"Skriftens klarhet" i Jesu undervisning og kirkens bibelbruk

Læren om Skriftens klarhet – claritas Scripturae - er ingen spesialitet for konfesjonelle lutheranere, men en gave til kirken fra Jesus Kristus.

Hovedkilde: The inspiration of Scripture. Missouri Synod 1975. Kommisjonsrapport.

Læren om Skriftens klarhet – claritas Scripturae - er ingen spesialitet for konfesjonelle lutheranere, men en gave til kirken fra Jesus Kristus. Kilden er Jesu undervisning, og til den hører også den Oppstandnes disippelmøter i løpet av de førti dagene før han ble opptatt til himmelen. Læren om «Skriftens klarhet» er av grunnleggende betydning for sann teologi. Den gir basiskunnskap fra åpenbaringsordets Gud om Gud, mennesket og verden, meddelt med overbevisende klarhet i og med Bibelens språklig-begripelige klarhet.

Denne viten besvarer ikke alle våre spørsmål. Bibelen er ingen svarautomat. ”Åpne spørsmål” kaller vi dem som ikke lar seg besvare med bibelord. Kirken gransker ikke skjulte ting. Fra Jesus har kirken mottatt den rett utlagte Skrift. Saken gjelder Guds løfters oppfyllelse i en bevitnet historie om Jesus fra Nasaret, hans persons hemmelighet og hans lidelse, død og oppstandelse. Derfor var kirkefader Augustin tilfreds med Skriftens klare steder: ”I Skriftens klare steder finnes alt som vedkommer tro og liv” (De doctrina Christi. II, 9).

Uttrykket «Skriftens klarhet er ingen påstand som krever overbevisende argumentasjon. Uttrykket sikter til en bevitnet kjensgjerning. En illustrasjon gir beretningen om den etiopiske hoffmannen, Apg 8:26-37. Mange bibelsteder bevitner Skriftens klarhet. Her er noen:

Sal 119:18 – Lukk opp mine øyne, så jeg kan se de underfulle ting i din lov (de underfulle ting = Guds frelsesråd, jf v 105. Lk 16:29-31). V 130 – Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir den uerfarne innsikt. Joh 5:39, 46f – (Skriftene) vitner om meg. /…/ Om dere trodde Moses, skulle dere tro meg, for om meg skrev han. Men om dere ikke tror hans skrifter, hvordan skal dere da kunne tro mine ord? 8:31f – Dersom dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler, og dere skal forstå sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. 14:23 - Om noen elsker meg, tar han vare på mine ord (jf 6:63b). Lk 24:32 – han talte til oss på veien og opplot Skriftene for oss (Jf Jer 23:29). Apg 9:22 – Saulus /…/ målbandt jødene som bodde i Damaskus ved å bevise at Jesus er Kristus (jf 17:2f, 18:28). Rom 15:4 – Alt som før er skrevet, det er skrevet til vår undervisning, for at vi skal ha håp ved den utholdenhet og den trøst som Skriftene gir.

Skriftens klarhet i det frelseshistoriske perspektiv

I den gamle pakt (GT) har Gud talt til dom og frelse for sitt utvalgte folk - direkte med profetord, indirekte gjennom typologier, det er skyggebilder av det kommende i form av hendelser, personer og institusjoner. Hver for seg og til sammen peker skriftene i Det gamle testamente fremover i historien og varsler Guds oppfyllelse i den nye pakts historie, herligere enn den gamle. Det som er skjult i Det gamle testamentes ord, er åpenbart i Jesus-historien og bevitnet i Nytestamentets skrifter, men enda ikke frelseshistorien avsluttet. Siste akt gjenstår - Dommedagen, da Jesus Kristus kommer i sin Guddoms herlighet, synlig for alle, og bringer den nye jord med en fred, hvile og glede som overgår all forstand. Hele frelseshistorien er Guds løfters historie, hvor det handlende subjekt er Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.

Nytestamentets skrifter viser hva den radikalt nye og rette bibelutleggelse består i (1 Kor 2:11ff), og hvilke befalinger den oppstandne Kristus gav før ble opphøyet (jf Apg 1:2f). Denne utleggelse var forberedt i den gamle pakts historie, og Kristi apostler mottok den og ga den videre til kirken i den nye pakt. På Pinsedagen utrustet han med Den Hellige Ånd til denne kirkegrunnleggende oppgave, slik han hadde lovt. Vi merker oss at Åndens gaver ikke var et tillegg til Skriftens klarhet, men en nådegave til å overgi Jesu ord og begrunne Guds løfters oppfyllelse, slik det står skrevet. Skriftens mening er gitt i og med dens ytre språklige klarhet. Skriftens HERRE har selv utlagt det som står skrevet om ham hos Moses og Profetene, og stadfestet stadfestet den med sin oppstandelse fra de døde.

Språket er begripelig og Kristus-vitnesbyrdet lar seg begripe

Før påskebegivenhetene forstod ikke disiplene Jesu undervisning. De hørte og hørte likevel ikke. De håpet at det var han som skulle ”utfri Israel” (Lk 24:21), men forstod ikke at løsepengen var en korsfestet Messias, gitt for alle mennesker. Det var den oppstandne Jesus som åpnet Skriftene for dem og ga dem forstand til å forstå hva Moses, Profetene og Salmene vitnet om ham (Lk 24:44-48). Poenget er ikke hjerter i brann, men Jesu undervisning med begripelige ord for mennesker ved sine fulle fem. Slik hadde Gud talt til fedrene ved profetene. Samme språklige begripelighet møter oss i evangeliene. Deres budskap om Jesu persons mysterium og hans verk lar seg ikkke begripe på noen annen måte enn med Jesu utleggelse av «Moses, Profetene og Salmene». Vi lærer åpenbaringsordets Gud å kjenne gjennom den kunnskap Jesus formidlet fra ham, og kjennskapen inngir tillit til ham, full av nåde og sannhet.

Grekeren Lukas ville undersøke saken nærmere for sin venn Teofilus (Lk 1:1-4, Apg 1:1-3). Jesus-historien viste seg å være en bevitnet historie ”om alt det Jesus gjorde og lærte fra begynnelsen av og til den dag han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine påbud til de apostler han hadde utvalgt” (Apg 1:2). Lukas fant at Guds løfter til fedrene ved profetene, var oppfylt i Jesu lære og liv. Gud var utlegger og vitne i samme person.

