uløselig bånd som kalles ett kjød. 

De skal være ett kjød fordi hun ble skapt av ham og derfor er av hans kjøtt og ben (1Mos 2:21-24). Han er hennes opphav, og Gud vil at hun skal tilbake til sitt opphav og bli ett med ham, og han med henne. For de er to forskjellige individ, men de skal være uadskillelige som ett kjød.

De er ett kjød på tre måter: Først gjennom ektepakten. ”Jeg tilsverget deg troskap og sluttet pakt med deg, ….og du ble min” (Esek 16:8). Da blir det knyttet bånd som er uløselige liksom slektsskapsbånd. For uttrykket ”kjøtt og ben” blir brukt om slektskap og den lojalitet og samhørighet det medfører (1Mos 29:14, Dom 9:2, 2Sam 5:1 og 19:13, 1Krøn 11:1).  Det er bare det bedrøvelige at enkelte oversettelser helt unødvendig bruker uttrykket ”kjøtt og blod” i stedet. 

Men i ekteskapet blir disse båndene mye tettere og intime. Ja, så tette blir de at de blir ett kjød gjennom samleiet og sæden. Og de blir ett kjød gjennom den gjensidige kjærligheten. Mannens kjærlighet består i alltid å ta imot henne og se på henne som sitt eget kjøtt og ben, slik som Adam gjorde da han fikk Eva. På den måten erkjenner han sin tilhørighet med henne så han elsker han henne som sitt eget legeme (Ef 5:28-31). I den grad denne erkjennelse får prege ham, blir hans sex ren. Denne kjærlighet virkeliggjøres ved at han selv får ta imot Kristi kjærlighet og bli preget av den. 

Hennes kjærlighet består i å erkjenne seg selv som den som er dannet av ham og ført tilbake ham som hans medhjelp, og hans kjøtt og ben. Derfor skal hun også se opp til ham og ære ham som sitt hode.

Dette er målet med skapelsen av mennesket: At de skal være ett kjød i ekteskapet og på den måten oppfylle det Guds bilde som de er skapt i. Dette burde være nok til å forstå at man ikke skal skille seg fra sin hustru.  

Men for at det skal være klinkende klart, så de er enda mer uten unnskyldning, avslutter Jesus sitt innlegg med å trekke en konklusjon av skapelsesberetningen:  

4.4. Matt 19:6. Det som Gud har sammenføyet

”Derfor, det som Gud har sammenføyet, det skal et menneske ikke adskille.”  Det ligger en veldig spenning og kontrast i disse ordene. For her blir Gud og mennesket satt opp mot hverandre. Gud som er så stor og høy, han som har skapt alt så godt, og særlig mennesket. Han som har så høye tanker og så store planer om å velsigne oss gjennom ekteskapet. Ja, han har lagt så mye av seg selv i dette at han kaller oss sitt bilde, det vil si at han vil gi oss et bilde av seg selv gjennom ekteskapet. At Gud har føyet det sammen, betyr at det er han som har skapt mennesket til mann og kvinne og innsatt ektestanden. Det er hans ordning. 

Derfor blir det en så enorm kontrast og motsetning i neste setning når vi får høre at et lite menneske setter seg opp mot den allmektige Gud og river fra hverandre det fine og hellige han har sammenføyd. For et opprør! For en forakt! Og for en utakknemlighet!

For dette båndet er sårbart fordi det er bygd på kjærlighet. Og kjærligheten er frivillig, og da kan mennesket velge å si nei og adskille det som Gud har sammenføyet. Men det er en stor synd mot Gud som har så høye tanker og så store planer om å velsigne oss gjennom denne ordningen. Derfor avslutter Jesus denne replikken med å si at det som Gud har sammenføyet, det skal et menneske ikke adskille.  

4.5. En skaperordning som rår over oss?

Og her kommer vi til det første punktet hvor vi er uenige, nemlig hva vi skal legge i dette ordet av Jesus. Det passer bra å ta dette først, for det handler om det grunnleggende, nemlig hvordan vi skal forstå skapelsesberetningen som alt det andre må utledes i fra. 

Det er også her RA har bokas hovedspørsmål, formulert som følgende fyndord i kapittelloverskriften på s. 9 og i konklusjonen på s.56: Er ekteskapet en Guds skaperordning som rår over oss, eller er det en kulturbestemt ordning som vi rår over. Underforstått: Skal vi følge Skriften eller bare fornuften? 

 Jeg syns det er uheldig å bruke et fyndord formulert som et enten eller spørsmål som hovedproblemstilling. For det hindrer oss i å etterprøve selve formuleringen på Skriften. Svaret er nærmest gitt på forhånd: Skal vi følge Skriften, må vi se på ekteskapet som en ordning som rår over oss på den måten at det er umulig for mennesker å skille et ektepar fra hverandre, selv ved et nytt ekteskap.   

For RA mener at Gud selv sammenføyer hvert enkelt par.  Derfor er det også umulig for mennesker å skille dem fra hverandre igjen. 

Han skriver: ”Jesus avviste lettvinte ”løsninger” og krevde troskap og kjærlighet. Han viste til ordet i 1Mos 2:24 som et ord av Skaperen: ”Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin kone, og de to skal være ett kjød?” (Matt 19:4b-5) Og for den kristne kirke ble dette ekteskapets grunnlov. Gud selv føyer brudgom og brud sammen i en ny og livslang enhet” (s.18, se også s.140). At Gud selv føyer dem sammen, kaller RA ekteskapets grunnlov. Og for ham er dette grunnvollen som hele hans syn hviler på.  

RA fortsetter videre på s. 98:  ”Det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Men det bare mennesker har sammenføyd, må skilles, slik det skjedde på Esras tid. Vi har sett at det gjelder dersom partene er i for nær familie. Vi skal i neste kapittel behandle gjengifte. Dersom det nye ekteskapet i virkeligheten er et liv i hor, må det oppløses.” 

Så prøver han å bevise at også andre skriftsteder støtter opp om dette at det nye ekteskapet er et liv i hor og konkluderer da med disse ordene: ”Kommer partene til den smertelige erkjennelsen at de lever i hor, vet de hva de har å gjøre. Da må det anger og oppbrudd til” (s.166). De gjengiftede må altså gå i fra hverandre. Denne alvorlige konsekvensen bygger på hans oppfatning om at det er Gud selv føyer hvert enkelt par sammen med usynlige bånd som fortsetter å eksistere også i et nytt ekteskap.

Jeg mener at RA her legger noe inn i Jesu ord som det ikke er belegg for.  For det står ikke noe om at Gud føyer hvert enkelt par sammen, og det var heller ikke det Jesus mente. For han viste tilbake til skapelsen og innstiftelsen av ekteskapet da han talte om disse ting. Han talte om hvordan Gud hadde skapt mennesket til mann og kvinne og sagt at mannen skulle forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru. Derfor skal de som gifter seg, vite at det de gjør, det er etter hans guddommelige vilje, og at de nå påtar seg en hellig forpliktelse.

Jeg må si at jeg undrer meg over hvor svakt begrunnet og løsrevet fra bibelteksten hans grunntese er om at Gud sammenføyer hvert enkelt par. Og da er det heller ikke til å unngå at han må gå de logiske skritt videre uten -eller med feiltolkninger av Skriften-  inntil han ender opp med at de må skille seg.  

Det står at mannen skal forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru (1Mos 2:24). Dette forteller oss at her er det mennesket selv som handler, og ikke Gud. For heretter skal det ikke skje ved en guddommelig inngripen, men ved at hver enkelt ordner seg selv.

Dette stemmer også med det navn Gud har gitt denne enheten. Han kaller det ett kjød. Og kjød er ikke noe som eksisterer usynlig hos Gud i himmelen, men synlig hos menneskene på jorden. Når noen er skilt og gjengift, så eksisterer ikke det første ekteskapet på noen av de måtene som RA definerer som ett kjød. Altså må han vise til en annen enhet. Men den finner vi ikke i Bibelen. Hele det første kapittelet i hans bok er ment å være et bevis for at Gud føyer hvert enkelt par sammen på en slik måte at det er umulig for mennesker å skille dem fra hverandre. RA går grundig igjennom hva det vil si å være ett kjød, men intet av dette bruker han til å bevise sin hovedtese.  Den eneste gangen han bruker et bibelvers som konkret bevis, er på s.18, og det har jeg allerede påvist at det ikke holder mål.

Derfor blir det heller ikke mer enn en løsrevet konklusjon som avslutning på kapittelet (s.56): ”Med bakgrunn i skapelseshistorien lærer Det nye testamentet at ekteskapet er et forpliktende livslangt forhold.” Helt enig!  Men så fortsetter han videre: ”Det viser at ekteskapet ikke er en kulturbestemt ordning som vi rår over, men en skaperordning som rår over oss.” Nei, det viser det ikke!  Det er en skaperordning som forplikter oss, men det betyr ikke at den rår over oss på den måten som han hevder. 

Og videre står det heller ikke at mennesker ikke kan adskille det som Gud har sammenføyd, men at de ikke skal (Matt 19:6).  For de kan det. Her bruker jeg ordet kan, ikke i betydningen å få lov, men å kunne eller å makte. For Jesus bruker imperativ (bydeform) her, og det appellerer til viljen. Du kan gjøre det, men du har ikke lov. Dette viser ansvaret. Gud har gitt mennesket å forvalte denne ordningen, og dermed også å råde over den. Og det må de stå til regnskap for.

Det er rett at ekteskapet er uoppløselig. Men det er ikke det samme som at det er uoppløsbart. Livet er ukrenkelig, men likevel krenkbart. Slik er det også med ekteskapet. Derfor kan man oppløse ekteskapet og inngå et nytt. Men det er en alvorlig synd mot Gud. Det er ondt i hans øyne (2Sam 11:27), og man er derfor under Guds dom. Men det er mulig å få tilgivelse, selv om Gud lar oss smake en del følger her i tiden, som det gikk med David (2Sam 12:10-14). 

Men man retter ikke opp en slik synd med å oppløse det nye ekteskapet. For når det først er gjort, at man har brutt sin første pakt, og inngått en ny, da kan man ikke reversere det. Det man har stjålet, skal man levere tilbake. Men har man drept noen, kan man ikke kalle dem tilbake til livet. Har man puttet ei stjålet kake i munnen, kan man ikke spytte den ut igjen. Men et menneske er ikke til for å konsumeres. Man må være trofast mot sin nye ektemake og ikke forøke synden og ulykken med en ny skilsmisse.  Likesom et barn som er avlet i hor, er like gyldig som andre barn, slik er et gjengiftet ekteskap like gyldig og forpliktende som andre ekteskap.   

Svaret på RA´s enten-eller-spørmål blir da at ingen av de to alternativene er rette. For ekteskapet er en guddommelig ordning som vi rår over, men vi må stilles til regnskap for det. 

Vi har ingen dekning i skapelsesberetningen og Jesu tolking av den til å hevde at Gud selv føyer ekteparet sammen på en slik måte at de fortsatt er gift også etter gjengifte. 

Og siden hele Skriftens lære om ekteskapet grunner seg på denne beretningen, da kan vi heller ikke forvente å finne dekning for RAs hovedtese andre steder i Skriften. Om det stemmer, skal vi komme tilbake til når vi skal drøfte hans andre hovedargument, nemlig presensformen i vers 9, som han mener vitner om at det første ekteskapet fortsatt består fordi det nye ekteskapet er et liv i hor. Men først skal vi drøfte noen andre spørsmål. 

4.6. Matt 19:7-8. Hvorfor skilsmissebrev?

Det ser ikke ut til at fariseerne ble noe særlig grepet av Jesu ord. De var bare opptatt av å felle ham. Derfor prøver de å bruke dette til å få ham til å motsi Moses: ”Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.”  

Her vender Jesus skytset mot dem selv. De hadde diskutert hvor ille kona skulle være før man kunne skille seg av med henne. Men nå vender han problemet mot dem selv. Og det er også det som er fokuset hos Moses. For det står først at hun ikke finner nåde for hans øyne lenger, eller som det er blitt oversatt til norsk: Han bryr seg ikke om henne lenger. Det er det som er årsaken. Og det er også derfor han har funnet noe ved henne som byr ham imot (5Mos 24:5).  

