Søken etter sannheten og etter Kristus i det 21. århundret.

Foredrag holdt under en internasjonale og ekumeniske bekjennelseskongressen i Loccum, Tyskland.

Sammenfatning av Den IX. økumeniske bekjennelseskongressen (i filosofisk perspektiv)

Man kan med én eneste setning uttrykke konklusjonen på denne konferansens klargjørende foredrag slik: Jesus Kristus er sannheten. Men Sannheten er Jesus Kristus treffer like godt. Sentralt bibelsk belegg er Johannesevangeliet som mellom angsten i verden og Jesu gjenkomst (jf. Joh 16,33), gjør det klart: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. … Jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er… Jeg er veien, sannheten og li-vet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,1–3,6). Derfor er «alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» i Kristus selv (Kol 2,3).

Paulus forklarer frafallet som skal komme før Jesu gjenkomst med uretten Satan bruker til å forføre «dem som går fortapt fordi de ikke ville elske sannheten»¹ – dvs. egentlig ikke ville elske Jesus – «så de kunne ha blitt frelst. Derfor sender Gud over dem en kraftig villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten» (2 Tess 2,10–12).

Hva betyr det at Jesus er sannhet?

A) Han er sannhet i universell, kosmologisk og ontologisk forstand, for så vidt som han er delaktig i Gud Faders skapelse av verden (Kol 1,16). I kirkelig tradisjon er han Allherskeren (Pantokrator), Forløseren, verdens Frelser (Salvator mundi) og verdens Dommer. På takmosaikker i berømte katedraler som Mon Reale ved Palermo eller i Pauluskirken i Roma skuer han ved Fars høyre side ned på oss fra himmelen. I Det sixtinske kapell i Roma framstiller Michelangelo Verdensdommeren som er innsatt av Far.

B) Jesus er – i eksistensiell og eskatologisk forstand – sannhet som person som hvert menneskes timelige og evige skjebne blir avgjort av (Joh 18,37). Han er sannhet, ikke som lære, men i en individuelt unik og intimt personlig skikkelse. For han er Guds enbårne Sønn, som ifølge Johannes er i Fars favn og den eneste som Far har gitt fullmakt til å kjenne hans hjerte, og som har opplyst oss om ham (Jesus Monogenes, Joh 1,18)²

Hva betyr det at Guds sannhet møter oss i en personal skikkelse? I den gammeltestamentlige pakten Gud hadde med sitt folk, skjer sannheten ved at Gud trofast oppfyller sine løfter.³ Bibelens Gud blir allerede i Det gamle testamentet presentert som den eneste trofaste. Ja, trofasthet (hebr. amunah) blir lovprist som Jahves uovertrufne egenskap, noe som skiller ham fra de hedenske gudene. «Så vit da at det er HERREN din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet …» (5 Mos 7,9). Menneskets sakssvarende reaksjon på Guds paktstroskap er trofast å følge hans bud. «Mine øyne ser til de trofaste i landet…» (Sal 101,6). Godhet, nådig hjelp og rettferdighet hører med til den Guds trofasthet som så ofte lovprises i salmer og bønner. «…evig varer hans miskunn» (Sal 106,1). Slik er Jeremias’ trøsteord: «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor» (Klag 3,22–23). Trofasthet er også den lovede Messias’ egenskap (Jes 11,5). I den nytestament-lige oppfyllelsen åpenbarer han seg som «det trofaste og sannferdige vitnet» (Åp 3,14). Et av Jesu ord på korset (Luk 23,46) påkaller Guds trofasthet: «I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, HERRE, du trofaste Gud» (Sal 31,6). Profeten Hosea får den opprørende beskjeden at han skal gifte seg med en horkvinne for selv å anskueliggjøre Jahves trofasthet mot det troløse folket. Gud er vred og klager over at det er «ingen troskap og ingen kjærlighet og ingen kjennskap til Gud i landet» (Hos 4,1). Den dypeste dimensjonen med henblikk på den bibelske kardinaldyden trofasthet er imago-dei-læren om mennesket skapt i Den treenige Guds bilde, han som i og gjennom seg selv er evig kjærlighet. I hans avbilde stadfestes denne kroppslig og reelt/konkret i monogamiet som livsvarig gyldig pakt.

I Bibelen gjenkjennes en personal og dialogisk ontologi hvis man også tar med Jahves rop til Adam: «Hvor er du?» (1 Mos 3,9). Det vesentlig værende i kosmos er den personalt forståtte skaperguden som kaller personale vesen som ligner ham selv, til liv – og ut av ikke-væren.