Forestillingen om den uklare Bibel

har fulgt kirken fra begynnelsen med bibellesning på fornuftens vilkår og med skinn av vitenskap (jf sadduséerne og senere Markion). Mennesker søker den bekvemme forklaring som fornuften begriper og godtar (jf socianismen). Jesu disipler hører seg frelst, har Guds enbårne Sønn til gave og etterfølger ham.

Når sannhet og løgn blir sidestilt i gudstjenestelige ordninger, ligger menigheten åpen for Guds fiendemakter. Apostelordets skranke mangler. Det praktisk-kirkelige uttrykk lar ”ja” og ”nei” til apostelordets lære lyde fra fellesskapets prekestoler og lærekatedre. Virkningen på menighetslivet er ødeleggende, og symptomene er menneskepåfunn begrunnet i kvasiteologi som «folk forstår». Denne erfaringen gjorde apostolatets kirke allerede i aposteltiden.

Eksempler: (1) Relativismens justis i form av kristendomsfagets sidestilling med sekulære livssyn og fremmede religioner i et og samme skolefag. (2) Romerkirkens sidestilling av Skrift og Tradisjon, innordnet læreembetets forvaltning. (3) Økumeniske avtaler om kirkefellesskap på ”tilstrekkelig” grunnlag (reduksjonisme el unionisme).

Eksemplene vitner om mistro til språkets mulighet til å formidle kunnskapen fra åpenbaringsordets Gud i autentiske ord og handlingsuttrykk i en omskiftelig verden. Paradoksalt nok, mistroen til språket blir motsagt av den meningsformidling som faktisk pågår. Den følger grammatikkens og logikkens regler. Mistroen rammer i første omgang Guds opprettholdende gjerning på språknivå (den naturlige lovåpenbaring). I neste omgang rammes Kristi læreformidling gjennom sine delegater i apostolatets kirke. Og likevel blir mistroen til språkets muligheter motsagt av den kjensgjerning at mennesker hører, tar vare på Kristi ord og kommer til troen på ham. Ordene er virksomme ord. De skaper hva de nevner, lik Kristi ord som høres over fremsatt brød og vin: «Dette er…»

Så er ikke problemet «Skriftens klarhet», men det uforpliktende forhold til ordene. Skeptikeren finner det avgjørende moment et annet sted, i en begrunnelse løst fra ordene. På reformert vis blir den troende menighet lærens utgangspunkt, og «den nattverdfeirende menighet» nattverdunderets kilde. Typisk for mistroen til Skriftens ytre klarhet – her Kristi ord (Verba) – er den ordbruk som tilslører vranglæren med verbale illusjonsnumre. Man later som om den språkbruk mennesker godtar, er kirkens regel og rettesnor for lære og liv, og kirkens grunnvoll et minste felles multiplum i læren (jf Ef 2:19ff). Slik blir Skriftens klarhet underkjent og bekjennelsen til Kristi ord erstattet med erklæringer av privatrettslig karakter. Et eksempel er Borgå-avtalen mellom anglikanere og kirker som er ”lutherske” av formalitet.

Hvor allmennytten overstyrer bibelbruken, griper mistroen om seg med selvforsterkende kraft. Under skinn av ”teologi” og ”fri” forskning, fremkommer resultatet som et sosialt produkt, begrunnet i de lærdes funderinger på høyt abstraksjonsnivå, og tilgjengelig for en selvopphøyet elite. Kristi kirke lever godt uten denne virksomhet (jf Menighetsfakultetets «kirkelige» legitimering).

Jesus advarer mot den unnfallenhet som overlater kirken til ”tyver og røvere” (Joh 10). Selv er han sitt folks Gode Hyrde. Av ham lærte apostelen Peter den selvhengivende hyrdeomsorg, som brer kjærlighetens kappe om troens bekjennere og gir dem «mat i rette tid» (Mt 24:45). De gir «den ekte, åndelige melk» til sann kirkevekst, sier Peter, og viser med sin billedbruk til skaperkraften i «Guds ord». Det skaper hva det nevner i gjenfødelsens bad (1:23) og i forkynnelsen. Desto viktigere er oppdraget - å forkynne «som Guds ord» (4:11), det vil si å opptre som Kristi delegat og unngå utleggelser «på egen hånd». Hvorfor? Aldri er noe profetord i Skriften fremkommet fordi mennesker ville det, «men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud (2 Pet 1:20). Med Skriftens klarhet står vi faste i troen (1 Pet 4:8-11).

Oversetterfeil og tekstvarianter

Nytestamentlig tekstvitenskap handler om avskriverfeil og tekstenes pålitelighet. Originaltekster fins ikke. Studiet må basere seg på henimot 6000 avskrifter (papyrusfragmenter, pergament-codexer, oldtidsoversettelser, kirkefedre-sitater og lectionarier til liturgisk bruk).

Gjennom mange århundrer var bøker blitt kopiert ved å skrive dem av for hånd. Da var det ikke til å unngå at misforståelser og unøyaktigheter forekommer i avskriftene. Det hendte også at avskriveren ”rettet på” teksten for å bringe den i samsvar med egen oppfatning. Det store vendepunkt kom med gullsmed Johann Gutenbergs boktrykkermaskin. Ved hjelp av den ble Psalteret utgitt i 1457, og snart kunne siste skrivermunk sette punktum for den gamle avskrivertradisjon.

Såkalte ”tekstvarianter” synes å motsi grunntekstens språklige klarhet, og blokkere vår tilgang til den opprinnelige mening. Blant tekstvitenskapens fagpionerer på 1700-tallet trakk noen av dem liberalteologiske slutninger. Andre kom til motsatt resultat: Tekstvariantene styrker tekstens pålitelighet. Når man i vår tid vil rekonstruere grunnteksten, må man kjenne til alternativene som en oversetter må ta stilling til. Alternativene fremgår av noteapparatet nederst på siden i Biblia Hebraica, og i Novum Testamentum Graece i vitenskapelige utgaver. De spørsmål som avskriverfeil reiser, må løses i hvert enkelt tilfelle.

Tekstvariantenes betydning bør ikke overdrives. Hvem forkaster en avisnyhet på grunn av trykkfeil? Tekstvariantene gjør det mulig å påvise avvik fra originalteksten. Dessuten er avvikene som regel uten betydning for tekstens budskap. Det gjelder også i de tilfeller hvor avskriften er skadet. Selv om håndskriftene viser en mengde varianter, kan vi likevel være sikre på at vi har mottatt Kristi lære, og det av to grunner:

• I forkant (a priori), fordi Gud har oppfylt sitt løfte. Joh 17:20 – jeg ber /…/ også for dem som ved deres ord tror på meg. 8:31f – Om dere forblir i mitt ord, så er dere i sannhet mine disipler, og dere skal forstå sannheten…

• I etterkant (a posteriori), fordi undersøkelser viser at læren er blitt bevart.