Hvorfor har hun mistet hans gunst og velvilje?  Jo, dersom hun ikke har drevet hor, så ligger ikke årsaken hos henne, men hos ham, fordi han ikke lenger ser på henne som sitt eget kjøtt og ben (1Mos 2:23). Hadde han gjort det, da hadde han identifisert seg med henne og båret over med hennes feil og mangler. Grunnen til at han ikke lenger holder av henne, er dypest sett utakknemlighet til Gud. Han ser ikke lenger på henne som en Guds gave. Han er blitt egoistisk og vil bruke henne til å tilfredsstille seg selv, og da vender hans hjerte seg bort fra henne i stedet. Dette kaller Jesus et hårdt hjerte. Og dette hjertet lager avstand og skille mellom dem som han har føyet sammen. 

Dette er noe som alle ektemenn må kjempe imot ved å trenge inn i Kristi kjærlighet så det ikke blir avstand og skille mellom de to. For der hvor de lot det hårde hjerte råde, der ga de henne skilsmissebrev og sendte henne bort så de kunne gifte seg med en annen i stedet, samtidig som hun også fikk en mulighet til å få en ny mann. 

Jo hårdere hjertet er, jo mindre skal det til for at han blir misfornøyd med henne. Derfor er det unyttig å diskutere hva som skal til for å sende henne bort. På den måten vil jeg gi Hillel rett i at det skal ingenting til. Men da ligger ikke feilen hos kona, men hos mannen. Det er også slik jeg tolker Jes 50:1. Der ser det ut til at skilsmissebrevet ble gitt når det ikke var begått noen overtredelser av hustruen. Hun ble sendt bort, ikke fordi hun hadde vært utro, men fordi hennes mann ikke ville ha henne lenger.  Men se også Jer 3:8 og Matt 1:19.

Dog må jeg si at selve uttrykket, ´ærwat davar, synes å peke i retning av et eller annet ekkelt eller usømmelig, og da går det på hennes kropp og ikke bare på svidd mat. Men den som har fått henne i vrangstrupen, vil lett finne noe ved hennes person som byr ham i mot.

Men hvorfor tillater da Moses slikt? Er det for å tilfredsstille mannen? Absolutt ikke. Er det for å beskytte kona mot en hård mann og unngå bråk i ekteskapet? Kanskje, men hvis mannen ikke var altfor hård, ville det nok tross alt være bedre for dem om ekteskapet besto. Jeg tror at det særlig er for å hindre løse forhold og den ulykken det vil føre over hjem og samfunn. Med andre ord tillot Moses skilsmisse i samfunnet for å begrense synden og dens følger. 

Og da må det også være rom for et subjektivt skjønn når det gjelder skilsmisseårsak. For her er det ikke spørsmål om hva som er rett eller galt, synd eller rettferdighet, men om hva som er nødvendig for at ikke de hårde hjerter skal ødelegge mer. Derfor feller de en dom over seg selv, når de diskuterer skilsmissegrunner. For da er de egentlig ikke bedre enn dem som Moses dømmer til døden for ekteskapsbrudd. Det taler Jesus om i neste vers.

4:7: Tillater Moses gjengift

Men først skal vi bli stående litt til i dette ordet av Moses. For RA stiller også spørsmålet om Moses tillater gjengifte. Han mener at han ikke gjør det, men at man i den jødiske tradisjon på Jesus tid hadde fått den feilaktige oppfatningen at skilsmisse automatisk gav rett til gjengifte. Denne misoppfatningen hadde da Erasmus og de andre reformatorene overtatt. (Se s.126 og 145) 

RA mener at Moses her indirekte forbyr gjengifte fordi han sier at kvinnen som ble skilt fra sin mann og giftet seg med en annen, er blitt uren (5Mos 24:4). Han mener at hun har blitt uren fordi det nye ekteskapet er et liv i hor siden det første ekteskapet fortsatt består. ”Så sant kvinnen blir uren ved å gi seg til en ny mann, er det trolig en misforståelse basert på senere jødisk syn og praksis- å mene at skilsmisse gav rett til gjengifte” (s.60). Dette forklarer han nærmere på s. 100. ”Det er en vederstyggelighet å ta kona tilbake etter at hun er blitt uren. Det ligger da nær å forstå det slik at en fraskilt kvinne som gifter seg med en annen, blir uren, det vil si fordi hun dermed driver hor.” Se også s. 175.

Jeg mener at hennes urenhet ikke behøver å bety at det nye ekteskapet er ugyldig. 

Det er sant at det som har skjedd med henne har gjort henne uren, når hennes legeme er blitt ett kjød med en annen mens hennes mann ennu lever. For det er en krenkelse av henne og synd mot ekteskapet. 

Men hvem har ansvaret og skylda? Hvem er det som har syndet? Er det hun selv som har stelt seg slik? Eller er det hennes mann som sendte henne fra seg og gav henne frihet til å gifte seg på ny? Eller er det den andre mannen som tok henne til ekte på nytt? Er det én av dem, eller to eller alle tre? Betyr det at hun har syndet, eller at hun har blitt utsatt for en krenkelse? Det sier dette utsagnet ingenting om. Svaret på det må vi finne i nærkonteksten eller i andre skriftsteder. Derfor kan ikke hennes urenhet brukes som bevis på at det nye ekteskapet er et liv i hor og at Moses på den måten indirekte forbyr gjengifte.

RA´s premiss om at et gjengiftet ekteskap er et liv i hor, gjør det egentlig umulig for Moses også i den borgerlige lov å godta gjengifte. For én ting er det at han godtar en syndig handling for å hindre løse forbindelser, men en annen ting blir det dersom det nye ekteskapet også er en løs forbindelse. Da er det umulig for Moses å godta det, selv ikke i sin borgerlige lov. Det burde gjøre oss betenkte over RA´s syn når det indirekte forbyr samfunnet å lage gjengifteordninger, samt at et forbud mot noe som er så rimelig og selvfølgelig i folks øyne, er så uklart og indirekte uttalt hos Moses.  

For det høres meget urimelig ut. For hva er hensikten med en skilsmisse for de hårde hjerter dersom de ikke får gifte seg igjen? Det er en slik selvfølge for menneskene at det burde ha blitt presisert hvis det ikke var ment slik. Hvorfor skal en borgerlig lov inneholde et så kronglete tilgjengelig forbud? For det står ikke noe forbud mot gjengifte her. Det må man i så fall tolke inn gjennom omveier. Derfor mener jeg at disse ord av Moses heller peker i retning av at et gjengiftet ekteskap er gyldig.

Jeg kan i hvert fall ikke finne noe forbud i setningsrekken fra vers 1 til vi kommer til det RA kaller gjenforeningsbudet i vers 4. Derfor hadde det vært interessant å se hvordan Warren argumenterer for et gjengifteforbud her, for RA henviser til ham i denne sak (s.60). 

I følge tradisjonen skal det ha stått på skilsmissebrevet: ”Se, du er tillatt for en hver mann!” (s.135).  Men siden det ikke står i Skriften, kan vi ikke bruke det som belegg for at Moses tillater gjengifte. Men selve uttrykket ”sende bort”, hebraisk shalach, vitner om det. Det blir noen ganger brukt om å slippe fri eller løs (Sak 9:11, 1Mos 30:25, 2Mos 5:1), og da er det nærliggende å anta at de er sluppet fri fra sin ektemann på den måten at han ikke er til hinder for at de kan gifte seg igjen, likesom trellen kan gå til hvem han vil, når han er sluppet fri (5Mos 15:13).  

Men vel så ofte er fokuset rettet mot et mål, at de blir sendt til noen (1Mos 19:13, Neh 8:12, 1Mos 28:6, Jes 43:14). Så når man slipper noen fri, sender man dem ikke ut i det store intet, men det ligger et mål der, om ikke annet, som en mulighet. I Dom 12:9 sendte Ibsan fra Betlehem bort tretti døtre. I det store intet? Nei, det blir oversatt med at han giftet dem bort. Derfor mener jeg at selve begrepet shalach peker i retning av  at Moses tillater gjengifte.

Det blir også brukt et annet uttrykk i forbindelse med skilsmisse, nemlig garash (3Mos 21:14, 22:13, 4Mos 30:10 og Esek 44:22). Det betyr å drive bort. Dermed har vi to måter å si det på, alt etter hva vi vil fokusere på. Hun er blitt avvist og drevet bort, og hun er satt fri.   

Derfor tillater Moses i sin borgerlige lov skilsmisse med påfølgende gjengifte for å begrense synden og dens følger. Men de som gjør det, er ikke noe bedre enn dem som Moses dømmer til døden for ekteskapsbrudd. Det taler Jesus om i neste vers.

 4.8. Matt 19:9. Det er ekteskapsbrudd!

Og om en mann begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru – om han begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru, da skal både ekteskapsbryteren og ekteskapsbrytersken visselig dø! (3Mos 20:10).   Dette var en så alvorlig forbrytelse som virket så fordervende på samfunnet, at de måtte rydde dette onde bort fra Israel (5Mos 22:22 og 24). Derfor tok fariseerne kraftig avstand fra dem som gjorde slikt og fordømte dem hårdt (Luk 18:11, Joh 8:3-11). Men her sier Jesus at de selv ikke er bedre når de skiller seg fra sine hustruer og gifter seg med en annen, for da bryter også de ekteskapet. Derfor sier han i neste vers (19:9): 

 ”Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han bryter ekteskapet.”  Så her setter Jesus disse i samme bås som de simple ekteskapsbryterne i tredje og femte Mosebok. Det de gjør, er like ondt, og det blir den samme katastrofen for ekteskapet og familien, men ordningen med skilsmisse og gjengifte begrenser skadevirkningene for samfunnet som helhet. 

Det er en logisk sammenheng og progresjon i det Jesus sier. Først svarer han på fariseernes spørsmål om skilsmisse er tillatt og sier at vi ikke skal adskille det som Gud har sammenføyet.  Dermed innbyr han dem også selv til å trekke konklusjonen, noe de ikke er interessert i. Og da kommer han selv med svaret som en naturlig forlengelse av det han allerede har sagt: ”Den som skiller seg…og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet.”  Han kunne godt ha fulgt opp uttrykket fra forrige replikk og sagt at han adskiller det som Gud har sammenføyet. Men han velger å bruke ordlyden i det sjette bud for å gjøre det klart hvilken alvorlig synd det. På hebraisk heter det naaf og på gresk moixeuå.

Dermed har han gitt denne synden sitt rette navn og dette budet sin rette forklaring. Skilsmisse og gjengifte er brudd på det sjette bud, og definisjonen på det sjette bud er at du ikke skal adskille det som Gud har sammenføyet. 

Ut i fra dette kan vi si hvorfor skilsmisse og gjengifte er synd, samt finne den beste norske oversettelsen av dette bud. Skilsmisse og gjengifte er synd fordi, eller i den grad, det adskiller det som Gud har sammenføyet. Dette budet oversettes da best til norsk ved å si ”Du skal ikke bryte ekteskapet.” Dette uttrykket har et tydeligere fokus på adskillelsen enn ”Du skal ikke drive hor.”

Gjennom en slik tolking og oversettelse får vi et tett bånd mellom det sjette bud i 2Mos 20: 14 og skapelsen. Da ser vi at budet er satt for å verne om ekteskapet som Gud innsatte fra begynnelsen av. Budet dømmer da all synd mot ekteskapet enten det skjer i tanker, ord og gjerninger, i eller utenfor ekteskapet.  Derfor er dette en dekkende meningsoversettelse av dette budet: Du skal ikke bryte Guds vilje med ekteskapet. Og her er vårt germanske begrep ekteskapsbrudd meget anvendelig. Vi skal verken bryte oss inn eller ut eller opp eller ned eller i stykker ekteskapet. For alt dette er måter å adskille det som Gud har sammenføyet. For eksempel når noen ser på en kvinne for å begjære henne, har han i sitt hjerte adskilt eller krenket noe som Gud har sammenføyet (Matt 5:28). 