I «Jesus i kirke og teologi i det 21. århundre» (foredrag ved denne konferan-sen) rydder biskop Rudolf Voderholzer opp i uholdbare fortolkninger av evangeliene som bunnet i en grunnleggende mistro til den historiske overleveringen. I tilknytning til pave Benedikt/Joseph Ratzingers bok «Jesus fra Nasaret» viser han at evangeliene er historisk høyst troverdige. Jesus-overleveringen i Det nye testamente er altså historisk ekte og fakta-nær. Destruktive tendenser med henblikk på bildet av Jesus finner han for tiden mer av i dogmatikken enn i eksegesen. Sistnevnte har lagt bak seg Bultmanns omtolkning av den historiske virkeligheten som henla denne blott og bart i det eksistensielle kerygma. Eksegesen tillegger igjen Jesu virkelige historie betydning.

I årtier har vi erfart at den historiske teologien fjerner Kristus som frelsesbringer. Nå er det i stedet i dogmatikken dette skjer - først og fremst. Det skjer ved at det ikke stilles spørsmål ved forutsetninger og hermeneutiske premisser som legges til grunn for forståelsen av bibelteksten. Et eksempel på dette er tesen om at Guds inngripen i historien er utenkelig, eller at man må forstå en bibeltekst som en hvilken som helst annen bok – «som om Gud ikke fantes» (etsi Deus non daretur).

Biskop Hans-Jörg Voigt stiller oss «Jesus i den evangeliske kirke og i evangelisk teologi» (foredrag ved denne konferansen) overfor Jesu Kristi skjønnhet og godhet. Dette begynner med det enestående juleunderet da Gud ble menneske som nyfødt i krybben. I en julesalme av Martin Luther, «Gelobet seiest du, Jesu Christ, dass du Mensch geboren bist» (i norsk oversettelse «Du være lovet, Jesus Krist»), og særlig i begynnelsen av tredje vers, lovsynges et paradoks som overstiger vår forstand: At Den evige av frelsende kjærlighet går inn i tiden, at Den uendelige blir endelig, at vår øversteprest Kristus ifølge Hebreerbrevet (2,10) samtidig er den som har gått gjennom himlene, og som selv måtte lide for i sin forløsende kjærlighet å kunne kjenne medlidenhet med oss mennesker – «Han som all verden er for trang, han ligger i Marias fang.» Hemmeligheten ved Jesu enhet med Far uttrykkes av maleren Rogier van der Weyden. I et portrettbilde framstiller han Kristus som med altseende øyne ser hen mot den som betrakter bildet, og det ut fra hver synsvinkel i portrettets rekkevidde. Voigt skisserer, i det han tar opp refleksjoner av den gammellutherske teologen Hermann Sasse, en «skrifthermeneutikk». I kraft av denne kan Bibelens virkelighet gjøres forståelig i analogi med læren om Kristi to naturer: Bibelen er ganske menneskelig, beheftet med menneskelig skrøpelighet, men er samtidig guddommelig inspirasjon. Den innbefatter en dømmekraft som bare tilkommer Gud alene som forfatter. Med Johann Hamanns «Biblische Betrachtungen» kan man derfor tale om Den hellige ånds, den tredje person i treenighetens, nedstigning (kondesendens). Den «reelt eksisterende hermeneutikk» i dagens teologi er altfor ofte avledet av sekulær filosofi, f.eks. positivismen til Auguste Comte som bare anerkjenner empiriske fakta som vitenskapelige. Og dette stiller denne hermeneutikken ikke spørs-mål ved. Eller den er avledet av Ernst Troeltschs tilnærming som rev i styk-ker «historisk og dogmatisk metode». Ifølge denne tilnærmingen er det en uoverstigelig kløft mellom en historisk Jesus og den (konstruerte), dogmatiske Kristus som er troens gjenstand. Bibelens historiske sannhet om Jesus går her tapt. Men hva lærer filosofien som sådan om «sannhet»? Lærer den som Pilatus stilt overfor Jesus en skeptisk, meningsløs holdning som ikke vil ta stilling, det ikke å ville tro noen ting? Starten på filosofisk sannhetsutforskning ligger hos Platon, som var overbevist om at alt det vesentlige (gresk: ousia) er usynlig for det fysiske øye. Det gjelder først og fremst den høyeste ideen om det gode og sjelens indre rettferdighet som alt kommer an på. For slik Sokrates sier i Gorgias-dialogen, vil hvert menneske etter døden utilslørt bli stilt for en rettferdig, guddommelig dommer, og det må avlegge regnskap for hvordan det har levd. Ifølge Platon – som biskop Voderholzer minnet om – er den maksimalt urettferdige den som uten å bli gjenkjent og under skinn av rettferdighet, røver, voldtar og stjeler andres ære, ja, har tilranet seg tyrannens øverste makt i polis. Som motstykke maler Platon typen på den mest rettferdige. Denne er den miskjente helgenen som blir anklaget for forbrytelser, torturert, spiddet på et tre eller korsfestet – en tung forutanelse av Kristi kors, og ifølge Martin Hengel av «profetisk intensitet». Augustin overveiet om Platon kunne ha truffet rabbinske lærde på Sicilia og ha fått kjennskap til Jesaja kap. 53. Platons overbevisning var: Gud er tingenes mest eksakte målestokk (akribestaton metron); Gud eller det høyeste gode er den sannheten som alt annet overhodet kan belyses eller verdsettes ved. Gjennom innøving av kardinaldyder (rettferdighet, visdom, fromhet, sindighet, tapperhet) gjøres menneskets sjel lik med dette godet. Den antitesen som Platon hele livet bekjempet, og som var starten på alle tidsaldres falske humanisme, er sofistenes homo-mensura setning: Ikke Gud, men mennesket er alle tings mål, dvs. mennesket som sanselig og egenkjærlig vesen med lyst og makt som de høyeste goder. Sofistene Protagoras og Gorgias lærer at alt er relativt, og at det ikke finnes noen sannhet. Platon imøtegår den skeptiske relativismen som stridende mot fornuften. Tanken at sannhet er: «Ingenting er sant. Alt er relativt», opphever seg selv. For Platon erkjenner den strengeste vitenskapen, matematikken, og eviggyldige lover. Astronomien, himmelen med alle stjernene, bevitner at en åndelig verden er en realitet. Paulus sier at også hedninger ved å betrakte kosmos og ved loven (nomos) har kunnskap om Guds usynlige vesen i sitt hjerte (Rom 1,19f.; 2,14). Selv om «sofistene» som tror på det jordiske, kan imøtegås med klare argumenter, vil de ikke løfte sitt ansikt til himmelen, til det salmedikteren synger om: «Du svøper lyset om deg som en kappe…» (104,2); «Himmelen kunngjør Guds ære…» (19,2) – men derimot til jorden og det jordiske, til det lover mer makt eller nytelse. Og disse menneskene fikk stadig tilhengere.