Bibeltekstens autoritet som Guds ord består, tross skrivefeil eller ombytting av ord med et annet. De rokker ikke ved bibelsk lære om skapelse og gjenløsning, eller ved det apostoliske og profetiske Kristus-vitnesbyrd. Tar vi avskrivernes skrøpelighet i betraktning og de problemer som tekstvariantene innebærer for oversettere og bibeltolkere (eksegeter), er det grunn til undring. Kristi utleggelse av Skriftene og øyenvitne-beretningene om ham, er blitt formidlet til denne dag.

Gode bibeloversettelser fins, men ikke den fullkomne. Oversetteren må velge mellom håndskrifter, mulige oversettelser og ords betydninger. Valgene krever et overordnet perspektiv. Har bibelens Herre veiledet oversetterne med sin utleggelse? En oversettelse kan ligge tett på grunnteksten og samtidig oversette meningen, tro mot ordlyden. En god oversettelse må også være tro mot leserens morsmål.

Joh 14:23 – Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 17:20 – Jeg ber /…/ også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Lk 10:16 – Den som hører dere, hører meg (24:45-47, jf Mt 16:16, 21-24, 17:5f). 2 Kor 3:16 – alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd (jf v 14. Rom 12:2, 1 Joh 5:9f).

«Moderne» oversettelser kjennes på utstrakt bruk av skjønn på en skala fra «meget konservativ” til «meget historisk-kritisk”. Skalaen tilslører den faktiske norm, at den bibelkritiske tilnærming medbestemmer sannhetsgehalten allerede i oversettelsen. Over hele skalaen foreligger fortolkninger og meninger av subjektiv art. Det er ikke til å unngå. Når oversettelsen motsier apostelordets lære fra Kristus, har oversettelsen et troverdighetsproblem.

Veiskillet foreligger straks en forkynner nekter å korrigere bevitnede utsagn i strid med apostelordets lære. Gir fellesskapet rom for slike reservasjoner, øser det av en sideordnet åpenbaringskilde eller «innsikt». Da foreligger den læretuktsituasjon som opphever den broderlige samtale. Et hjelpespørsmål mot tvilsomme meninger er dette: Har Jesus eller hans apostel lært det som her blir sagt? Også disipler bruker hodet.

Skriftens ytre klarhet utelukker skjulte sannheter

Kristi innsikt i ”Skriftene” er gitt kirken med språklig klarhet. Guds motstander anfekter Skriftens indre klarhet ved hjelp av lovens anklager, og Skriftens ytre klarhet ved hjelp av løgn.

1 Mos 3:4 – Da sa slangen (djevelen) til kvinnen: Dere skal visselig ikke dø. Ord 1:24 – jeg (Sønnen = Visdommen) ropte, og dere ville ikke høre. Joh 8:43f - Hvorfor skjønner dere ikke min tale? Jo, fordi dere ikke kan høre mitt ord. Dere har djevelen til far, og hva deres far begjærer, vil dere gjøre. Han var en morder fra begynnelsen, og står ikke i sannheten, for sannhet fins ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, fordi han er en løgner og løgnens far. 1 Joh 3:8 – Derfor ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle tilintetgjøre djevelens gjerninger.

Åpenbaringsordets sannhet fins ikke ”bakom” ordene, hverken i forfatterens hode eller”over” ordene i en tidløs, overjordisk sannhet (allegorisk tolkning). Vi skal heller ikke søke den meningsgivende sannhet ”innover” i ordene - i drømmer, syner og indre åpenbaringer, eller bortenfor ordene - på andre steder, til andre tider og hos bestemte personer. Skriftens mening uttrykt i språklig klarhet utelukker et læreembete som forvalter og videreutvikler kirkens tradisjon. Utelukket er bispemøter og kirkemøter som forvalter «kirkens syn».

Dunkle steder fins, men heller ikke de rokker ved Skriftens klarhet. Tids- og stedsopplysninger kan være uklare, og skikker likeså. Selv om slike tilfeller berører læren, fremgår meningen i lys av klare steder, også kalt ”læresteder” (sedes doctrinae).

Læreforvirringen i nåtid aktualiserer følgende veivalg: Enten holde fast ved det apostoliske ord med dets skriftutleggelse fra Herren, eller støtte seg til mennesketanker om Gud og guddommelige ting. Se 1 Tim 6:3-6. Menneskenaturen har en forkjærlighet for Skriftens dunkle steder (Romerkirken, den liberale teologitradisjon, spiritualismen). ”Dunkle gestalter” vantrives i lyset (Pieper-Müller, s 137).[i] Man søker det generelle, vage prinsipp som kan begrunne et høyere gode eller kontrollere en bestemt interesse med påstand om ”ny innsikt”. Lik stoïkerne i antikken etablerer man et tenkt ingenmannsland for meningsbrytninger og utkrystallisering av ”kirkens syn” på rett og galt, sant og falskt i lære og liv. I det postmoderne svermeri er dette ingenmannsland et tenkt revir hvor ”jeg” fritt kan følge mine valg med krav på andres respekt. Under kristelighetens skinn, og ved hjelp av stoîsk adiafora-lære, er man på stadig flukt fra ubekvemme bibelord og tekster i kirkens rom. Den gamle adam trives i stuekose liturgier og møteritualer. Derfor luket man bort lov og evangelium-tekster fra tekstrekkene, Ef 5 fra vigselsritualet for brudepar og ord om Regnskapets dag fra gravferdsritualet, osv. Denne nivelleringsprosess ser ut til å ha blitt forsterket i liturgireformene siden forrige sekelskifte. Skriftens klarhet krever saksvarende uttrykk, men har måttet vike for mennesketanker om menneskers behov.

«Her er mye jeg ikke forstår», lyder en innvending. En hjelp til oppklaring er skjelningen mellom ”at” og ”hvorfor” – mellom den gudskunnskap som bibelordene formidler, lest i lys av Jesu undervisning om sin person og sitt verk. Da hender det vi må passere steder for å unngå synsing og spekulasjon.