Den mest radikale måten å adskille det på, er å bli ett kjød med en annen som en ikke er gift med. Det kaller Skriften for hor, hebraisk zana og gresk porneuå. Den som driver hor, synder mot sitt eget legeme, sier Paulus i 1Kor 6:18. Disse begrepene blir da synonymer med forskjellig fokus. Naaf og moixeuå er synd mot ekteskapet, og zana og porneuå er synd mot legemet. 

Horeriet blir da et nærbilde eller en beskrivelse av det som skjer, og ekteskapsbruddet blir resultatet. For eksempel når noen barn har vært hjemme alene og har ramponert stua, da vil mor si: ”Hva er det dere har gjort?”  ”Vi har bare spilt fotball, gynget i lyskrona og klatret i gardinene”, vil de da svare. Men da vil mor si: ”Ser dere ikke at dere har ramponert hele stua?” Eller vi kan ta en annen og bedre sammenligning, for å vise at det ikke bare er en følge, men to ord for samme gjerning: Når de skulle ofre en fugl, så vred presten hodet av den (3Mos 1:15).  Vri hodet blir da nærbildet eller måten fuglen blir avlivet på.

Samspillet mellom de to begrepene ser vi i Esek 16:15-32 og 38. Der er zana brukt hele veien, unntatt i vers 32 og 38. Når profeten taler om zana, hor, gir han et nærbilde av det som skjer. Fokuset er rettet mot dem som hun driver hor med og hennes synd mot sitt eget legeme. Men i vers 32 taler han om sviket mot ektemannen. Og da kaller han henne en menaafæt, det er en ekteskapsbryteske, fordi hun med sitt hor har ødelagt ekteskapet og parforholdet. I vers 38 får vi et sammendrag og en dom: ”Jeg vil dømme deg slik de kvinner blir dømt som bryter ekteskapet og utøser blod.”  Her ser man det mer på avstand og legger sammen summen av alle enkeltgjerningene, og da blir resultatet ekteskapsbrudd. 

Noe lignende ser vi i kapittel 23. Her er oppsummeringen og dommen over deres horeri at de har brutt ekteskapet med Herren og at det er blod på deres hender. Ved sine motbydelige avguder har de begått ekteskapsbrudd. Derfor skal rettferdige menn dømme dem, og folkeskaren steine dem (v. 45 og 47). Var det forresten dette Jesus hadde i tankene da han sa at den som er ren, kan kaste den første sten (Joh 8:7)?  Hun hadde jo også brutt ekteskapet.

Det samme gjelder Hos 3:1 hvor vi møter en kvinne som er elsket av sin venn, men likevel bryter ekteskapet, d.v.s. ødelegger parforholdet ved hor.

I lastekataloger brukes naaf  fremfor zana (Jer 7:9 og 23:14, Hos 4:2). Det passer også bra, for da ser en det mer distansert og som en hovedbetegnelse for denne synden.  I Jer 3:9 står det at hun hadde begått ekteskapsbrudd (naaf) med stein og med tre. Her kunne profeten godt ha brukt uttrykket zana, hor, for det var det hun hadde gjort. Men han valgte her å kalle det ekteskapsbrudd for å få fram at hun med sitt hor hadde ødelagt ekteskapet og parforholdet.  

I det hele tatt syns jeg det er meget givende å sammenligne bruken av de to begrepene under dette perspektivet Men denne viktige nyansen får vi ikke frem når vi oversetter budet med å drive hor.

4.9: Hor eller ekteskapsbrudd?

Men RA har en annen forståelse av begrepet naaf/moixeuå.  Han mener at det er et rent seksuelt begrep (s.128 og 136), og at zana/porneuå er et videre begrep enn naaf/moixeuå (s. 82,94 og 96).  Men gjennom min observasjon av bruken av de to begrepene, har jeg kommet til motsatt resultat. Det er sikkert mye jeg ikke har kjennskap til her, men jeg skulle likt å se hvordan han begrunner eller dokumenterer sin påstand. For jeg kan ikke finne at han gir bibelsk belegg for dette noe sted, skjønt han nevner det ofte, ja, det er ganske grunnleggende for ham.

Siden han oppfatter det som et rent seksuelt begrep, er det også naturlig at han oversetter budet med ”Du skal ikke drive hor.”  Men dermed utelukker han også skilsmissen fra det sjette bud, noe han også selv presiserer på s. 146. ”Vilkårlig skilsmisse er synd, men ikke hor.” Derfor mener han at det er viktig å skjelne mellom skilsmisse og hor, s. 136: ”Hvis en oversetter begrepet moixeia med ekteskapsbrudd, er det ikke rart om folk har vanskelig for å skjelne mellom skilsmisse og hor. Mange vil jo tenke at den som skiller seg, nettopp bryter ekteskapet. Men Jesus kaller aldri skilsmisse i seg selv for moixeia, det vil si ekteskapsbrudd, det vil si hor. Nei, moixeia er et erotisk/seksuelt begrep, og det er når den fraskilte lever sammen med en tredjepart at han eller hun begår ekteskapsbrudd, det vil si hor. Det svarer til det hebraiske begrepet som er brukt i det sjette bud.” På side 128 sier han: ”Det er ikke skilsmissen i seg selv, men at den ene eller den andre av ektefellene har seksuell omgang med en tredjepart, som er hor.”  

RA sier at Jesus aldri kaller skilsmisse i seg selv for moixeia. Til det sier jeg: Jo! Det er nettopp det Jesus gjør i Matt 19:9, hvis vi leser det i sin logiske sammenheng. Derfor mener jeg i motsetning til RA at det er viktig å oversette dette bud med ekteskapsbrudd så folk kan sette likhetstegn mellom skilsmisse og brudd på det sjette bud.  

Jeg syns det er ganske alvorlig å utelukke skilsmisse fra det sjette bud. Da Herren gav Israel sin lov, gav han dem bud, forskrifter og dommer med én hensikt, nemlig at de skulle frykte Gud og holde hans pakt (5Mos 6:2) (Dessverre kommer ikke hensiktsadverbet lemaan=for at, frem i alle oversettelser). Hans pakt, det er de ti bud. Det er det sentrale og grunnleggende for Israel, for det handler om deres personlige forhold til Gud, og gjennom det deres forhold til sin neste. 

Hvorfor skulle vi da ikke ha et bud som går direkte på forholdet til ektefellen, en forbudsform av ”påbudet” i 1Mos 2:24, som står så sentralt i skapelsen?  For hvis dette budet er rent seksuelt, da kan det ikke ivareta båndene mellom de to. Men vi trenger et forbud mot det hårde hjerte som ikke lenger ser på henne som sitt eget kjøtt og ben (1Mos 2:23). For det hårde hjerte setter også et skille mellom det Gud har sammenføyet og bryter det ned. Derfor rammes dette hjertet godt av begrepet ”bryte ekteskapet”, men det rammes ikke av begrepet ”hor”.  

Og når han ikke lenger ser på henne som sitt eget kjøtt og ben, mister hun også ”nåde for hans øyne”. Det er en bokstavelig oversettelse av det man oversetter som ”ikke bryr seg om henne lenger” i 5Mos 24:1. For når han ikke bryr seg om henne lenger, da holder han seg ikke så fast til henne som han burde, og da kan resultatet bli skilsmisse eller ett kjød med en annen, det som vi bør oversette med  hor (zana, porneia). Derfor er ekteskapsbrudd i hjertet grunnsynden som hor springer ut av. Derfor er det nærliggende og naturlig å slutte at det er det som det sjette bud betyr.

 Jeg syns det er underlig at det sjette bud ikke skal ivareta hensikten med ekteskapet, det som står så sentralt i skapelsen og Guds plan med mennesket. For hvis det kun var et erotisk eller seksuell begrep, kan det ikke gjøre det. Så i følge RA har vi en meget sentral synd som ikke blir rammet av de ti bud. Dermed mister han også den tette forbindelsen som Jesus knytter mellom skapelsen og det sjette bud. For dette budet er satt der for å beskytte det som Gud har føyd sammen fra begynnelsen. 

”Drive hor” vil heller ikke dekke så godt Luthers forklaring på dette budet. Særlig gjelder det siste halvdel om at ektefolk skal elske og ære hverandre. For jeg har jo nettopp definert ekteskapsbrudd som å adskille det som Gud har sammenføyd. Da blir den positive motsetningen at de holder det sammen, det vil si at de oppfyller sammenføyningen i deres samliv. Og det skjer nettopp ved at de elsker og ærer hverandre. Dette er det eneste budet som ikke får en negasjon i hans forklaring, men kun positivt hva man skal gjøre. Og dermed knytter han dette budet på en enkel og genial måte til den positive ordlyden i skapelseshistorien.       

4.10. Matt 19:9. Presensformen

Men det er ikke bare oversettelsen av dette begrepet vi er uenige om. Vi er heller ikke enige om hvordan vi skal forstå presensformen dette verbet opptrer i. Både vår tekst i Matt 19:9 og tre andre evangelietekster (Matt 5:32, Mark 10:11-12 og Luk 16:18) er bygd opp etter formelen den som skiller seg og gifter seg igjen, bryter ekteskapet/driver hor. RA legger stor vekt på at ettersetningen ”driver hor” står i presens, både i vårt vers og i de andre tre evangelietekstene.  Ut i fra at presens er en tidløs tempus, trekker han den slutning at det er noe de driver på med så lenge det nye ekteskapet består. Det er noe som stadig gjentar seg. Se s. 137.

Dette ser RA som en bekreftelse eller bevis for at hans hovedtese om at Gud rår over ekteskapet på en slik måte at vi ikke kan oppløse det, ikke en gang gjennom et nytt ekteskap. Han bruker gang på gang presensformen som grunn og støtte til å tolke vers og uttrykk i pakt med dette.  

Jeg mener at RA tar feil på to punkter her. For det første regner han med feil subjekt i setningen, og for det andre tolker han tidløsheten feil.  Hvis subjektet hadde vært den som allerede var skilt og gjengift, hadde han rett. Men det er det ikke. Det er den som holder på med å skille seg og gifte igjen, som er det grammatiske subjektet, og det subjektet varer bare så lenge som handlingen pågår. Når det er gjort, er han ikke lenger en som gjør det, men en som har gjort det, og det er en vesentlig forskjell i vår sammenheng. Og siden det er presens i nåtidsbetydning og ikke futurumsbetydning, er da handlingen kun knyttet til gjennomføringen av skilsmissen og gjengiftet.

Presens beskriver noe som skjer eller pågår. Her beskriver Jesus hva som skjer eller pågår når noen skiller seg og gifter seg igjen. Da brytes ekteskapet. RA legger vekt på at det er en tidløs handling. Men grammatisk tidløshet er ikke en absolutt, men en relativ tidløshet innenfor rammene av subjektets situasjon. Det betyr at handlingen blir betraktet mens den foregår, uavhengig om den varer kort eller lenge, eller om den har begynnelse eller ende. Men fra ståstedet til den som betrakter handlingen, har den et tidløst perspektiv.    

Når RA bruker oversettelsen ”driver hor” og forstår presensbruken om det som skjer i det nye ekteskapet, vil også fokuset bli skyvet bort fra skilsmissen og over på det nye ekteskapet. For da er det bare det nye ekteskapet, og ikke skilsmissen, Jesus fordømmer i denne setningen.  Og det er også det RA mener at Jesus gjør. 

Men vi ser at noen av premissene for denne vektleggingen ikke holder mål. For når vi forstår presensbruken rett, sier den ikke noe om det som skjer i det nye ekteskapet. Og når vi oversetter ettersetningen med ”bryter ekteskapet”, ser vi at Jesu dom omfatter både skilsmissen og gjengiftet. Og videre, når Jesus understreker og legger som grunn at vi ikke skal skille det som Gud har sammenføyet, så taler også det for at han fokuserer mer på skilsmissen enn på gjengiftet. Det er også der den menneskelige tragedien skjer.

Dermed har vi behandlet RA´s to grunnleggende bevis for hans tese om ekteskapets uoppløsbarhet, nemlig skapelseshistorien og denne presensformen.  Det andre han sier om dette, er avhengig av disse to grunnene. Så nå har jeg begrunnet hvorfor jeg mener at han tar feil her, og at man ikke ut i fra Skriften kan si at det nye ekteskapet er ugyldig. 

