Skriften alene? Fem perspektiver på det lutherske bibelsyn

Les også:

• Bibelen som Guds ord, uttalelse om bibelsynet fra FBBs teologiske nemnd.

De har i anledning reformasjonsjubileet satt seg fore å undersøke ulike aspekter ved det lutherske bibelsyn. To av artiklene er Luther-studier, en er viet Grundtvig, en er bibelfaglig og en er en prinsipiell studie av bibelhermeneutiske problemstillinger.

Jesper Høgehaven drøfter forståelsen av Luther som bibelsk teolog ved å studere hva han mener med sin henvisning til Skriften som den eneste gyldige autoritet. Med det mener Luther en bibelutleggelse som er adekvat ut fra Skriften selv og dens Ånd. Alternativet er at utleggeren gjør seg selv til autoritet, og en slik bibelforståelse vil Luther ikke ha. Høgehaven setter sin forståelse i perspektiv ved å relatere den til to danske Luther-forskere fra det 20. århundre, Harald Østergaard-Nielsen og Jan Lindhardt. Østergaard-Nielsen forstår Luther som en foregripelse av Grundtvig; poenget er for Luther at han finner kirken i Skriften, og det er i den en må befinne seg for å forstå det bibelske budskap. Lindhardt forstår Luther som en renessansehumanist som er opptatt av tekstens betydning. Begge har ifølge Høgehaven sett viktige ting, men blir ensidige i den måten de utfolder sine perspektiver på.

Poenget i Thomas Reinholdt Rasmussens bidrag er at Luther ved å binde samvittigheten til bibelutleggelsen, åpner for læremessig frihet på bibeltolkningens grunn. Rasmussen legger vekt på Luthers forståelse av evangeliet som muntlig; sola scriptura er et muntlig og ikke et skriftlig prinsipp. I den muntlige utleggelse oppstår Kristus av Skriftens grav for oss i dag. Det betyr at det standpunkt har kirkelig berettigelse som er bundet av ens ærlige overbevisning av å utlegge Skriften på beste vis. Det er imidlertid ikke prestens oppfatning som er den avgjørende, men menighetens; den har ifølge Rasmussen rett til å kalle den prest som den «mener har Guds ord for seg». Dette åpner ikke for vilkårlighet, men gir rom for utfoldelse av en mangfoldig og Kristus-sentrert bibelutleggelse.

Kristoffer Garne presenterer Grundtvigs oppdagelse av at kirken er viktigere enn Skriften og drøfter hvilke implikasjoner dette har for Bibel-forståelsen. Her kan den danske Grundtvig-tradisjonen oppvise nokså ulike modeller. Noen understreker fortolkerens selvstendige teologiske ansvarlighet: «Jeg bekræfter, udskyder og forkaster», mens andre, som Garne selv, viser til hvor sterkt preget Grundtvigs eget forfatterskap var av bibeltekstene. Som Garne gjør oppmerksom på, vil man da nærme seg Østergaard-Nielsens grudtvigske Luther-lesning.

Mogens Müller drøfter den betydning nytolkning av eldre tekster har innen den bibelske tekstsamling selv. Med utgangspunkt i begrepet «rewritten Bible» har en pekt på hvordan 5. Mosebok nytolker lovåpenbaringen, og hvordan Krønikebøkene nytolker Samuel- og Kongebøkene. Slik vil også Müller forstå evangeliene; de er selvstendige nytolkninger av Jesus-historien. Müller er selv spesielt opptatt av Lukas-skriftene, som han med dette utgangspunkt mener må dateres nokså sent. På denne måten får evangelistene en selvstendig betydning som teologer som ikke er uttømt i og med drøftelsen av i hvor stor grad de gjengir faktisk historie. Müller mener at dette hjelper oss til å forstå som utfordring til tro.

