Søren Kierkegaard og herrnhuterne

Anders Kingo, Søren Kierkegaard og herrnhuterne: Om teologi og forkyndelse i en moderne tid. 

København: Fønix, 2021. 

393 sider.

Forfatteren av denne boken er sokneprest i Helsingør og dr.theol. fra København Universitet på en avhandling om Kierkegaard. I denne boken har han satt seg fore å utrede Kierkegaards forhold til pietismen. Det er et interessant tema, ettersom Kierkegaards far gikk regelmessig i Brødresosietetens forsamling i Stormgade, og Søren må også selv antas å ha besøkt den adskillig i oppveksten. Samtidig utvider forfatteren perspektivet, slik at dette også blir en studie av hvordan kristendom skal forkynnes under moderniteten.

Boken er delt i tre hoveddeler. Første del gir historisk bakgrunn, dels i form av en skildring av pietismens historie med vekt på forskjellen mellom den hallensiske og den herrnhutiske pietisme, dels i form av en undersøkelse av forholdene i forsamlingen i Stormgade i den Michael Kierkegaard og hans to oppvakte sønner gikk der. Blant annet får vi den interessante opplysning at også faren til Regine Olsen, Kierkegaards forlovede, var blant forsamlingens trofaste, og man kan jo trekke sine slutninger.

Andre del er en oversiktsmessig framstilling av Søren Kierkegaards forfatterskap. Det er mange (inkludert forfatteren av denne anmeldelsen) som har skrevet slike. Jeg synes Kingo kommer godt fra oppgaven. Hans utgangspunkt er at Kierkegaards forfatterskap handler om hvordan Kristus befrir mennesker, som ved sin synd er skilt fra Gud, fra den umenneskelige byrde det er å skulle være gud i sitt eget liv. Den særskilte utfordring Kierkegaard stod overfor, var å formidle dette til mennesker som levde på modernitetens premisser, og dermed var fremmedgjort for betingelsene for å forstå det kristne evangelium, selv om de levde i kristenheten. Derfor må evangeliet formidles slik at betingelsen for å motta det meddeles samtidig. Det er den utfordring Kierkegaard forfølger fra stadig nye synsvinkler i sitt forfatterskap. Kingos framstilling er lesverdig, og står godt på egne ben som en innføring i Kierkegaards tenkning. Ulempen med en slik bred framstilling er imidlertid at en under lesningen kan undre seg over hvor det er blitt av det annonserte hovedtema, Kierkegaards forhold til pietismen.

Det er til gjengjeld hovedtema i bokens tredje del. Hovedperspektivet her er at Kierkegaard har tilegnet seg mange av herrnhutismens motiver (inderlighet, Kristus-relasjon, levd og levende tro), men han har et annet grunnlag for det han sier, og sier dermed noe annet under den tilsynelatende likhet. Til forskjell fra herrnhutismen følger Kierkegaard etter Kingos oppfatning Luther, som forstår synd og nåde som to fundamentalt ulike relasjoner mellom Gud og menneske. Herrnhutismen er derimot slik Kingo forstår den, en utpreget moderne bevegelse i den forstand at den er opptatt av det religiøse menneskets selvopplevelse, altså det hjertet opplever som sant. Dette demaskerer Kierkegaard som en subtil form for gudsopprør. Slik Det nye testamente framstiller det, er mennesket nemlig underlagt et krav om kjærlighet som «ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte»; både kjærligheten og troen er en absolutt plikt. Denne plikten er en velsignelse som befrir fra selvopptatthetens sump. Når menneskets kjødelige vilje, følelse og erkjennelse på denne måten er gjort uvirksom, er muligheten åpnet for åndens virke, som kan skape den sanne religiøsitet. Dette gir en ny subjektivitet som er frigjort fra subjektivitet på modernitetens premisser.

I et avsluttende kapittel med tittelen «At forkynde kristendom i en moderne tid» oppsummerer forfatteren. Både idealisme, rasjonalisme, panteisme, ortodoksi og pietisme kjødeliggjør ånden. Men kristendom dreier seg ikke om å spennes fast i de riktige oppfatningene; den handler om å frigjøres, slik at en kan tjene Herren. Det skjer bare når en bindes til det åndelige arkimedespunkt som ligger utenfor tid og rom. Det er Guds uforanderlige barmhjertighet, som også gir betingelsen for å motta dette slik at det kan utlegge våre erfaringer på en befriende måte. Gud skal ikke tilordnes samtidens forutsetninger, men i erkjennelsen av hans uforanderlighet, ligger det en rikdom som ikke kan realiseres på andre måter.

Kingo har etter min oppfatning skrevet en bok som åpner opp Kierkegaards forfatterskap på en god måte. Dette er ikke en bok for spesialistene, men Kingo kjenner Kierkegaard-forskningen godt nok til å være en kyndig veileder. Samtidig leser han Kierkegaard med innlevelse og et aktualiserende perspektiv som samsvarer godt med Kierkegaards egne idealer. Kierkegaard ønsket å stimulere til etterfølgelse, ikke til filologisk pedanteri, og det har Kingo tatt til seg.

Samtidig kan nok Kingo bli vel omtrentlig i sine populariseringer når han beveger seg ut over bokens hovedtema, Kierkegaard og pietismen. Forfatteren er ikke helt på hjemmebane hverken i framstillingen av antikken, middelalderen eller reformasjonen. For eksempel kunne nok den raske plassering av Martin Luther i hans teologihistoriske kontekst s. 289-290 nyanseres på adskillige punkter. Helt galt går det s. 337 når Kingo (riktignok i likhet med mange andre, og med det forbehold at det er en anekdote) tillegger Luther sitatet om at han ville plante et tre i dag om han visste jorden skulle gå under i morgen. De eldste belegg for dette sitatet stammer fra omkring 1950, og det har i utgangspunktet ingen ting med Luther å gjøre. 

Kingo lever på denne måten opp til det sitatet som han på s. 15 tillegger Leonhard Cohen: La ikke fakta stå i veien for sannheten. Han har et poeng, men det kan også friste en populariserende forfatter til historiske omtrentligheter, og den fristelsen har ikke Kingo unngått. Likevel har han skrevet en bok som bør få mange lesere. Den har viktige ting å si om den samtidskritikk som alltid må ledsage kristen forkynnelse. Samtidig er boken et godt alternativ for den som er på jakt etter en første innføring i Kierkegaards tenkning.

12. august 2021

Knut Alfsvåg