Men så kommer det andre spørsmålet: Er det synd å gifte seg igjen uansett?  For det er mange som mener at all gjengifte er synd, men at det likevel er et gyldig ekteskap. Og da kommer vi til den berømmelige unntaksklausulen.

4.11: Matt 19:9. For hors skyld

For Jesus nevner et unntak her, nemlig hor: ”Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han bryter ekteskapet.” Det betyr at dommen ikke rammer når det skjer p.g.a. hor. Og da har diskusjonen gått om det gjelder bare skilsmisse, eller også gjengifte. For hvis unntaket også gjelder gjengifte, da er det en åpning for at de som er skilt for hors skyld, kan gifte seg igjen uten å synde. 

Det er forresten også forskjellige meninger om hva som menes med uttrykket i grunnteksten, ”mæ epi porneia”, det vi oversetter med ”på grunn av hor” eller ”for hors skyld”. For eksempel mener Arne Rudvin at det kun handler om at dersom en mann er lovet en jomfru, men så oppdager han i løpet av bryllupsnatta at hun ikke er det, da kan han annullere ekteskapet dagen etter, for da er det ikke gyldig (s.93).  Andre mener at det gjelder ekteskap i ulovlig nær familie (3Mos 18:6-18) som må oppløses (s.84). Gunnar Johnstad mener at dette er et tidsbegrenset unntak for jødene (s.97).  

Men her er heldigvis RA og jeg enig, så vi slipper å bruke tid og krefter på det. Han har tatt et grundig og godt oppgjør med disse teoriene i sin bok (s.81-98). For Jesus selv foretar ikke noen avgrensning eller innskrenkning når han bruker dette uttrykket. Og da må vi forstå det som det som det Skriften ellers kaller hor, det jeg allerede har definert som synd mot legemet, det vil si at man er ett kjød med en annen enn sin ektefelle, det man også kaller ulovlig sex. 

RA mener at unntaksklausulen kun gjelder skilsmisse og ikke gjengifte. Det begrunner han i lyset av andre skriftsteder (s.146-150) og ut i fra tekstens struktur (s.141-143). Han mener at de andre bibeltekstene utelukker all gjengifte, og da kan heller ikke dette stedet åpne for det. Teksten i seg selv gir heller ingen åpning for det, mener han. Her ser han på strukturen i setningen, hvor unntaksklausulen er plassert. Hvis den var ment også å omfatte gjengifte, måtte unntaket ha kommet før eller etter betingelsen. Men nå kommer det etter første vilkår, og det er den setningskonstruksjonen det er naturlig å velge for å si at han også forbyr gjengifte, mener han. 

Jeg syns det er vanskelig å forstå logikken hans her. Han prøver å klargjøre det med å sammenligne med noen tilsvarende setninger, om en som er nepotisk fordi han tilsetter en ukvalifisert slektning, og om en som er tyv fordi han tømmer ei hytte for innbo. Men jeg blir ikke klokere av det, og jeg har flere spørsmål og innvendinger til disse eksemplene. 

Men jeg vil ikke lage et problematisk institutt av det, for jeg mener at han her behandler feil person, d.v.s. en mann som ikke er til stede i setningen. Han gjør her den tabben at han hopper over det helt elementære, nemlig å sjekke hvem som er subjekt for predikatet ”gifter seg igjen”. I stedet gir han seg straks i kast med en avansert setningsanalyse, men det er helt unødvendig når den aktuelle personen ikke er til stede i setningen. 

For den som ikke er med, får helt slippe skjenn, som vi synger om i visen om lillebror.  Unntaket utelukker den som skiller seg for hors skyld og gifter seg med en annen, helt fra denne setningen, og da kan han selvfølgelig heller ikke være subjekt for predikatet ”bryter ekteskapet”. Derfor sier denne setningen ingenting om han også bryter ekteskapet. Hvis han gjør det, må vi finne det uttrykt andre steder i Bibelen, og det gjør vi ikke. Derfor er det ikke aktuelt å drøfte setningens struktur med hensyn til dette. 

Når et unntak nevnes én gang, eller bedre, en person utelukkes én gang, er han utelukket for alltid dersom han ikke spesielt blir innlemmet igjen. For eksempel nevner Skriften at ikke alle mennesker skal dø. Noen blir rykket opp med Jesus i skyene. Men vi trenger ikke å nevne dette unntaket hver gang vi sier at vi alle skal dø for å ha våre ord i behold. Det er nok at vi sier det én gang. Videre står det om David at han gjorde det som var rett i Herrens øyne (2Kong 14:3, 16:2, 18:3). Men bare på ett av stedene nevnes unntaket om Urias hustru (1Kong 15:5). Likevel skjønner vi at det også gjelder de andre stedene.   

På den måten er Matt 19:9 det klareste sted i denne sak fordi det er det mest detaljerte. Ja, det er faktisk det eneste stedet hvor det (indirekte) blir sagt noe om gjengifte for den uskyldige part i en utroskapssak.  Derfor er det helt elementær logikk at når unntaket ikke blir nevnt i Mark 10:11-12 og Luk 16:18, er det ikke fordi det er et absolutt forbud, men fordi det er unødvendig å være så omstendelig at man tar med alle forbehold hver gang man nevner en sak.

Derfor kan vi ut i fra en enkel grammatisk analyse og elementær logikk, slå fast at den som skiller seg for hors skyld og gifter seg med en annen, han rammes ikke av Jesu dom. Det stemmer også med vårt prinsipp om at skilsmisse og gjengifte er synd fordi, eller i den grad, det adskiller det som Gud har sammenføyet. For denne mannen har ikke gjort seg skyldig i denne synden med sitt gjengifte. Det er hun som har adskilt det ved å bli ett kjød med en annen, og dermed inngått en ny enhet. Og da er allerede pakten brutt og ekteskapet kløyvd i to. Han er ikke forpliktet på en pakt som er brutt av motparten på den måten. Men han bør gi henne en ny sjanse. Det samme gjelder henne hvis det er han som har vært utro.

Det samme kan vi også si dersom den ene parten skiller seg av andre grunner enn hor, men senere gifter seg eller blir samboer med en annen. Da har dette mennesket fullført adskillelsen av det som Gud har sammenføyet ved å bli ett kjød med en annen, og da er den andre parten fri til å gifte seg igjen.    

Nå blir det ofte holdt frem den innvendingen at det er vanskelig å avsløre den skyldige part i en utroskapssak. RA kommer ikke med en slik innvending, og den burde være like aktuell når det gjelder skilsmisse som gjengifte. Nei, det er slett ikke alltid at det er klart, og da må tvil komme tiltalte til gode. Men noen ganger er forholdet erkjent, og andre ganger har det blitt synlige resultater, og ganske ofte har den andre parten giftet seg eller blitt samboer med en annen.

Noen peker også på at det ikke er noen som er helt uskyldige. Den ene kan drive hor, men den andre kan være et troll i ekteskapet. Kan vi da kalle ham uskyldig? Han har gjort seg skyldig i mange ting, og han får også som fortjent. Men han har ikke drevet hor, og det er det det er snakk om her. Det er ikke en relevant og berettiget reaksjon på mannens ondskap å drive hor. Det kan ikke regnes som noen formildende omstendighet. Det blir heller skjerpende dersom det er en god ektemann hun har vært utro mot.    

En hver må ta ansvar for sin egen synd, og hver synd har sin straff og konsekvens (Gal 6:5). Derfor må vi ikke blande sammen kortene her.  

4.12. Matt 19:10. Mannens sak med hustruen

RA mener å finne støtte for sin strenge tolkning i disiplenes reaksjon på Jesu ord: ”Er mannens forhold til hustruen slik, er det ikke godt å gifte seg” (v.10).  Han skriver om dette på s. 143-144: ” Og jeg mener at den strenge tolkingen av Matt 19:9 stadfestes av det som kommer etter, vers 10-12. ”Er mannens forhold til kona slik, er det ikke godt å gifte seg!” sier disiplene…..Men det virkelig radikale i Matt 19:9, som disiplene reagerer på, er vel ikke så mye forbudet mot skilsmisse med bare ett unntak som forbudet mot gjengifte.” 

Jeg mener at vi må tolke disiplenes reaksjon i lys av fariseernes innledningsspørsmål til stridssamtalen i vers 3:  ”Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst anklagegrunn.” For på begge disse stedene blir det brukt det samme greske uttrykket, nemlig aitia. Men det blir oversatt forskjellig. Ordet betyr årsak eller anklagegrunn, for eksempel ”av hvilken årsak hun hadde rørt ved ham” (Luk 8:47) og Heb 5:9: ”han ble årsak til evig frelse”. Se også Apg 10:21 og Tit 1:13. Da Pilatus forhørte Jesus, sa han flere ganger: ”Jeg finner ingen anklagegrunn hos ham.” (Joh 18:38, 19:4 og 6), og ”over hans hode festet de en innskrift med klagemålet mot ham.” (Matt 27:37). 

Preposisjonen som blir brukt i vers 10, er meta, og den styrer her genitiv. Da betyr den hos, med. Derfor skriver den eldre norske oversettelsen slik: ”Mandens Sag… med Hustruen”.  I 1Kor 6:7 blir denne preposisjonen brukt i betydningen mot i retten: ”dere har rettsaker mot hverandre.”

Hvis vi skal få denne meningen veldig tydelig frem, kan vi oversette vårt vers slik: ”Er mannens anklagegrunn mot kona slik…” . Og da ser vi at det  disiplene reagerer på, er Jesu  svar til fariseerne om hva som er en berettiget grunn til skilsmisse. Med andre ord er det heller ikke her gjengiftet som står i sentrum for oppmerksomheten, men skilsmissen. det passer også best i helhetssammenhengen, for det knytter mannen sterkere opp imot hans hustru og hans forhold til henne, det som også er fokus i skapelsesberetningen, det sjette bud (etter vår oversettelse) og Jesu ord om at vi ikke skal adskille det Gud har sammenføyet. 

Men også med RA´s forståelse av begrepet kan det like gjerne sikte til skilsmissen som til gjengiftet. Det kommer an på hvordan du allerede har tolket det foregående. Derfor kan det ikke brukes som stadfestelse på Jesu ”strenge lære om gjengifte”. 

Ut i fra min forståelse av konteksten og dette ordet, så må det da være dette disiplene reagerer på, at når man har fått seg en hustru, så har man bundet seg. Man kan ikke gjøre som man vil og bryte dette båndet, med mindre hun selv bryter det ved hor. Det handler med andre ord om trofasthet i ekteskapet, en uselvisk trofasthet som var blitt forsømt i fariseernes lære, og som derfor folket, og heller ikke disiplene, var vant til å høre om.  Derfor reagerte de slik. 

 Kanskje RA´s tolkning går høyere over lista når det gjelder vanskelighetsgrad. Men jeg tror også at vi går over lista. Det spiller ingen rolle om man går en eller ti cm over. Dessuten er ikke vanskelighetsgraden det viktigste, men at det gir mening. Og da er vår mer meningsfull, fordi den fokuserer på troskap i ekteskapet.

4.13. Matt 19:10-12. Ikke alle fatter dette ord  

Så fortsetter Jesus med å si: ”Ikke alle fatter dette ordet, men bare de som det er gitt. For det er gjeldinger som er født slik av mors liv. Og det er gjeldinger som er gjeldet av mennesker, og det er gjeldinger som har gjeldet seg selv for himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å fatte dette, han fatte dette.”  Tolkingen av denne teksten er avhengig av vår forståelse av det foregående. Derfor skriver RA slik: ”Ikke alle fatter den strenge dommen over gjengifte, men himmelrikes borgere er villige til å rette seg etter den. De som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld, er ikke mennesker som frivillig har valgt den enslige stand, men mennesker som avstår fra gjengifte etter skilsmisse.” (s.144).  

Ja, for dem som er skilt av andre grunner enn hor, blir det aktuelt. Men jeg tror at vi heller ikke skal utelukke dem som kan unnvære ekteskapet og samtidig leve rent og med god samvittighet. For det er en særegen gave som vi ser hos Johannes døperen og noen andre. Lenski (kap.5.5) mener at gjeldingen også kan sikte de troendes kyskhet og korsfesting av kjødet med dets lyster og begjæringer. 