En radikal fornektelse av sannhet er det farlige mottoet «Ingen ting er sant. Alt er tillatt» som et hemmelig forbund innen morderordenen assassinene i senmiddelalderen gjorde til sitt. Nietzsche tar i sin Zarathustra opp disse assassiner-ordene, som tidligere gikk for å være fullstendig uansvarlige. I dette skriftet er de et fortvilet utbrudd fra en fortapt sjel uten frelse i Kristus. Nå gjennomsyrer de livsfølelsen i det 21. århundret og avslører motivet for hatet mot Kristi kors. Martin Luther kalte det «verdens raseri mot evangeliet». For den polemiske, gjerne tilslørte, kjernen i dette er: Fordi alt skal være tillatt, får ingenting være sant. Alle krav på sannhet må bekjempes, og sågar kriminaliseres, eller i det minste settes under mistanke om å være fundamentalisme. Ethvert autoritativt Dominus dixit («Herren har sagt»)-ord blir forkastet som pine og anstøt. Også tilhørighet til en «konfesjon» begrenser meg i det frie spillerommet på mulighetenes marked. Den sekulære homo sapiens, som i praksis har vendt Gud ryggen, tror at han med dette er klokere enn sine forfedre, de som bygde katedraler. Målet er den uhindrede, angivelig fullstendige frigjøringen av menneskets naturlige impulser. Kroppen dominerer i ett og alt for dette mennesket, og det fornekter dermed sin gudsøkende sjel. Dette er i sannhet blind, villedende kunnskapsløshet. Men underholdningssamfunnet er blitt erstattet av et dystert forfallssamfunn.

Mangelen på ærefrykt for Gud har alvorlige konsekvenser. Når alt er tillatt og løsrevet fra sannheten, er menneskeverdet kommet i spill. Verst av alt er at mennesket, Guds avbilde, er blitt fredløst. Dette gjelder både menneskelivet i sin spede begynnelse, og nå i sin skrøpelige sluttfase. Ifølge Horst Waldemar Beck ligger den uendelige verdien av embryoet i mors liv fast ved inkarnasjo-nen i Maria,⁴ ved underet at Guds Sønn Jesus ble menneske i hennes liv. Blir denne forbindelsen strøket, blir det lettere å drepe. På bekjennelseskongressen talte søster Monja Boll, som er engasjert ved en hjelpestasjon for utsatte gravide, på en rystende, inntrengende måte om abort. På intet sted i verden er det mer elendighet. Og det skal være rett! Slik lyder det altfor ofte stumme skriket fra alle ufødte.