Kristus var ikke bare disiplenes Lærer den gang, men kirkens Lærer i dag og alle dager inntil Dommens dag. Nå – i interimtiden - er han nærværende og virksom i den forsamlede menighet på troskapens vilkår. Lk 10:16 – Den som hører dere, hører meg. Hører vi Den gode Hyrdes stemme? Saken gjelder den rett utlagte Skrift fra dens Herre, og virkningen – den tro til salighet som Den Hellige Ånd skaper ved Kristi ord og har ham til eie. Uten Kristus som vår Lærer, oppstår kirkeimitsasjonenes innsikter, begrunnet i synsing og føleri, og/eller lærdommer fra andre tider og steder. De tilbyr menneskene de surrogattilbud som markedet etterspør.

Da bibelteologen Martin Luther oppdaget Skriftens klarhet, gjenoppdaget han gammelt nytt fra kirkens begynnelse. Dette forhold belyser to ting i Luthers liv – hans identifikasjon med den gamle kirke i skriftbunden tradisjon, og hans brudd med pavedømmet. Det er ikke kirken som utlegger Skriften, men dens Herre, Jesus Kristus. Det gamle testamentes skrifter har han utlagt og overgitt til kirken ved apostlene han utvalgte. Derfor strider det mot Jesu undervisning, og apostelordets lære fra ham, når kirkelige myndigheter støtter seg til tradisjonen som en sideordnet åpenbaringskilde. Denne krykke ble benyttet som argument for ekumeniske avtaler om kirkefellesskap.

Dette vakte oppsikt i 1500-tallets Europa da Martin Luther identifiserte seg med den gamle kirke i skriftbunden tradisjon og brøt med pavedømmet. Menneskene var opplært til å holde for sant hva Kirken lærte under pavens ledelse. Mange før Luther erkjente behovet for kirkens reformasjon, både reformkatolikker og bibelhumanister. Nytt var den wittenbergske reformasjon med dens reformasjon i samsvar med apostelordets lære i skriftbunden tradisjon. Og der står vi. Vår forhistorie som «lutheranere» er en hendelse av eskatologisk art, da Gud grep inn i kirkens historie og brakte Skriftens klarhet fram i lyset. Atter lød evangeliet om synderens frifinnelse på grunn av Guds forsoning med verden i Jesu korsdød. Guds rettferdighet, gitt den enkelte i dåpen, ble forkynt med lov og evangelium over prekestolene, stadfestet med absolusjonen i skriftemålet, og mottatt med munnen under Herrens Nattverd.

"Skriften er sin egen fortolker"

Denne regel sier ikke at vi må utlegge hvert bibelsted i lys av andre steder. Regelen gjelder sammenligning mellom de steder hvor teksten er flertydig eller uklar. Men anvender man regelen på steder hvor meningen fremgår likefrem - som i vanlig språkbruk, da bærer det galt av sted. Ett bibelord er nok til å begrunne en kirkelære.

Illustrasjon: Jesu tydningsord over fremsatt brød og vin: ”Dette er mitt legeme” osv. For å få frem Jesu ”egentlige” mening, gjorde Andreas Bodenstein (Carlstadt) – og etter ham Zwingli - en sammenligning med Jesu ord i Joh 6. I reformert tradisjon er tolkingsregelen en bortforklaringsregel, i den hensikt å finne fram til den mest bekvemme og samlende løsning på brysomme bibelord og emner. Men her som ellers må tolken bedømmes på ordene han oversetter, og ikke på evnen til å bortforklare dem.

Skriftens ytre, språklige klarhet foreligger når (a) den historiske sammenheng og (b) den språklige konstruksjon er problemfri og grei. Det betyr ikke at alle bibeltekster er lette å forstå, eller at det er unødvendig å se uklare steder i lys av klare steder, eller at den språklige klarhet er begrenset til bestemte lærestykker. Dunkle steder kan komme av et uvanlig ord, eller en ukjent konstruksjon, eller manglende viten om den historiske sammenheng. Løsningen fremkommer som oftest ved hjelp av parallellsteder om samme emne. Hjelpemidler er grammatikker, leksika og historiebøker. Slikt arbeid forhindrer billedlige og fantasifulle innlesinger, og alle forsøk på å finne meningen et annet sted.

Typologisk utleggelse

Guds ord og inngripen i den gamle pakt varslet om nye frelseshendelser som skulle ligne de gamle. Eksempler: Utfrielsen fra Egypt, vandringen gjennom Rødehavet, Sinai-pakten, erobringen av landet, utvelgelsen av Davids ætt, templet i Sion. Forvarslene ligner skyggebilder på en solskinnsdag, da skyggen av den kommende viser seg før jeg runder hushjørnet.

Forvarslene om Den Kommende og det som skulle komme, var ingen garanti for Israels fremtid. Årsaken var folkets frafall fra Sinai-pakten. Derfor sendte Gud sine profeter for å forkynte Guds straffedom over et gjenstridig folk (Am 8:2, Hos 1:9). Men bortenfor den fullbyrdede dom skulle Gud av nåde opprette en ny pakt og frelsen komme (Jes 43:18-20, Esek 37, Jer 31:31f, Esek 36d:24-27). Her er to eksempler:

1 Kor 10:1-11. V 6a – Disse ting hendte som forbilder for oss. V 11a – Alt dette rammet dem på en forbilledlig måte… Lk 24:45-48 – Deretter åpnet han deres sinn, så de forstod Skriftene. Han sa til dem: Så står skrevet at Kristus må lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at omvendelse og syndenes forlatelse skal forkynnes i hans navn for alle folk og først i Jerusalem. Dere er vitner om dette (dvs - så står skrevet).

Kristus lærer og leder sin kirkebrud på jorden. Det gjør han ved prekenembetet, når evangeliet og sakramentene blir forvaltet slik han har befalt (Lk 10:16, Mt 28:20). Skal vi lære hvordan ”Skriftene” vitner om Jesus (Joh 5:39), må vi stå i et disippelforhold til ham som er Skriftens Herre og rette utlegger. Se Peters tale, Apg 2:22-36, og Pauli tale, Apg 13:16-41. Himmel og jord forgår, men ikke ordene fra skaperverkets midler og gjenløser - Kristi ord (Mt 24:35).