Jeg tror at vi skal oppfatte dette utsagn, ”ikke alle oppfatter dette ordet”, ikke bare om avhold fra gjengifte, men om hele Jesu tale i v.4-9, altså om mannens bindingsforhold til kona i ekteskapet. For som barn av sin tid og med et tregt hjerte, var Jesu ofte oppgitt over deres uforstand og umodenhet (Matt 15:16, 16:9 og 23, 17:17-20).  

4.14. Oppsummering av Matt 19:1-12 og innledning til Matt 5:31-32

Nå har jeg gått grundig igjennom Matt 19 og prøvd å påvise at RA`s bevisgrunner for ekteskapets uoppløsbarhet og forbudet mot gjengifte for den uskyldige part, ikke holder mål. Skapelsesberetningen gir ikke belegg for å hevde at det er Gud som sammenføyer hvert enkelt par på en slik måte at mennesker ikke kan skille dem fra hverandre igjen. Det sjette bud bør oversettes med ”bryte ekteskapet”. For det handler ikke bare om seksuelle handlinger, men om parforholdet. Derfor rammer dette budet også skilsmisse. Presensformen i ettersetningen forteller ikke om seksuallivet i det nye ekteskapet, men om handlingen omkring skilsmissen og gjengiftet. Unntaket ”for hors skyld” gjelder ikke bare skilsmisse, men også gjengifte. Og disiplenes reaksjon går ikke på gjengiftet, men på skilsmissen.

Men Matteus behandler denne saken også et annet sted i sitt evangelium, nemlig i bergprekenen i kapittel 5:31-32. Her ser han saken fra en noe annen synsvinkel, nemlig mannens ansvar og skyld overfor den forskutte kvinnen. Og her vil vi særlig gå inn på forholdet mellom Jesus og Mose lov.

5. Matt 5:31-32. Den fraskilte kvinnen

 5.1. Mannens ansvar

I Matt 5:31-32 sier Jesus dette om skilsmisse og gjengifte: ”Det er sagt. Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noe annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.”  Jeg er usikker på oversettelsen av de to ettersetningene, om vi heller skal skrive: ”…gjør henne til /stempler henne som  en ekteskapsbryter”  og  ”blir gjort til/blir stemplet som en ekteskapsbryter.”  En slik oversettelse åpner for at også hun kan gifte seg på nytt uten synd. Men det skal vi komme tilbake til senere. Foreløpig forholder vi oss til det første alternativet. 

Også i disse versene nevnes utuktsklausulen. Men vi får ikke høre om mannens nye ekteskap, men om hvordan det går med hans hustru som blir sendt bort. Det bør forresten presiseres at i Skriften skjelnes det mellom den som skiller seg og den som blir skilt. Hos oss sier vi at de begge er skilt. Men i Skriften er det en aktiv part som skriver et skilsmissebrev og sender kona bort, og en passiv part som blir skilt. 

Også her er utgangspunktet skilsmissebrevet i 5Mos 24:1. Men Jesus vinkler det på en annen måte enn fariseerne, som RA sier godt og treffende: ”Han ansvarliggjør mannen og verner kvinnen.” Så siterer han Gordon Wenham: ”I motsetning til mye jødisk tenkning, som var tilbøyelig til å gi kvinner skylda for seksuelle synder, retter Jesus hele sin oppmerksomhet mot mannen og hva menn må gjøre for å unngå å falle i fristelse.” (s.129). Det siste viser tilbake til det Jesus sa forut for dette, om den som ser på en kvinne for å begjære henne i sitt hjerte, og at vi skal rive ut det øye som frister oss til fall (v. 27-30). 

Dette temaet blir innledet med det sjette bud. Derfor lærer Jesus her ”tilhørerne å sette både et begjærlig blikk og illegitim skilsmisse inn i lys av det sjette bud”(sitat fra samme side).

Her blir altså mannen ansvarliggjort, for i Jesu miljø var det han som var ansvarlige for skilsmissen. Det var han som tok kvinnen til ekte, mens hun ble gitt til ekte. Og det var han som skilte seg, og hun som ble skilt. ”Jødene var stolte av skilsmisseordningen sin. Skilsmissebrevet var en erklæring om at kona hadde rett til å gifte seg med en annen. Ved å gi henne skilsmissebrev trodde de at de nettopp skulle unngå ekteskapsbrudd. Jesus forkaster denne oppfatningen fullstendig. Jødiske menn misbruker Moselovens ord og tror at den gir dem fullmakt til mer eller mindre vilkårlige skilsmisser. Men Jesus arresterer misbruket og understreker mannens ansvar for at kona ikke driver hor eller blir drevet hor med på grunn av illegitim skilsmisse” (s.130). 

5.2. Er gjengifte et liv i hor?

Så langt er vi i hovedsak enige. Men så skriver han videre: ”Når det gjelder skilsmisse og gjengifte, er det ikke unntaksklausulen, det vil si retten til skilsmisse på grunn av utukt, som er hovedpoenget, men at skilsmissen –om den da ikke er en reaksjon på at kona alt har drevet utukt -forårsaker hor, og at gjengifte er ensbetydende med hor.” Så siterer han med tilslutning Heth: ”Når Jesus sier at den mann som skiller seg fra kona si, driver hor, sier han to ting. For det første at skilsmissebrevet ikke hadde den virkning som jødene trodde at det hadde. Det oppløser nemlig ikke den ekteskapelige forening. For det andre…retter Jesus med sine ord-”han forårsaker at hun driver hor”-pekefingeren mot den mannen som skiller seg, og han holder mannen moralsk ansvarlig for at kona hans og den hennes andre mann driver hor mot han som skilte seg.” Deretter føyer RA til. ”Etter min oppfatning gir Jesus med dette en dybdetolkning av det problematiske gjengiftet som Moses beskriver i 5Mos 24:1-4: Selv om samlivet i den gamle pakts tid ikke var hor i straffelovens forstand, er det i virkeligheten hor i moralsk forstand, det vil si brudd på det sjette bud.”

Her kommer vi til et punkt hvor vi er uenige. Ut i fra mitt første oversettelsesalternativ må jeg si meg enig i hans første hovedpoeng, nemlig at mannen ved denne skilsmissen blir ansvarlig for at hun driver hor, eller mer presist, at ekteskapet blir brutt ved et eventuelt gjengifte. For da finner jeg ikke andre tolkningsalternativer enn det. Men jeg kan ikke følge ham i det andre at det nye ekteskapet er et liv i hor. For det bygger på de premissene som jeg allerede har avvist hos ham, nemlig hans tolkning av skapelsen, presensformen og den gjengiftede kvinnens urenhet (5Mos 24:4).

Jeg er heller ikke enig i at Jesus her gir en dybdetolking av ” det problematiske gjengiftet” hos Moses. For Moses og Jesus taler om to forskjellige ting. Moses taler om den borgerlige lov som må tillate skilsmisse og gjengifte for å begrense synden og dens følger, mens Jesus taler om Guds vilje med ekteskapet og hva vi forårsaker når vi synder mot den. Jeg syns RA blander disse to sidene sammen. Han skjelner riktignok mellom hor i straffelovens forstand og hor i moralsk forstand, men han følger det ikke opp. Men det kan være p.g.a. hans premiss om at et gjengiftet ekteskap er et liv i hor, for da kan heller ikke Mose borgerlige lov tillate det. 

 5.3.  En større rettferdighet

Når RA tar for seg de aktuelle skriftstedene, innleder han det slik: ”I bergprekenen krever Jesus en rettferdighet som er mye større enn de skriftlærdes og fariseernes   (Matt 5:20). Der tror jeg vi skal begynne.” (s.128). Ut i fra dette mener han at vi kan ”gå ut fra at Matt 5:32 og 19:9 også overgår de relativt strenge sjammaittenes standard… Ut fra sin oppfatning av 5Mos 24 tok fariseerne det for gitt at skilsmisse gav rett til gjengifte. Men Jesus sprenger den jødiske rammen, og under henvisning til skapelsen avviser Han både skilsmisse og gjengifte”. (s.143). På s.135 skriver han om Matt 19:9: ”Teksten får fram et skille mellom jødedom og kristendom. Jødene med de harde hjerter hadde fått lov til å skille seg. Jesus skiller mellom skapelsens lov og Moseloven.”  

Her syns jeg at RA har beskrevet skillelinjene på en misvisende måte. For hva mener han med jødedom? Er det mosaisk jødedom eller fariseisk? For Jesus forkynner den rette mosaiske jødedom i motsetning til den fariseiske. Han kommer med den rette tolkingen av Mose lov. Derfor går ikke skillet mellom jøder og kristne, men mellom Kain og Abels menighet og lære. Og det er et skille som har vært der fra begynnelsen og vil vare inntil enden både i den messianske og den hedningekristne menighet. 

For den rettferdighet som overgår de skriftlærde, var ikke noe nytt som Jesus kom med. Den har alltid blitt forkynt, både av Noah og Moses og David og alle profetene. Og det har alltid vært en liten flokk som har levd etter den. Jesus skiller ikke mellom Mose lov og skapelsens lov. Men han skiller her mellom denne rettferdighet, d.v.s.moralloven, og de ordninger som samfunnet gir på dette området for å begrense synden og dens følger. 

RA mener at Jesus opphever den skilsmissetillatelsen som Moses gav (s.94). Det gjør han fordi han ser på utuktskausulen som en tolkende gjengivelse av devar ærwah, det usømmelige eller motbydelige mannen har funnet hos sin hustru og som blir årsak til at han sender henne fra seg (5Mos 24:1). For RA tolker dette uttrykket hos Moses som å gjelde andre ting enn hor (s.61). Men han mener at Jesus her strammer inn på det og sier at fra nå av skal det kun gjelde hor. Det skal heretter være den eneste gyldige skilsmissegrunn for de som vil leve etter Guds vilje.

Jeg tror RA har rett i at Jesus bruker utuktsklausulen som parallell til dewar ærwah. Men han gjør det ikke for å endre eller skjerpe på noe, men for å tydeliggjøre forskjellen mellom den borgerlige og den moralske rettferdighet som RA blander sammen. For Moses forkynner det samme som Jesus i bergprekenen, ikke bare i skapelseshistorien, men også i sin lov. 

Jeg mener at RA gjør en lignende sammenblanding som de som ikke skjelner mellom å vende det andre kinnet til og øvrighetens sverd. Denne svekkelsen av Mose lov er også et resultat av at han allerede har redusert det sjette bud til kun å gjelde sex. For når ikke dette budet taler om det ekteskapelige bånd, kan vi heller ikke vente at resten av Mose lov gjør det. 

5.4. Jesus og Mose lov

Hans syn på Jesus som en innstrammer av Mose lov, får også en katastrofal følge for vårt syn på forholdet mellom det gamle og det nye testamente. For da gjør han Jesus til en lovgiver og ny Moses, i likhet med katolikkene og mange andre. For enten det er mye eller lite, om det er en lettelse eller skjerpelse av loven som Jesus gir, så gjør vi ham med det til en lovgiver og gir ham et annet oppdrag enn det han er kommet for. 

Noen tenker som så at han er lovens herre, og da kan han også forandre på den. For eksempel mener noen at han letter på sabbatsbudet (Matt 12:8). Det er rett at han er lovens herre, og at han i sin person har myndighet til det. Men han gjør det ikke. Som lovens herre kjenner han sin egen vilje med loven og lærer jødene hvordan de skal holde den rett, både sabbatsbudet og ekteskapsbudet og de andre budene. På den måten opptrer han som lovens herre. Men ellers er han lovens tjener. Han er født under loven og holder loven selv. For han er en tjener med oppdrag å forkynne loven, og han blir dømt av loven for vår skyld. 

Vi må være klar over at Jesus var en profet og lovlærer for jøder i den gamle pakt. Derfor er Jesu lære i bergprekenen egentlig gammeltestamentlig forkynnelse og lære. For han kommer ikke med noe nytt og annerledes enn Moses –bortsett fra at nå er Guds rike kommet nær-, men han forklarer hva Moses mener og hvilke høye ting Gud krever av dem i denne lov.  På den måten ligger NTs lære om skilsmisse og gjengifte skjult i GT, og GTs lære åpenbart i NT. Derfor må vi ikke sette Jesus og Moses opp imot hverandre, men tolke dem i lys av hverandre. 