Som den eneste av bokens bidragsytere tar Carsten Pallesen utgangspunkt i formuleringen «Skriften alene», som etter hans oppfatning må forstås sammen med «Kristus alene», «[ved] troen alene» og «nåden alene». Uttrykkene må leses i lys av deres motsetning, altså pavens og kirkens autoritet. Dette tolker Pallesen i lys av betydningen av skriftligheten som en forutsetning for kanondannelsen: Skriftligheten gjør at teksten kan utfolde en autoritet som er løst fra den kontekst den ble til i («eks-karnasjon»). Dette finner vi allerede i GTs omtale av lovboken; skriftutleggelsen appliserer alltid teksten på nye kontekster. Fenomenet forsterkes hva oppfinnelsen av trykkpressen som var en forutsetning for Luthers virke. Luther ser selv den indrebibelske skriftutleggelse som forbilledlig for sitt eget arbeid. «Skriften alene» fokuserer på skriftlighetens betydning som alternativ til en spekulativ forståelse av Gud og menneske. Det fins ingen direkte vei til Gud uavhengig av utleggelsen av den kanoniske tekst. Nyere protestantisk teologi – Pallesen viser her til Schleiermacher, Hegel, Barth og Bultmann – blir for utålmodig; den vil direkte til saken og har ikke med Luther tid til den meditative omgang med Skriften.

Unntaket blant de nyere tenkere er Ricoeurs framheving av omveiens hermeneutikk, som knytter til mistankehermeneutikken hos Marx, Kierkegaard, Nietzsche og Freud. De avviser det umiddelbare og tilsynelatende som overfladisk, og gjentar på den måten skrift-profetenes (Amos, Mika og Jesaja) motstand mot den tilsynelatende sannhet i kulturens overflatefenomener. Med Oswald Bayer mener Pallesen at Ricoeurs hermeneutiske prinsipp kan brukes til en meningsfull aktualisering av Luthers fokus på skriftlighetens betydning: Vi befinner oss foran teksten og utlegges av den på en måte som stiller grunnleggende spørsmål ved det tilsynelatende i vår livsopplevelse. Skriften blir et speil som avdekker skjulte aspekter ved virkelighetsforståelsen. Den er, som Luther skrev på den seddel man fant ved sengen da han døde, en uuttømmelig kilde til erfaringsfortolkning.

Bokens redaktør har ikke gjort noe forsøk på å få bokens fem artikler til å samtale med hverandre. Dermed blir Rasmussens fokus på muntligheten og Pallesens fokus på skriftligheten stående helt uformidlet ved siden av hverandre. Det hadde også vært interessant å se en diskusjon mellom Høgehavens påpekning av at en ifølge Luther ikke skal utlegge Skriften på egen hånd, og venstre-grundtvigianernes prinsipielle forsvar for å gjøre nettopp det. Nå får vi ikke det, og de ulike artiklene framstår som en vifte av synspunkter som står nokså uforløst ved siden av hverandre. Dette kan forstås som en bekreftelse av Rasmussens forståelse av bibeltilknytningen som et rent formalt prinsipp: I kirken kan og bør det aksepteres som menigheten finner utgjør et meningsfullt forsøk på bibelutleggelse. Antagelig er det bare i den danske folkekirke man kan si det så ubeskyttet som det Rasmussen her gjør.

Pallesens Ricoeur- og Bayer-inspirerte forståelse av parallellen mellom Luther og de moderne mistankehermeneutikere gjør imidlertid at boken som helhet ikke legger seg til ro med en slik konklusjon. Ut fra hans tilnærming er det nærliggende å forstå den tendens til å ville harmonisere alle konflikter som kjennetegner flere av bokens øvrige bidrag nettopp som en tilsløring. I så fall er det en tilsløring kirkens bundethet til den skriftlig fikserte kanon skal prøve å avdekke. Pallesen gjør ikke det i form av en eksplisitt kritikk av bokens andre bidragsytere. Men jeg antar han mener at hans lesere har lov til å tenke selv.

Kristoffer Garne (red.), Skriften alene? Fem perspektiver på det lutherske bibelsyn. København: Tidsskriftet Fønix, 2017. 136 s.

Knut Alfsvåg

29. mai 2018