Noen liturgiske konsekvenser

Vi er vant til prekenens plass etter skriftlesningene. Årsaken er ingen uklarhet ved tekstene, men Skriftens klarhet. Den kan liturgien markere med et «hør, så skal dere leve» (el l) og med «Gud være lovet» til slutt. Av samme grunn avsluttes prekenteksten med ordene fra Jesu bønn, Joh 17:17 – Hellige dem (oss) i sannheten, ditt ord er sannhet (jf v 20)

Hva tekstene vitner med ord om Kristus, det skal presten/predikanten utlegge for tilhørerne. Prekenteksten skal utlegges i samsvar med Skriftens ytre og indre klarhet, slik Kristus har vist. Alt kan ikke formidles på en gang. Det er heller ikke mulig. Det fins eksempelvis flere Luther-prekener over samme tekst. De gjenspeiler – foruten Luthers arbeid med tekstene - Skriftens rikdom anvendt i ulike situasjoner. Et annet eksempel er tekstrekkene gjennom kirkeårets søn- og helligdager. De belyser dagens tema med flere tekster i en treårs-syklus.

Det viktigste som skjer under en gudstjeneste er tekstlesningene. Uten dem, ingen preken, ingen nattverd osv. Hva lesningene vitner om Jesu, Guds Sønns person og verk med språklig klarhet, det skal fram over prekestolen. Da er Kristus vår Lærer, og Den Hellige Ånd er virksom med Kristi ord. Gjennom ham mottar vi gudskunnskap og lærer den eneste sanne Gud å kjenne i hans trofasthet og selvhengivende kjærlighet. Da setter vi all vår lit til ham, enten livet arter seg slik eller slik. Joh 5:46 - Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg, Det er om meg han har skrevet (v 39, jf Esek 3:17-19, Heb 13:17). Rom 10:17 - Troen kommer av prekenen, og prekenen ved Kristi ord.

Vi fremsier trosbekjennelsen (Credo) etter dagens evangelielesning, det vil si før prekenen. Også denne rekkefølge bevitner Skriftens klarhet. Skriftlesningene er Guds åpenbaringsord på et høyere nivå enn prekenen, som formidler tekstens innhold i avpasset form. Modne kristne oppfatter denne nivåforskjell. Men stiller vi personen foran Ordet, tilslører vi Kristi posisjon som vår Hyrde og Lærer. Også presten/predikanten kan falle for samme fristelse. Da gjør han prekestolen til en offentlig talerstol, eller et sted for privatmeninger og funderinger som synes å passe for anledningen, og underkjenner Skriftens klarhet. Vår skrøpelige menneskenatur tatt i betraktning, er det betryggende at trosbekjennelsen kommer før prekenen.

Syv teser om Skriftens klarhet:

(1) Skriftens troverdighet er av samme art som logikkens og grammatikkens regler, og matematikkens grunnsetninger.

Mange har villet forklare hvorfor ord og utsagn forbindes med et bestemt innhold. Hyllemetrene er mange. Tilbake står den underfulle kjensgjerning, at åpenbaringsordets Gud har villet det slik – for menneskenes skyld og for sin egen skyld.

Gud tar det menneskelige språk i bruk for å få oss i tale. Han vil meddele oss den grunnleggende og omfattende viten om Gud, mennesket og verden. Denne viten gis ikke umiddelbart – i dølgsmål, men middelbart gjennom ordenes likefremme mening, begripelig for alle. Det medfører maurflittig arbeid med grunntekstene på hebraisk og gresk. Da gjelder det å følge språkets og grammatikkens regler.

(2) Skriftens språklige klarhet (sensus litteralis) begrunner Kirkens bekjennelse – aldri omvendt.

Skriftens indre mening kan ikke skilles fra Skriftens ytre klarhet. Denne binding danner det nødvendige vilkår for å forstå språk overhode, og for vår søken etter gudskunnskap fra åpenbaringsordets Gud. Lik Jesu disipler og aposteltidens kristne den gang, er også vi henvist til bibeltekstene i deres likefremme mening. Veien til gudskunnskap går om bibelordet – aldri utenom. Bibelordet er ”paradisets port”, sier Luther, og målbærer erfaringen fra kirkens begynnelse. Når lesningene lyder og prekenen formidler Kristi undervisning, da går vi inn gjennom paradisets port og får forstand på Skriftens hemmelighet, lagt åpent fram.

Mt 17:5 – „Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!“ Lk 24:27, 45-48 – Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle Skriftene, helt fra Moses av og hos alle Profetene. /…/ Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå Skriftene, og sa til dem: „Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. („Dette“ viser til „det som står om ham i alle Skriftene.“)

Alt har utspring i Skriftens språklige og overbevisende klarhet. (Rom kap 6, 12:1f). I en spesiell situasjon står jødene, Guds utvalgte folk, 2 Kor 3:14-16 – deres sinn er blitt forherdet. Like til denne dag er samme dekke der når de oppleser Det gamle testamente. Det er /…/ ved Kristus at det forsvinner. /…/ når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. (1 Joh 5:9-12)

Veien om bibelordenes ytre klarhet medfører avgrensninger. Med den rett utlagte Skrift blir vranglæren avslørt, når Skriftens ordlyd lar oss oppfatte motsigelsen, som oftest innhyllet i skjønnmalende ord om «ny innsikt», helhetlige hensyn og evangeliets frie løp. Denne fristelse følger kirken som en skygge gjennom historien, og viser ansikt i læretilpasninger på samtidskulturens vilkår (Mt 4:1-11, 16:21-23, osv).

Det hører med til prekenembetets oppdrag å føre skriftbevis for rett lære og et liv etter Guds vilje, 1 Kor 15:3 – Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro. For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene…». Ingen ny ”innsikt” kan gjøre den bibelutleggelse ugyldig som er gitt kirken i og med det apostoliske ord, 1 Tim 6:20 – ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakk og fra innvendingene fra den såkalte «erkjennelse», med urette bærer den dette navn.

Utelukket er lære og liv begrunnet i synsing og føleri (spiritualisme el svermeri). Utelukket er også tilslørende deklarasjoner om enighet ”på tilstrekkelig grunnlag” (reduksjonisme). Og utelukket er læretilpasninger til yndlingsidéer i samtiden (akkomodasjon). Den som spiller ut ”mitt syn” eller ”kirkens syn” mot bibelord om saken, har ikke forstått bekjennelsens begrunnelse i Skriftens klarhet, utlagt av dens Herre.

(3) Skriftens overbevisende klarhet er avsluttet med Jesu undervisning i Skriftene, og ikke med vår utleggelse.