Når Jesus underviser i loven, gir han ikke veiledning i detaljer i overholdelse av seremonier og forskrifter. Men han lærer hvordan man skal holde Mose lov rett etter sin intensjon, nemlig i gudsfrykt og kjærlighet. Det var også det som var profetenes budskap.   Derfor passer hans lære også for oss hedninger som ikke må holde Mose lov. Derfor bød han sine disipler å lære oss alt han hadde befalt dem.

På apostlenes tid diskuterte de om de hedningekristne skulle omskjæres og pålegges å holde Mose lov. Da var det en selvfølge for apostlene at de som jøder skulle holde den. Men etter hvert som de hedningekristne fikk dominere, ble spørsmålet snudd på hodet, og de krevde at jødene skulle forlate sin lov. 

Det er sant at Jesus har kjøpt dem fri. Men legg merke til at det ikke bare står loven, men lovens forbannelse (Gal 3:13). For han kjøpte dem ikke fri for at de skulle forlate Mose lov, og det gjorde da heller ikke apostlene. Men han kjøpte dem fri fra betingelsene i den gamle pakt, nemlig at velsignelsen var avhengig av at de holdt loven. Den som snublet i den minste ting, kom under lovens forbannelse. Derfor kunne ikke Moses henvise til loven da han gikk i forbønn for folket etter at de hadde falt i synd, men han henviste til en annens rettferdighet, nemlig til Abraham og løftet til ham, som er Kristus (2Mos 32:13).  

Derfor ble heller ikke jødene i den gamle pakt rettferdige ved loven, men ved troen på Ham som skulle komme. Også jødene i den nye pakt skal holde Mose lov så sant de vil være jøder og arve det hellige land. Og da er det ikke bare deler av loven, men hele loven (Gal 3:3), slik som det står om Sakarias og Elisabet at de vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter (Luk 1:6). Til det hører også ofringene, som også apostlene overholdt der det var mulig (Apg 21:17-26). I den nye pakt tjener de som en kraftig anskuelsesundervisning om Jesu fullbrakte frelsesverk. Det tror jeg vi snart får se når det nye tempelet blir gjenreist, hvis vi er på jorda da.

Derfor blir det så galt når RA påstår at Jesus opphever den skilsmissetillatelsen som Moses gav (s.94) og løser jødene fra det tidsbegrensede i Mose lov (s.40). Da gjør han Jesus til en lovgiver likesom Moses, da ekskluderer han de messianske jødene som vil holde Mose lov, siden den da ikke er det samme som bergprekenen. Det fører også til at han setter grenseskillet mellom jøder og kristne, i stedet for mellom sanne og falske kristne og messianske jøder. Dette gir også en spire til erstatningsteologi og svekker landløftet til Israel. Da svekker han også Mose lov, siden den ikke har så høy moral som bergprekenen, og dermed slår han beina under Luthers grunnlag for å forstå lov og evangelium rett.   

Derfor må vi avvise dette på det sterkeste. Jeg har allerede påvist at RA ikke har noe bevis i bibelteksten for at Jesus har opphevet Mose skilsmissetillatelse, og at det naturlig kan forklares på annen måte. Og nå viser det seg at denne teorien også undergraver vår kristne lære på flere måter. 

Dermed ser det ut til at hele hans lære om skilsmisse og gjengifte faller i grus. For den er faktisk avhengig av at Jesus har forandret Mose lov. Jeg tror at det er vanskelig å forsvare en slik lære om gjengifte uten dette syn på Moses. Derfor ser vi at også de andre som deler RAs syn, gjør det samme.

I det hele tatt syns jeg at hans lære adskiller det som Gud har sammenføyd i Skriften. Den bryter opp enheten og helhetssammenhengen både i stort og i smått. Han skiller Moses både fra skapelsen og Jesus. Han skiller også Jesu ord fra hverandre siden det ikke blir noen sammenheng mellom det å bryte det sjette bud og adskille det som Gud har sammenføyd. For han mener jo at skilsmisse ikke er brudd på sjette bud.  På treet skal frukten kjennes, så her burde det lyse noen varsellamper.

Derfor opphever ikke Jesus Mose tillatelse til å skille seg av andre grunner enn hor. For det er en ordning samfunnet må ha for å begrense synden og dens følger. Men han holder frem hvilke følger denne synden får for den forskutte kona. Og her har mannen et ansvar, og han pådrar seg skyld for den situasjonen hun havner i. Ikke at hun og den nye mannen lever i hor i det nye ekteskapet, for det er gyldig. Men han må bære ansvaret for at han i tillegg til å ha adskilt det som Gud har sammenføyd, også legger til rette for at hun fullfører adskillelsen ved å bli ett kjød med en annen, og den nye mannen blir da også delaktig i dette. Dermed er de alle skyldige på sin måte, d.v.s. dersom hun gjør det frivillig. ….hvis vi da ikke skal oversette som Lenski og Zodhiates:

5.5. Den forskutte kvinnes gjengifterett

Den konfesjonelle lutheraneren R.H.C. Lenski har skrevet et stort kommentarverk til Det nye Testamente. Han mener at vårt vers (Matt 5:32) skal oversettes slik: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor,gjør henne til /stempler henne som  en ekteskapsbryterske  og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, blir gjort til/stemplet som en ekteskapsbryter.”  

Han får støtte av Spiros Zodhiates i bøkene ”What about divorce” og ”May I divorce and remarry”. Den siste er en eksegetisk kommentar til 1Kor 7. Bøkene ble første gang utgitt på AMG Publisher i h.h.v. 1984 og 1994. Han har en meget grundig eksegetisk og språklig analyse av tekstene.

De begrunner denne oversettelsen med at Jesus i første ettersetning bruker en passiv form av verbet (bryte ekteskapet) og i den andre en mediumform, det er en mellomting mellom aktiv og passiv, d.v.s. refleksiv. Mediumformen kan også forstås i passiv betydning. Passivformen her betyr da at det blir gjort noe med henne, eller at hun blir gjort til noe i andres øyne. Mediumformen betyr at han gjør noe med eller mot seg selv, nemlig at denne handlingen gjør ham til en ekteskapsbryter i andres øyne. For hun blir vraket uten sin vilje og uten at hun har drevet hor. Derfor er hun uskyldig i dette stykke.

 Men hun havner likevel i bås med de kvinnene som har drevet hor, for han har behandlet henne som en horkvinne.  Når folk ser det, vil de gjerne tro at det er det hun som har gjort det. Og den som gifter seg med henne, vil få det samme stemplet, at det er han som har gjort det. Derfor mener Lenski at Jesus her ikke taler om at deres gjengifte er synd, men at hennes første ektemann påfører sin hustru og hennes nye mann denne beskyldningen når han skiller seg fra henne av andre grunner enn hor. 

En slik oversettelse åpner for at også hun kan gifte seg på nytt uten synd. RA syns at 

at en slik tolkning er søkt, og at Lenski leser noe annet inn i teksten enn det som står (s.132).

Det passer heller ikke inn i hans syn og premisser om at et hvert gjengiftet ekteskap er et liv i hor. Men det behøver ikke å stride imot mitt premiss om at gjengifte er synd fordi og i den grad det adskiller det som Gud har sammenføyet. Det handler om hvordan vi vurderer skyldspørsmålet her. 

For Lenski vurderer det slik at det er hennes hardhjertede mann som alene har skylda for at ekteskapet blir brutt og ødelagt.  For det har skjedd mot hennes vilje, og han har selv sendt henne bort med frihet til å gifte seg igjen. Derfor er det heller ikke mulig for henne å forlike seg med sin mann (1Kor 7:11). Det stemmer også med moralen i Jer 2:13 og, så langt jeg kan se, Skriften for øvrig. For da er det ikke den som gifter seg på nytt etter skilsmisse for hors skyld, eller etter en uforskyldt bortvisning, som synder, men den som forkaster sin ektefelle og finner en ny. For det er to onde ting som hører sammen.

Så da blir altså spørsmålet: Bidrar også hun og hennes nye mann til denne adskillelsen, eller er det alene hennes første mann som har skylda? I så fall blir han sittende med et meget stort ansvar. Både har han ødelagt Guds skaperordning, han har dekket Herrens alter tårer (Mal 2:13) og han har ødelagt uskyldige folks gode navn og rykte. D.v.s. de kan som sagt være skyldige i mangt og meget, men akkurat her er de uskyldige. 

Jeg kan heller ikke se at hennes gjengifte blir direkte fordømt i andre skriftsteder, bortsett fra Luk 16:18, hvis vi da ikke tolker det som Lenski og Zodhiates . For eksempel har jeg allerede sagt at den urenheten den gjengiftede kvinnen har fått i 5Mos 24:4 ikke behøver å bety at det nye ekteskapet er synd. 

Jeg kan heller ikke se at Jer 3:1 fordømmer hennes gjengifte. Her ser det ut som om Gud og Israel har byttet kjønnsroller et lite øyeblikk.  For ellers er han den trofaste ektemannen og hun hans utro hustru. Men her det en mann som forkaster sin hustru og sender henne fra seg, av andre grunner enn hor, siden det ikke er oppgitt som grunn. Og så går hun bort og blir en annen manns hustru. Og da er spørsmålet, ikke om hun kan komme tilbake ham, men om han kan komme tilbake til henne. Altså er det ikke hun som har syndet og gjort urett, men han. Og det er ikke hun, men han, som gjør landet urent. 

Jeg tror at løsningen på gjenforeningsforbudet i 5Mos 24 som han drøfter inngående på s.168-179, ligger her. Jeg tror ikke at det er selve gjenforeningen som er det vederstyggelige. Derfor er det et misvisende navn. Jeg tror at det handler om den krenkelsen som denne stakkars kvinnen blir utsatt for når de skalter og valter slik med henne. 

Men Israel har gjort det som er flere ganger verre enn mannen i Jer 3. For det første har de i ekteskapet med Gud opphøyet seg over ham og behandlet ham som en underordnet hustru som med urette blir forkastet. Og deretter valgte de seg mange andre guder som de drev hor med. Og det er det vi mennesker gjør når vi velger og vraker guder og livssyn.  Skal de da få komme tilbake til ham, når den utro mannen ikke får komme tilbake til sin første hustru?

Men hvordan kan da det frafalne Israel komme tilbake til Gud, når det er mer umulig for Gud enn for mennesker med en slik gjenforening. Jo, takket være døden. For når noen dør, blir de fri fra båndet. For Israel var bundet til Gud ved en lovpakt, det er en pakt som ikke gir rom for tilgivelse. Derfor var det umulig for dem å komme tilbake. De blir ikke fri fra denne pakten før ektemannen dør. For det er først døden som skiller dem ad. 

Men nå døde Jesus i stedet for oss for å løse oss ut av ekteskapet med loven, som det står i Rom 7:4: ”Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde.”  Og her er det tilgivelse og rom for å komme tilbake. Derfor når profeten spør i Jer.3:1: ”Og du skulle komme tilbake?”, da blir svaret nei etter lovens pakt, men ja etter evangeliets pakt, som også Israel fikk lov å anvende som på forskudd p.g.a. løftet til Abraham. 

Det ser altså ut som at Skriften ikke fordømmer den som gifter seg på ny etter å ha blitt uforskyldt skilt. Men jeg er usikker på om det er språklig naturlig å forstå Matt 5:32 på den måten. Noe lignende gjelder Luk 16:18. Men jeg kan ikke ta noe avgjort standpunkt til det fordi jeg ikke har satt meg språklig og eksegetisk godt nok inn i det. Jeg tror heller ikke at jeg bør bruke så mye mer tid og krefter på det. Derfor sparker jeg ballen opp på tribunen og spør: Er det noen av dere som kan sette dere inn i det Lenski og Zodhiates skriver om dette og gi oss en liten avhandling om det? De går begge meget grundig språklig til verks, særlig Zodhiates som har skrevet to bøker om emnet.   