Nietzsche, som selv så å si var blitt det kristne Vestens undergang personifi-sert, forutså det fryktelige moralske forfallet etter «Guds død». I dagboken til Lou Salomé skrev han denne prognosen: «Den som ikke lenger finner det store i Gud» – eller ikke lenger sannheten i Kristus – «finner» den overhodet ikke; han må «fornekte» – eller selv skape» den, dvs. bli et guddommelig over-menneske og spille Gud for seg selv og andre. I lignelsen om det klarsynte, sterke mennesket i Fröhliche Wissenschaft (Munter vitenskap) kommer han med denne forutsigelsen: Med den «Guds død»⁵ som vi selv har framkalt, styrter vi mennesker ned i meningsløshetens tomhet. At mørket vokser i lignelsens bilder, betyr at guddommelig sannhet går tapt. At den sosiale verden er som et iskaldt verdensrom, viser at Kristi forbarmende kjærlighet blant menneskene er sloknet. Martin Heidegger, som fulgte Nietzsche, sier i Sein und Zeit (Væren og tid) fra 1927 at vi er kastet inn i verden med en uovervinnelig dødsangst, inn i en verden som inn i en «tom barmhjertighetsløshet». Det er en dobbel fornektelse av Guds frelsende kjærlighet, han som i Kristus så høyt har elsket den fortapte verden som ikke kjenner ham (Joh 3,14).

En slik avsporing fra evangeliet, skatten som er oss betrodd, framskynder en dødelig skråplaneffekt. Desto mer lysende trer Jesu vidunderlige frelserkjærlighet til de villfarne fram, slike som vet at de er fortapt, erkjenner av hele sin sjel Kristus som Fars legemliggjorte sannhet og lar seg kjærlig omfavne av ham, Sønnen på korset.

Se også:

https://www.fbb.nu/artikkel/internasjonal-bekjennelseskonferanse/

1 Om den levende, personale ånds- og persondimensjonen ved Guds åpenbaring, jf. f.eks. Paul Althaus: Die christ-liche Wahrheit. Lehrbuch der Dogmatik, 7. oppl. Gütersloh 1966, særlig 26f, 79f, 238ff. Guds sannhet er, for å bruke Kierkegaards ord, sannheten som «selv har øyne å se med», ja, som «utelukkende er øye». Åpenbaring betyr ikke bare at jeg erkjenner eller erfarer noe objektivt utenfor meg selv, men dessuten at jeg selv ser meg gjenkjent som person, jeg hører jeg er kalt, prøvet i samvittigheten, og jeg finner at jeg er elsket (ibid. 27).

^{2 Til bibelsk belegg for Jesu preeksistens, hans medvirkning i skapelsen, guddommelige visdom og analogiløse frelsergjerning som Guds Sønn, jf. Martin Hengel: Der Sohn Gottes. Die Entstehung der Christologie und jüdisch-hellenistische Religionsgeschichte, Tübingen 1975.}

^{3 Jf. Ulrich Wilckens: Studienführer Altes Testament, Basel 2015, særlig 286–320}

^{4 Horst W. Beck: Marken dieses Äons. Wissenschaftskritische und theologische Diagnosen, Holzgerlingen 2003, 81–92.}

^{5 Hovedårsak til «Guds død» er etter Nietzsches syn det trostap han selv gjennomlevde som følge av den radikale bibelkritikken og den ødeleggende virkningen av tesene om Jesu liv i David Friedrich Strauβ’ Leben Jesu. Jf. Edith Düsing: Gottvergessenheit und Selbstvergessenheit der Seele. Religionsphilosophie von Kant zu Nietzsche, Pa-derborn 2021, 221–239; 459–485.}

(Oversatt fra tysk av Astrid Sagnes)

Artikkelen er tidligere publisert i Diakrisis, 43. årg., nr. 3, sept. 2022.

Professor em. Edith Düsing (1951-) er en tysk filosof som har vært tilknyttet flere universiteter i Tysk-land, sist som professor ved Gustav-Siewerth-Akademie og dosent ved Den frie teologiske høyskolen i Giessen. Hun er spesialist på Fichte, Nietzsche og Kierkegaard. Da hun signerte Marburg-erklæringen for frihet og selvbestemmelse mot totalitære framstøt fra organisasjoner for homoseksuelle, ble Düsing gjenstand for kraftige demonstrasjoner. Hennes avskjedsforelesning hadde som tittel: Jesus Kristus eller intet. Hun er med i redaksjonen for Diakrisis, tidskrift for IKBG/ICN.