Myten om den uklare Bibel stiller saken på hodet, som om problemet er Guds problem, og løsningen vår eller min. Da ligger den bekvemme løsning nær - å bruke manglende erkjennelse lik et dydens fikenblad. Men disiplers leveregel er en annen, Jes 8:20 – Til ordet og til vitnesbyrdet! De hører Kristi ord og lar klare steder belyse de dunkle, eller ”tar hatten av”, som Luther sier, og går forbi. Liten og stor, leg og lærd, ja, idioter med, alle er vi avhengige av ”barnekårets Ånd”. Han vitner med evangeliet, at jeg er Guds kjære barn på grunn av Jesu, Guds Sønns fortjeneste (Rom 8:14-17), slik Skriftene har sagt (1 Kor 15:3). Skriftens sentrum og sammenheng er «JEG ER» (Joh 8:58), han som ga seg til kjenne for Moses i en brennende tornebusk og irettesatte fariseerne med guddommelig myndighet. Mt 5:21f - Dere har hørt at det er sagt til de gamle /…/ Men jeg sier dere. Og denne myndighet stadfestet han med undergjerninger, når hans oppdrag var tjent med det.

Altså hører Skriftens ytre ord og overbevisende innhold uatskillelig sammen med Skriftens Herre. Denne samhørighet har Gud stadfestet, Apg 10:40-43 - Gud reiste ham opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. Og han bød at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn. 2 Kor 5:21 - Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham (ginoethæ - aorist konjunktiv av ginomai).

Men skilles Skriftens Herre fra den meningsgivende ordlyd, forrykkes grunnvollen og kirken ødelegges. Er bibeltekstene uklare for oss, er årsaken å finne i oss. Guds fiende – Satan, har forblindet menneskenaturen, så faller oss naturlig å stole på oss selv i troens saker, og problematisere og bortforklare brysomme bibelord. Men også vi som lever i denne opplyste tid, er henvist til Skriftens Herre – lik de første disipler. Han er virksom med sin Hellige Ånd, som åpner ”Skriftene” for dem som hører Kristi ord (Rom 10:17, jf Joh 12:37-41). Så er det ikke vår erkjennelse som begrunner Skriftens klarhet, like lite som den oppheves med manglende erkjennelse og kunnskap.

(4) Årsaken til Skriftens klarhet er den samme for oss som for Herrens apostler og aposteltidens kristne: Gud har oppfylt sine løfter - gitt ved ”Moses og Profetene”, og stadfestet Jesu undervisning som sin egen.

Skriftens hemmelighet er Jesu persons hemmelighet, stilt fram for verden i gudmenneskets lidelse, død og oppstandelse. Det inkarnerte åpenbaringsord er Guds løfters ”amen” (2 Kor 1:20). Heb 1:1f – Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Oppfyllelsen stadfester Skriftens klarhet og begrunner evangeliet om synderens rettferdiggjørelse ved tro alene (Rom 1:17). Joh 5:46 – «Om dere trodde Moses, skulle dere tro meg, for om meg skrev han.»

Kristus-bekjennelsen ved Caesarea Filippi var et vendepunkt i disiplenes liv, da Peter bekjente på vegne av de tolv, Mt 16:16 – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (14:33, Joh 6:69, jf Elisabets hilsen – min Herres mor, Lk 1:43). Bekjennelsen i Peters munn stadfestet Jesu undervisning i «Moses og Profetene». Og Jesus stadfestet bekjennelsens opphav og overordnede subjekt - «min Far i himmelen» (v 17). Dette skjedde omkring tre århundrer før det nytestamentlige kànon forelå som en virkning av Jesu undervisning og Kristus-bekjennelsen – begge (!) fra himmelen.

Like fra begynnelsen har den bekjennende kirke stadfestet Kristi lære med Skriftens ord, slik han og hans apostler gjorde. Rekkefølgen er megetsigende: Først Jesu undervisning i ”Skriftene”, så kirkens Kristus-bekjennelse (Mt 16:16, 19), og deretter den nye pakts prekenembete, som Kristi delegater utøver i Kristi sted. Til slutt ble kirkens samling av apostoliske skrifter stadfestet med kirkens «kanoniske» skrifter – kirkens rettesnor for lære og liv. Men hele denne hendelsesrekke beror på Skriftens klarhet.

Illustrerende er Jerusalem-synoden – den første synode (jf Apg 15:16f). Da Peter, Barnabas og Paulus hadde avgitt rapporter om «alle de tegn og under Gud hadde latt dem gjøre blant hedningene», tidde hele forsamlingen, både apostlene og urmenighetens prester (v 12). Det ble stille. Ikke en gang en Herrens apostel var gitt en selvstendig læremyndighet i kirken. Det var Herrens bror Jakob som da grep ordet: «Dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet», sa han, og leste fra Amos 9:11f - om Guds gjenreisning av Davids falne hytte. Lærespørsmålet ble avgjort med skriftord fra Herren ved profeten Amos! Noen annen kompetanse er ikke gitt prekenembetets utøvere (synoden), annet enn å stadfeste med Skriftens ord den lære som beviselig er overgitt til kirken fra Skriftens Herre.

(5) Skriftens meningsgivende klarhet er ”den fagre skatt”, gitt kirken i og med apostelordets lære fra Skriftens Herre.

Kirkens Kristus-bekjennelse markerer forskjellen mellom lov og evangelium. Uten bekjennelsen til Kristi person og verk, ligger det et ”dekke” over Loven, når den leses. (2 Mos 34:33, 35, jf 2 Kor 3:13-15) Man følger lovens frelsesvei uten å forstå dens siktemål, nemlig det meningsgivende Kristus-vitnesbyrd som ordlyden formidler(Rom 10:4). Det som ligger skjult i Det gamle testamente, ligger åpent i Det nye testamente, og det som ligger åpent i Det nye testamente ligger skjujlt i Det gamle testamente, sier den gamle regel (Augustin). Altså foreligger ikke denne viten tydelig og presist fra Bibelens første side, men Kristus-vitnesbyrdet fremtrer etter hvert med større tydelighet gjennom Det gamle testamentes skrifter, og klarest i Guds løfters oppfyllelse i Jesus fra Nasaret.

Tilgangen til Kristus-vitnesbyrdet gis hele veien med Skriftens ytre klarhet, så vi av ordlyden lærer å forstå hva ”Moses og profetene” sier om Kristus. Da er den oppstandne Kristus nærværende og virksom med sin Hellige Ånd. Med sin undervisning tar han dekket bort. Vi oppfatter hva ordene vitner om Kristi person, lidelse, død og oppstandelse, og anvender ”Skriftens klarhet”, enhver på seg selv. Slik lærer disipler å begrunne Kristus-bekjennelsen – ikke med argumenter, men med skriftbevis.