6. Hvor er logikken?

Det er også andre skriftsteder som taler om skilsmisse og gjengifte: Mark 10:11f, Luk 16:18, Rom 7:2f og 1Kor 7:39.  Men heller ikke de har noen ettertrykkelig gjengifteforbud for den som har skilt seg for hors skyld. Derfor er verset med unntaksklausulen i Matt 19:9 nok til å fastslå at de kan gifte seg igjen uten synd. For har vi nevnt et unntak én gang, så vet vi at det er underforstått de andre gangene saken nevnes. Men siden RA, sammen med oldkirken, mener at de andre skriftstedene begrenser tillatelsen kun til å gjelde skilsmissen, må vi likevel se nærmere også på dem. Men før vi gjør det, vil vi drøfte hverandres logikk. 

Vi siterer RA fra s.124: ”Mens oldkirken leste unntaket i Matt 5:32 og 19:9 i lys av Mark 10:11 og Luk 16:18, ville reformatorene se Mark og Luk ut fra Matt. En kan med god grunn stille det kritiske spørsmålet om det siste er i strid med regelen om å tolke det som er mindre klart ut fra det som er klart.” 

”Hvor er logikken i den erasmiske posisjon?” spør han på s. 162. Ja, vi stiller oss begge uforstående til hverandres logikk og mener at motparten tolker i strid med den lutherske tolkningsregelen.

Jeg mener at RA setter saken på hodet og tenker stikk i strid med enkel kommunikasjonslogikk. For han holder det utsagnet som har færrest detaljer, for å være det klareste stedet. Men det jo motsatt. Det er det utsagnet som har flest detaljer, som har det høyest presisjonsnivået, og dermed er det klareste stedet. Og det er verset om unntaksklausulen. Derfor må vi tolke Markus og Lukas i lys av Matteus og ikke omvendt. 

Men han tenker så bakvendt fordi han ser Markus og Lukas i lys av det han ellers har kommet frem til. Det er logisk på hans premisser. For dersom 1Mos 1-2 hadde lært at ekteskapet besto også etter et gjengifte, dersom presensformen i ettersetningene betydde at de også drev hor i det nye ekteskapet, og dersom setningskonstruksjonen i Matt 19:9 begrenset unntaket til skilsmisse o.s.v., så måtte vi utelukke gjengifte også etter skilsmisse for hors skyld. 

Men det går ikke an å bruke Markus og Lukas som bevis fordi de ikke nevner den aktuelle saken. For de utgjør ikke noe selvstendig bevis, men forståelsen av disse stedene er helt avhengig av hvordan man tolker andre skriftsteder. Dersom man bruker disse utsagnene som bevis, blir man ikke å forklare det som er uklart med klarere steder, men å annullere detaljer ved hjelp av mindre klare steder, d.v.s. de utsagnene som mangler detaljen. 

Dessuten vil vi få problemer med at Markus og Lukas likestiller skilsmisse og gjengifte. Så hvordan kan man da bruke disse versene til å godta skilsmisse og forkaste gjengifte?   Derfor går det ikke an å lese Matteus i lys av Markus og Lukas. Vi må lese Markus og Lukas i lys av Matteus eller lese Matteus, Markus og Lukas i lys av det vi ellers har kommet frem til.    Derfor kan man heller ikke på RA´s premisser bruke utelatelsen av utuktsklausulen som belegg for forbudet mot gjengifte etter hor.

En av årsakene til at han ikke forstår vår logikk, er at han ikke vurderer den ut fra våre, men sine egne premisser, og det er ikke rett ovenfor sin meningsmotstander. For han skriver på s. 140: ”Tilhengere av Erasmus´ syn mener at unntaket er underforstått de andre stedene, og at hor oppløser ekteskapet. Etter denne tolkningsmåten driver en gjengift hor dersom han er skilt av andre grunner, men han driver ikke hor dersom han er skilt på grunn av utukt. Etter et slikt syn blir skilsmisse på grunn av utukt og skilsmisse av annen grunn to vesensmessig forskjellige ting:”  

Han utdyper det nærmere på s. 162: ”Men når en legger til grunn at gjengifte er tillatt dersom ektefellen har drevet hor, må det forutsette at en legitim skilsmisse er vesensforskellig fra en illegitim. Som Wenham påpeker, innebærer dette synet at Jesus bruker samme verb i to markert ulike betydninger. Den legitime skilsmisse løser altså etter dette synet fullstendig bandet mellom mann og kone.  ”Hvordan kan en da komme til rette med Jesu ord om at den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” 

Til det er det å si at jeg bygger ikke min logikk på at det nye ekteskapet er et liv i hor. For selv om det er inngått gjennom synd, så er det allikevel gyldig og tillatt i Mose borgerlige lov for å begrense synden og dens følger. RA mener at vi forutsetter at en legitim skilsmisse er vesensforskjellig fra en illegitim.  Her er jeg uenig i begrepsbruken. For begrepet legitim oppfatter jeg som noe som er lovlig i den borgerlige lov. Derfor mener jeg at det han kaller en illegitim skilsmisse, også er en legitim skilsmisse. Og begge gir tillatelse til gjengifte, men ikke med samme moralske legitimitet og integritet.

Han har forresten her sitert Murray som mener at også de borgerlige lovene bør forby gjengifte: ” Uansett hva menneskelig lov måtte bestemme, er dette loven i Kristi rike, og menneskers lover skulle rette seg etter dem.” (s. 162). RA befinner seg i samme gata når han ut fra samme premiss mener at Moses umulig kan tillate gjengifte (s.100 og 175). Det blir konsekvensen av denne feiltolkingen av Jesu ord.

For meg er det ikke noe problem med det han kaller forskjellige skilsmisse. For det avgjørende er om man gjennom den borgerlige tillatte skilsmisse og gjengifte gjør seg skyldig eller medskyldig i å adskille det som Gud har sammenføyet. Dersom den ene parten har blitt ett legeme med en annen, enten det skjedde ved hor mens de var gift, eller ved et nytt ekteskap, da er det ikke lenger noen forpliktende bånd mellom dem. Og da er den som står igjen, fri til å gifte seg med en annen uten å gjøre seg skyldig i å adskille det som Gud har sammenføyet. 

Men et berettiget spørsmål stiller han når han spør hvordan vi ut fra vår logikk kan tillate skilsmisse for den uskyldige parten i en utroskapssak, ”mens en kvinne som uten grunn er blitt forstøtt, ikke har rett til gjengifte?” (s.163). Men det har jeg drøftet i forrige kapittel. 

7. De andre skriftstedene

Nå kan vi endelig gå gjennom de andre skriftstedene og begynner da med Markus evangelium. Det gjør vi forholdsvis raskt da det grunnleggende allerede er sagt.

Utsagnet der hører med til den samme eller en lignende stridssamtale som den i Matteus. Men her sier han det til disiplene etterpå, så da må det være en annen replikk.  ”Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd med henne. Og hvis en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet. (Mark 10:11-12). Her nevner han ikke unntaksklausulen. Det er heller ikke nødvendig når han har nevnt det et annet sted. Det blir for vidløftig og tungt hvis man skal ta med alle omstendigheter og forbehold hver gang man kommenterer en sak. Da drukner poenget. 

Den neste uttalelsen er hentet fra Luk 16:18: ” Hver den som skiller fra sin hustru og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt fra sin mann, bryter ekteskapet”. Her er det ikke aktuelt for samtaletemaet å ta opp unntaksklausulen. For her taler Jesus om fariseernes egenrettferdighet og ondskap. De er nemlig ikke det grann bedre enn tollere og skjøger når de forkaster sin ungdoms hustru til fordel for en fremmed kvinne og på den måten dekker Herrens alter med tårer (Mal 2:13-16), slik det også skjedde i Noahs dager (1Mos 6:4 og Matt 24:38).  

Det er heller ikke aktuelt for problemstillingen i Rom 7:2-3. For her handler det om lovens bånd. Dessuten er loven en hellig, rettferdig og god ektemann (Rom 7:12) som ikke er troløs og forkaster noen som ikke har falt i fra ham.

Det siste bibelstedet i NT som handler om skilsmisse og gjengifte, er 1Kor 7:10-15. Der skriver han først om forhold innad blant de kristne: ” Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren. En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.”  Heller ikke her er det nødvendig å gjenta unntaket. Det holder at det er nevnt én gang. Vi ser her tydelig at er det snakk om andre skilsmissegrunner enn hor. For her står det at de ikke skal skille seg fra sine ektefeller. Men når det gjelder hor, så er ikke skilsmissen en tillatelse, men en reaksjon eller uunngåelig konsekvens av det som er brutt, ja allerede adskilt, av den ene part. Og da gir ikke Herren det bud at han må fortsette ekteskapet. Det er altså de som er skilt av andre grunner enn hor, som får dette bud at de skal fortsette å leve ugift eller forlike seg. 

Dessuten, i en utroskapssak er det heller ikke den uskyldige parten som skal gjøre opp. Han kan gi tilbud om forlik og tilgivelse, og han kan be om tilgivelse og prøve å gjøre opp andre synder han har gjort i ekteskapet, men utroskapen og bruddet består og kan bare gjøres opp av den som har gjort det. Derfor kan heller ikke dette skriftstedet brukes som belegg på å forby gjengifte etter skilsmisse for hors skyld.

Når det gjelder de neste versene, går diskusjonen på om de tillater gjengifte for den uskyldig skilte parten, altså samme tilfelle som i Matt 5:32. I v. 12-13 sier Paulus at de kristne ikke skal skille seg fra sine vantro ektefeller. ”Men dersom en vantro skiller seg, så la ham gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred.”(v.15).

Oversettelsen til Norsk Bibel, ”så la ham gjøre det”, og enda mer Bibelen Guds Ord, ”så må han få lov til å skille seg”, kan virke villedende her. For det er ikke en tillatelse eller samtykke til skilsmisse fra den kristne ektefellen, men det betyr at når han eller hun har gjort sitt for å holde ekteskapet sammen, skal han ikke mer stritte imot når hun vil skille seg. Da skal han ikke lage mer bråk, for Gud har kalt oss til fred.  Her er det brukt imperativ i tredje person og det kan bedre oversettes omtrent som i en utgave fra 1878: ”Men dersom den vantro skiller seg, så skille han seg”. 

Da kommer han eller hun i samme situasjon som den forskutte kvinnen i Matt 5:32 som Lenski og Zodhiates mener har rett til å gifte seg igjen. De er skilt mot sin vilje og har ikke hatt noe valg annet enn på sin side å holde ekteskapet sammen. Derfor kan ordet om at man ikke er trellbundet i slike ting vanskelig angå skilsmissen, og da må det vel handle om gjengiftet? Men samtidig er det jo ekteskapet med den vantro som er temaet her, og pronomenet slike må vel peke på det? Derfor lar jeg for min del dette spørsmålet stå åpent.

Men konklusjonen på dette blir da at vi selv ikke på RA´s premisser kan bruke utelatelsen av utuktsklausulen som belegg på forbudet mot gjengifte etter skilsmisse for hors skyld. Det må vi hente andre steder, noe han også har forsøkt.

8. Oldkirken eller reformasjonen?

Boka er et oppgjør mellom oldkirkens og reformasjonens syn. RA prøver å bevise at oldkirken har den bibelske læren om at ekteskapet er en guddommelig ordning som rår over oss, mens reformatorene med Erasmus i spissen har forlatt bibelens lære til fordel for en rasjonalistisk tankegang hvor man oppfatter ekteskapet som en menneskelig ordning som vi mennesker rår over. Dette blir et alvor og en nød som ligger på hans hjerte at vi på dette området har en arv fra reformatorene som slik setter seg opp imot Guds vilje og innbyr de kristne til å leve i hor. 

Han nevner tre varianter av den erasmisk-reformatoriske tolkningen. Den første tilhører Erasmus selv og Melanchton.  De setter ”likhetstegn mellom legitim skilsmisse og rett til gjengifte. Har du rett til å skille deg, har du også rett til gjengifte”(s.123,126 og 161f).  Den andre er Luthers resonnement om at den ektefellen som drev hor, var egentlig hjemfallen til dødsstraff, og at vedkommende da var å anse for død, og ekteskapet var dermed oppløst (s.120). Den tredje er den språklig-grammatiske. ”I vår tid påstår noen at unntaket i Matt 19:9 rent språklig også må bety et unntak fra forbudet mot gjengifte.” (s.140). Jeg hører til den siste gruppen og har begrunnet det så godt jeg kan. 