Denne innsikt i Skriftens klarhet hører sammen med Den Hellige Ånds indre vitnesbyrd i hjertene, under bibellesningen eller når vi hører «Kristi ord» forkynt (Rom 10:17). Dette forhold svarer til Jesu avskjedsord til apostlene, Joh 14:26 – Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (jf v 16f). De som kommer til troen ved apostelordets lære (Joh 17:20), er salvet av Den Hellige Ånd (1 Joh 2:20, 27). De etterfølger apostelordets lære fra Sønnen og Faderen. Det hender ikke sjelden at mennesker oppdager troen i etterkant, ved å oppdage de anvender Guds velgjerningen i Kristus på seg selv.

Det vitner om falsk åndelighet når bibelord om Åndens gjerning blir misbrukt mot apostelordets lære. Eksempel: 1 Kor 2:14f – slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen. Hva denne bedømmelse ”på åndelig vis” består i, illustrerer Paulus med sin hyppige bruk av skriftbevis. Med den begrunner han evangeliets troverdighet. Motparten derimot støttet seg til sin åndelighet (spiritualitet) og umiddelbare «innsikt» (1 Kor 1:1-3, 18f, 2:1-5, 8f, 13, 16 osv. Jf 1 Mos 1:6f, Sal 6, 4-11, Joh 6:63, 68, 2 Kor 3).

Vi lever i endetidens messianske drama, som beskrevet i Bibelen. Demoniske makter angriper åpenbaringsordets Gud. Strategien er den gamle, 1 Mos 3:1 – Har Gud virkelig sagt… Et angrepspunkt er Kristi ord over fremsatt brød og vin: Dette er mitt legeme, - et annet angrepspunkt Skriftens klare vitnesbyrd om Guds nådige rettferdig, stil fram for verden i en korsfestet Kristus, til frelse for hver den som tror. Frafallets historie er syndefallshistorien om kirkens blandede sammensetning. I denne situasjon må vi spørre: Hvilken trøst og oppmuntring gir Kristus sine etterfølgere? Jo, paktens ark er sett i det himmelske tempel (Åp 11:19). Dette trøstemotiv i Åpenbaringsbokens historieteologi er dens høydepunkt og bokstavelige midtpunkt. Seieren er allerede vunnet i en bevitnet Jesus-historie, og seieren er allerede stadfestet med Sønnens legemlige oppstandelse fra de døde, slik Skriftene har sagt. (Lk 24:36-48, 1 Joh 5:1-12, Åp 2-3). Saken gjelder «den fagre skatt», gitt i og med Skriftens ord, utlagt og stadfestet av Herren selv – «det troverdige og sanne vitne, Begynnelsen til Guds skapelse» (Åp 3:14).

(6) I likhet med Kristi utvalgte apostler, er deres etterfølgere i prekenembetet ”Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter” (1 Kor 4:1). Blant dem hører den rett utlagte Skrift fra dens Herre.

Vi forstår umiddelbart at det som kommer utenfra, må være en godt bevart hemmelighet før den blir åpenbart. I bibelsk språkbruk er «hemmelighet» (mysterion) Guds åpenbarte hemmelighet, den «Skriftene» vitner om. Gud er en forsonet Gud, og tegnene følger kirken med det prekenembete som den Oppstandne innstiftet. Ved evangeliet om Kristus og ham korsfestet kaller Gud og oppmuntrer mennesker til å vende om. Motiveringen er klar: Himmelriket er kommet nær og den oppstandne Kristus virksom i den forsamlede menighet. Så hører også den nye pakts prekenembete med til Guds hemmeligheter fra evighet av.

Kirkens legitimering i Salomos buegang og i den wittenbergske reformasjon var den samme, og skal så være inntil Dommens dag. Apg 4:20 – vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt (jf 3:11-16, 5:12-16). Derfor er det feil å overlate reformasjonens legitimitet til Kristi dommergjerning, som om Skriftens klarhet og apostolatets kirke er en utopi, og kirkens fremtreden inntil videre overlatt til menneskers skjønn. Guds kirkes fremtreden i skriftbunden tradisjon er ingen utopi. Kristus legitimerer hele veien apostolatets kirke med apostelordets lære fra ham og Faderen. Joh 17:20 – jeg ber /…/ også for dem som ved deres ord tror på meg.

Kirkens troverdighet er uansett tid og sted det ”troverdige” evangelium, og dets begrunnelse alltid den rett utlagte Skrift fra dens Herre. Derfor må en Kristi delegat og medarbeider legitimere seg på troskapens vilkår (1 Kor 4:1f, Tit 1:9). Her er ingen forskjell mellom en Herrens profet i den gamle pakt, og Herrens apostler og deres etterfølgere i den nye pakts prekenembete. Et eksempel er profeten Jeremia, som fikk i oppdrag å forkynne alt Guds ord med livet som innsats, verken mer eller mindre (Jer 26:2, 8, 15). Da måtte folket erkjenne: ”Han har talt til oss i Herrens, vår Guds navn” (v 16). Hva Gud har vitnet om Jesus fra Nasaret, det vitner kirken med gudgitte kjennetegn i tidens løp (CA 7). Apostelen Paulus sier om den virksomhet han drev sammen med Timoteus, 2 Kor 2:17 – Vi er iallfall ikke lik mange andre, som forfusker og driver handel med Guds ord, men med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i Kristus. (Jf Mk 8:38, 1 Pet 2:8. Det man forfusker, blir domsord på den ytterste dag, Joh 12:48, jf 1 Sam 15:23.)

(7) Konkordiebokens bekjennelser lar oss bevitne Skriftens indre klarhet med Skriftens ytre klarhet – om Gud, verden og mennesket.

Det samme meningsinnhold kan uttrykkes med andre bekjennelser og formularer, for innholdet er tilgjengelig for alle. Avgjørende er Kristi posisjon som kirkens Lærer, virksom i og med apostelordets lære fra ham som har utlagt ”Skriftene” for oss.