Når det gjelder likhetstegnet mellom rett til skilsmisse og rett til gjengifte, viser jeg til det jeg allerede har skrevet om at vi må skjelne mellom samfunnslover og etikk. 

Når det gjelder Luthers resonnement, så føler meg ikke helt bekvem med det. Men noe er det idet, for det kan virke urimelig at den uskyldige parten skal ”straffes” med å ikke kunne inngå et nytt ekteskap fordi den skyldige ikke får sin rettmessige straff. Men jeg vil ikke bruke dette som et selvstendig argument, men heller som en bekreftelse i kjølvannet av alle de andre grunnene.

RA stiller seg uforstående og undrende til at vi mener å kunne forsvare gjengifte med Skriften. Han mener det ligger noe under Erasmus og reformatorenes nye tolkning av Matt 19:9. For det første er det ” en ”undertekst” av sexologisk karakter som går ut på at den uskyldige part ikke kan hindres i å innfri kjønnsdriftenes naturlige krav.” For det andre er det et feilslått utslag av reformasjonens nye oppvurdering av ekteskapet i forhold til den enslige stand. For da ble hovedregelen at mannen måtte ha ei kone, og at kvinnen måtte ha en mann”(s.123).  Derfor måtte man gjøre terskelen for gjengifte lavere. 

Jeg vet ikke hvor styrende dette var for Erasmus og reformatorene. Jeg har for min del ikke hatt det i tankene når jeg har studert Skriften. For meg blir det heller et resultat i kjølvannet av en språklig-grammatisk analyse av Skriften, eller skal vi kalle det en god og meningsfull frukt?

Både RA og jeg er åpne for at både oldkirken og reformatorene kan ta feil (s.124). Etter grundige skriftstudier har han kommet frem til at oldkirken må ha rett. Og det virker også mest sannsynlig sett i kirkehistorisk perspektiv: ”Det er i høy grad egnet til å forundre at oldkirken inntok det særdeles motkulturelle standpunkt å si nei til gjengifte for den uskyldige part dersom det ikke skjedde på Jesu autoritet.” (s.164). Oldkirkens nærhet til Det nye testamente i tid, språk og kulturkontekst stiller dem også i en særstilling, selv om det ikke gjør dem ufeilbarlige (s.124). 

Derfor bør vi gi nøye akt når en slik varsellampe lyser. Men det som har slått meg når jeg har sett på disse fedrene, er hvor overflatisk de tolker Skriften i denne sak. Dersom man er usikker på en bibeltolkning, går man til noen man har tillit til, for å få svar. Men da kan vi ikke la oss nøye med at de sier at dette er rett, og det andre er feil. Vi vil også ha en begrunnelse eller forklaring uti fra Skriften på hvorfor deres tolking er den rette. Og det kan jeg ikke se at oldkirken gir oss på vårt stridsspørsmål. De forklarer oss ikke hvorfor de tolker disse skriftstedene annerledes enn det jeg har kommet frem til gjennom min språklig-eksegetiske analyse. Derfor kan de ikke hjelpe oss i denne sak.

Å forklare oldkirkens standpunkt er ikke mitt bord, for jeg er ingen kirkehistoriker. Men det har kanskje noe med det Ivar Welle skriver i sin kirkehistorie at de allerede i generasjonen etter apostlene var blitt mer loviske og grunne i forhold til evangeliet (Kirkens historie, bind 1 s.62-63). Kanskje også tapet av jødiske skriftlærde som ikke var besmittet av fariseernes surdeig, har bidratt til denne utviklingen.  

 9. Oppsummering

Nå har jeg drøftet en rekke punkter hvor RA og jeg er uenige, eller sagt med andre ord, hvor jeg mener at han tar feil. Vi vil nå avrunde det hele med en oppsummering:

1. Jeg tror at han har låst seg fast allerede i problemstillingen. For den er et fyndord formulert som et enten- eller-spørsmål: Er ekteskapet en guddommelig ordning som rår over oss, eller er det en menneskelig ordning som vi rår over? Det er underforstått: Skal vi følge Skriften eller bare fornuften? RA mener at denne ordningen rår over oss på en slik måte at ekteskapet fortsetter å eksistere også etter at de har inngått et nytt ekteskap. Derfor lever alle gjengiftede i hor så lenge den første ektefellen lever.

Jeg mener at begge svaralternativene har noe rett og noe feil. For ekteskapet er en guddommelig ordning som Gud har satt oss til å forvalte, og som vi dermed også rår over. Derfor kan mennesker bringe et ekteskap til opphør så det slutter å eksistere når en av dem har inngått et nytt. Men det er synd og under Guds dom, og vi skal stilles til regnskap for hvordan vi forvalter denne hellige skatt. 

2. RA begrunner sitt syn først og fremst med skapelseshistorien og Jesu tolkning av den: ”Det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille” (Matt 19:9). Han mener at det betyr at Gud sammenføyer hvert enkelt par på en særskilt måte, slik at mennesker ikke er i stand til å oppløse det. Men jeg mener at Jesus her sikter til det han nettopp har vist tilbake til, nemlig skapelsen og innstiftelsen av ekteskapet. Det står ingen ting om at Gud føyer hvert enkelt par sammen på den måten RA hevder, verken i skapelseshistorien eller i Jesus ord. Dessuten innebærer et forbud også muligheten til å bryte det, nemlig til å adskille det som Gud har sammenføyet. 

3. Jeg mener ut fra Jesu ord i Matt 19:6 at skilsmisse og gjengifte er synd fordi, eller i den grad, det adskiller det som Gud har sammenføyd. I ettersetningen i Matt 19:9 mener jeg at han bruker det sjette bud synonymt med dette uttrykket. Derfor gir Jesus her også definisjonen på det dette bud: Det er det samme som å adskille det som Gud har sammenføyet. 

4. Derfor oversetter jeg dette bud (hebr. Zana gresk moixevå) med ”Du skal ikke bryte ekteskapet.” Det er altså et forbud mot å adskille det som Gud har sammenføyd. Det handler om synd mot ekteskapet.   RA derimot mener at det er et rent seksuelt begrep.  Derfor oversetter han det med ”Du skal ikke drive hor”. Dermed blir ikke skilsmisse rammet av det sjette bud.    

5. Min oversettelse fører til at jeg mener Jesus legger vekten på skilsmissen, og RA´s oversettelse setter fokuset på gjengiftet, nemlig at den gjengiftede driver hor mot den første ektefellen.  Min oversettelse bygger på at det er en logisk sammenheng og progresjon mellom det Jesus sier i Matt 19:6 og 9. Men etter RA´s oversettelse blir Jesus å hoppe over på et nytt deltema i v.9. Han mister også den tette sammenhengen mellom skapelsen og det sjette bud, når budordet ikke blir en forbudsform av påbudet i 1Mos 2:24.

6. Hans vekt på gjengifte blir ytterligere forsterket med hvordan han forstår presensformen i ettersetningene i utsagnene den som skiller seg og gifter seg igjen, driver hor. Han mener at presensformen betyr at de lever i konstant hor i det nye ekteskapet, mens jeg mener at presensformen kun beskriver handlingen omkring det å skille seg og gifte seg igjen. Hans forståelse av presensformen blir også det avgjørende skriftbevis for at hans forståelse av ekteskapet som en skaperordning som rår over oss. For når de lever i hor i det nye ekteskapet, må det bety at det første ekteskapet fortsetter å eksistere. 

7. Når det gjelder unntaksklausulen i Matt 19:9, for hors skyld, mener RA at setningen er konstruert slik at unntaket kun omfatter skilsmissen, og ikke gjengiftet. Jeg mener derimot at selve personen som skiller seg for hors skyld, er utelatt av setningen. Dermed rammes han heller ikke av Jesu dom over gjengifte i dette utsagnet.

8. Jeg mener at når et unntak er nevnt, eller en person er unntatt, én gang, så trenger man ikke å gjenta det hver gang saken ellers blir nevnt. Derfor er unntaket underforstått hver gang det ikke blir nevnt. 

9. RA mener at de utsagnene som ikke nevner unntaksklausulen, er de klareste utsagnene. Derfor må vi lese omfanget av unntaksklausulen i lys av dem. Da støtter de opp om tesen at skilsmisse kan være nødvendig som en reaksjon på hor, men gjengifte er ikke tillatt. Jeg derimot, mener at det utsagnet som er mest detaljert, er det klareste utsagnet. Jeg tror at våre motstridende syn på hva som er det klareste stedet også er påvirket av hvordan vi analyserer setningen i Matt 19:9. Jeg tror også at RAs forståelse de skriftstedene som utelater unntaksklausulen, er avhengig av hans tolkning av andre skriftsteder, og derfor ikke kan brukes som de klare steder som tolker de mindre klare.

10. RA mener at kvinnens urenhet i 5Mos 24:4 betyr at hun lever i hor i det nye ekteskapet. Dermed blir det et vitnesbyrd om at gjengiftede lever i hor. Jeg tror også at hun er blitt uren ved å bli ett legeme med en annen mann, men det gir oss ikke belegg for å hevde at det nye ekteskapet er et liv i hor. Heller ikke gir det oss noen grunn til å hevde at Moses forbyr gjengifte her, noe RA også mener at han kanskje gjør.

11.  RA mener at Jesus opphever den skilsmissetillatelse som Moses gir i 5Mos 24. Da mener jeg at RA gjør Jesus til en lovgiver. Men det er han ikke. Han er en lovlærer og en lovoppfyller. Men han kom ikke for å forandre på loven. Derfor lærer Jesus det samme som Moses.

12. Jesus opphever ikke Mose tillatelse til skilsmisse og gjengifte i 5Mos 24. For de to taler om to forskjellige ting. Moses beskriver en samfunnsordning som er nødvendig for å begrense synden og dens følger. Men Jesus taler om Guds vilje med ekteskapet og den synd de gjør mot ham, seg selv, sin ektefelle og sin neste. Dette blander RA sammen, og han kan vel ikke annet ut fra sine premisser. For dersom et gjengiftet ekteskap er et liv i hor, da kan heller ikke Mose borgerlige lov tillate det.

13. RA mener at Jesus lager et skille mellom jødedom og kristendom når han taler om den rettferdighet som overgår fariseernes og de skriftlærde. Dette gir seg utslag i en høyere standard enn jødedommen og Moses når det gjelder skilsmisse og gjengifte. Dette mener jeg er misvisende og en følge av hans syn på Jesus som endrer av Mose lov. Jeg mener at skillet ikke går mellom jødedom og kristendom, men mellom sann og falsk jødedom og kristendom. Hans syn på dette skillet kan også føre med seg at en fokuserer på strengheten i stedet for på gudsfrykt og kjærlighet.

14. RA mener at disiplenes reaksjon i Matt 19:10 går på gjengifte, mens jeg mener den går på skilsmissen. Én av grunnene til det, er at vi oversetter verset forskjellig. Han oversetter det til mannens forhold til kona, mens jeg mener det skal være mannens anklagegrunn mot kona. Men selv om hans oversettelse av ordet skulle være rett, kan det likevel ikke brukes som bevis på at Jesus her taler om gjengifte og ikke skilsmisse.  Det er avhengig av hvordan man tolker det foregående.    

10. Konklusjon

Nå har jeg forklart hvorfor vi har kommet til så forskjellig resultat i denne saken, på tross av samme bibelsyn. Jeg har prøvd å forklare hva jeg mener er Skriftens lære. Da vil jeg til slutt be leserne gjøre som menigheten i Berøa (Apg 17:11). De gransket i skriftene om det forholdt seg slik. Jeg tror mange har et fastlåst syn i denne saken, kanskje også bundet av mennesker. Derfor må vi upartisk prøve oss selv og våre oppfatninger på Skriften. For det er ikke om å gjøre å vinne en diskusjon eller få tilhengere, men å finne sannheten i Skriften, så vi kan stå sammen i sannheten og veilede mennesker til et liv etter Guds vilje.

Lebesby, 25. juni 2015, 

Nils Borge Teigen

Mer om boken De to skal være ett av Ragnar Andersen, inkludert utdrag fra boken og et YouTube-intervju med Ragnar Andersen.

Budskabets anmeldelse av "De to skal være ett".