Kirken bekjenner på nytestamentlig vis Skriftens ytre og indre klarhet, uavhengig av kulturtilpasset subjektivitet og tidsbetinget gyldighet. Derfor har Konkordiebokens bekjennelser blivende gyldighet i kraft av det Guds ord de bevitner på apostolisk vis – og ikke av noen annen grunn. Bekjennelsene er våre trosbekjennelser i kraft av Guds vitnesbyrd, som stadfestet med Jesu oppstandelse fra de døde hvem han er – sann Gud og sant menneske, og hva han har gjort – gitt sitt liv til løsepenge for verdens synder, og hvorfor (se Lille Katekisme, forkl 2 trosart). Et eksempel er de tre trosartiklene: Når vi bekjenner personenes vesen og verk i Den Hellige Treenhet, bekjenner vi Skriftens indre klarhet i dens ytre klarhet. Men tar man Kristus bort fra Skriften, hva er da tilbake, spør Luther. Da er Gud den ukjente for oss.

Steder som belyser den rett utlagte Bibel:

• 2 Pet 1:19-21. Men dere må framfor alt vite at ingen kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. - V 19: Jf Sal 19:8f, 119:105, 130. (// Joh 1:5, 5:35, Rom 13:12, 2 Kor 4:6, Åp 2:28, 22:16.) - V 20: 1 Joh 2:12-14. - V 21: Jf 2 Sam 23:2, Sak 7:12, (Syr 1:9). (// 1 Kor 2:13, 2 Tim 3:16, 1 Pet 1:11)

• Joh 5:39 – Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! - Jf 5 Mos 18:15. Jes 8:20, 34:16, 45:8. Jer 23:5. Dan 9:24-27. (// Lk 16:29, 31, 18:31-34, 24:27, 44-47. Joh 1:45f. Apg 17:11. 2 Tim 3:15. 1 Pet 1:11. Åp 19:10.)

• 4 Mos 24:17 – Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel. Han skal knuse Moabs tinninger og skallen på alle sønner av Set. - Jf Mt 2:2ff, Lk 3:34. (// 2 Sam 8:2. Sal 110:5f. Jes 15:1, 16:14)

• Jes 11:1 og 10 – En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. /…/ Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke, og hans bolig skal være full av herlighet. - Jf Joh 1:14. Apg 13:22f. Rom 15:12. Åp 5:5. (// Jes 4:2, 53:2, 62:10. Jer 23:5. Amos 9:11. Sak 2:15)

• Jes 53. - Jf Apg 8:32-35. - V 3: Jf Mk 9:12, Joh 7:47f. (// Jes 49:7, 50:6, Sal 22:7) V 4: Jf Mt 8:17, 20:28, Joh 1:29, 1 Pet 2:24. (// Jes 54:6f, Sak 13:1) - V 5: Jf Rom 4:25, 2 Kor 5:21, Gal 3:13, 1 Pet 2:24, Mt 4:23f. (// Sak 13:6f) V 11: Jf Joh 10:14ff, 17:3, Rom 4:25, 5:19, 1 Pet 3:18. (// Å kjenne: Jes 59:8, 12ff)

• Sak 3:8f – se, jeg lar min tjener Spire komme. Ja, på den stein jeg har lagt foran Josva, på denne ene stein med sju øyne risser jeg den innskrift som skal stå, lyder ordet fra Herren, Gud Sebaot. På en eneste dag vil jeg ta bort den skyld som hviler på dette landet. - Jf 1 Joh 2:12. (// Sak 6:12)

• Apg 13:23 – Av hans ætt (Davids) lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovt, og det er Jesus. - Jf 2 Sam 7:12, Sal 132:11, Jes 11:1, Jer 23:5, Esek 34:23. (// Mt 1:1, 21, Lk 1:32, Rom 1:3)

• Apg 13:32-41. - V 32: Jf 1 Mos 3:15, 22:18, 26:4, 49:10. 5 Mos 18:15, 18. Jes 4:2, 7:14, 9:6. Jer 33:14. Dan 9:24-27. (// 2 Kor 1:20, Apg 26:6, Ef 1:3f, Tit 1:2). V 35: Jf Sal 16:10 (// Apg 2:27).

• Apg 17:31 – han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde. - Jf Sal 9:9, 96:13, 98:9. (// Joh 5:22, 27, Apg 4:10, 10:42. 2 Kor 5:10, 2 Tess 1:10)

• Skriftens klarhet er tilgjengelig for alle kristne: Lk 16:29, Joh 5:39, Apg 17:11, 2 Tess 2:15. Adressater er hele menigheter, med skriftlesninger i den felles gudstjeneste: Kol 4:16, 1 Tess 5:27.

• Skriftens mening forblir skjult for den som tror han mestrer tekstene med forutinntatte meninger: - Mt 11:24, Joh 8:46ff, 2 Kor 4:3. Jf Jes 6:9f. Mt 13:13ff. Apg 28:25ff. Rom 9:31f, 10:21, 11:7ff.

• 2 Pet 3:13: Enkelte ting i Pauli brev er vanskelige å forstå. Det fremgår av sammenhengen at det siktes til emnet ”de siste ting” - verdens undergang og en ny himmel og jord. Det er ikke her vi skal begynne, er Peters råd. I så fall risikerer vi å forvrenge og misbruke hva Paulus skriver om emnet. - Også Paulus tok hensyn til progresjon; Romerbrevets læredel slutter med utvelgelsen (kap 9-11).

• 1 Kor 13:12 – Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykke vis, da skal jeg forstå fullt ut. – Stedet handler ikke om Skriften, men om vår gudskunnskap i dette liv. Gud gir seg ikke til kjenne i synlig herlighet, men indirekte - i Ordets klær, som i en gåte eller et avbilde.

Fra bekjennelsesskriftene:

• Skriftens klarhet: CA 22:2, 23:3, 28:43. Apol 4:314, 24:94. SK Nattverden 45. FC SD 2:26 (nb bibelsit), 87. 7:48, 50. Skriftens ene, bokstavelige mening: FC SD 2:38, 42, 45-48, 50.

• Hva sier Skriften? Apol 4:231, 264, 267. 22:84, 138.

• Bruk av utenombibelske opplysninger: Apol 4:246ff, 24:23, 81ff. FC SD 5:7ff.

• Skriftens klarhet utelukker fantasifulle og spekulative tolkninger: Apol 11:106, 24:35. FC SD 7:113. De tolker skriftsteder ”på en filosofisk eller jødisk måte”, som utelukker Kristus som mellommann og opphever troens rettferdighet. Slik tilslører man eller fjerner det håp som Skriften gir. Men Skriften lar seg ikke forstå uten dens lære om troens rettferdighet, Apol 4:376f. Spekulative tolkninger strider mot Den Hellige Ånds vilje og mening, FC SD 11:92.