Solovjevs visjon: "En kort beretning om Antikrist"

Det var i Regensburg ved Kielerkanalen. Og det var på et møte mellom konservative evangelisk-lutherske og romersk-katolske kristne. Den romersk-katolske Biskop Graber av Regensburg holdt foredrag, og viste til en visjon som den russisk-ortodokse filosofen Vladmir Solovjev nedtegnet rett før han plutselig døde i 1899. Tittelen er: "En kort beretning om Antikrist."

Solovjev forteller at Antikrist fremstår på et økumenisk kirkemøte i Jerusalem, og tilbyr der å forene de tre store grenene i kristenheten. Det skal bli slutt på uenigheten, nå skal de høre sammen, lover han.

Etter dette hilser entusiastisk flertallet i den romersk-katolske, ortodokse, og protestantiske delegasjonen Antikrist som en sann redningsmann for kristendommen. De ser han som en beskytter av deres felles enhet.

Men samtidig finnes det et mindretall, representert ved én leder for hver av de tre grener, symbolsk nok heter de Peter, Paulus og Johannes. Disse gjennomskuer ved åndelig opplysning bedrageriet, og skjønner at han er Antikrist. Akkurat da dennes vrede går ut over dem, og kristenforfølgelsen starter, skjønner de at de hører sammen i en ubrutt lojalitet til den bibelske Kristus, som er Guds evige Sønn, som ble kjød i jomfru Maria.

Slik vil den siste store kristendomsforfølgelse bli en knallhard prøve hvor den sanne tro vil bli åpenbart og opplevet i den sanne Kristi hjord.

Biskop Peter Beyerhaus, som har gitt historien videre, sier: "For oss som var tilstede i Regensburg, ser det ut til at fortellingen ikke bare er en ønskedrøm, en utopisk visjon. Her er tvertimot en visdom og en virkelighet, som vi allerede nå opplever i vårt åndelige fellesskap, i vår felles sak og vårt felles vitnesbyrd."

Biskop og professor Peter Beyerhaus, (Mail: Institut-Diakrisis@t-online.de)

(Fra "What the spirit is saying to the church," foredrag for Forward in Faith, UK, 1996.

New Directions, December 1996, s. 6)

Odd Sverre Hove kommenterer:

Like før forrige århundreskifte, i året 1899, gav den kristne russiske forfatteren Vladimir Solovjev ut boken "Tre samtaler". Boken var utformet omtrent som en sokratisk dialog av Platon. På slutten av boken leser en av samtalepartnerne opp "En kort beretning om Antikrist". Det er en bemerkelsesverdig og tankevekkende liten fortelling, dels litt antikvert, men dels også forbløffende aktuell.

Det som særlig kan virke litt antikvert er noen av detaljene i de tankebildene forfatteren maler av det storpolitiske hendelsesforløpet frem til den dagen kommer da Antikrist har sikret seg verdensherredømmet i en stor verdensstat. For man kan naturligvis ikke vente at en forfatter som skriver i 1899, skal være helt fri fra innflytelse fra det faktiske verdenspolitiske stormaktsbildet i sin egen samtid.

På den andre siden er det også forbløffende fremsynte ting å observere i denne statspolitiske fremtidsfantasien. Blant annet forutså Solovjev planene om å opprette Europas Forente Stater - det som vi i dag kjenner som EU.

Likevel er det de teologiske og kirkelige begivenhetene Solovjev skildrer under Antikrists regime som sterkest fanger interessen, når man leser boken hundre år i ettertid. Solovjev skildrer hvordan Antikrist innkaller alle kirker i hele verden til et stort økumenisk kirkemøte i Jerusalem. Der vinner Antikrist med smarte grep frem med et vedtak som gjør kort prosess og avsetter Herren Jesus Kristus som den kristne kirkes Herre og frelser.

Men i kirkemøtesalen sitter tre små minoritetsgrupper igjen etter vedtaket og er blitt nedstemt. Den éne gruppen sitter samlet rundt en gresk-ortodoks patriark - som karakteristisk nok heter "patriark Johannes". Den andre gruppen sitter igjen rundt den første av pavene i hele Romerkirkens historie som valgte å ta navnet "pave Peter". Den tredje gruppen sitter igjen rundt en tysk luthersk teolog fra Tübingen - som heter "professor doctor Paulus".

Felles for alle tre, var at de ble nedstemt av sine egne. Flertallet fra alle tre retningene valgte å stemme ned Kristus-bekjennelsen i kirken til fordel for den bekjennelsen Antikrist ba om. Men Antikrist-bekjennelsen blir straks etter lagt til grunn for forfølgelser som koster martyrblod endog av mindretallenes toppledere.

I denne situasjonen skildrer så Solovjev hvordan den lære-splittende kristenheten - under selve Antikrist-forfølgelsen - igjen samles til én sann kristen kirke. Det skjer ved at alle tre retningene fastholder bekjennelsen om at Jesus Kristus er Herre.

For min del tenker jeg at Solovjev har et berettiget teologisk poeng: Det kan godt hende det kommer en tid i kristenhetens ytterste trengsel da Konstantinopel, Wittenberg og Rom igjen finner ut at et økumenisk bekjennelsesfellesskap av dette slaget blir eneste redning mot selve endetidsfrafallet.

For så vidt kan det vise seg at bekjennelseskampen kan komme til å aktualisere et "alternativt økumene". Men også i Solovjevs fremtids-visjon fortsatte "professor dr. Paulus" å tenke lutherske tanker - midt i det nye bekjennelsesfellesskapet som oppsto - mens "pave Peter" fortsatt tenkte katolsk og "patriark Johannes" forble orthodoks.

Over kirkegrensene må vi kunne bevitne at naboene snakker sant og rett når de står modernismen i vår tid imot og holder fast ved at Kristus er Herren. Det fins for eksempel beundringsverdige tegn til motstandskraft mot frafallet i vår tid i både Konstantinopels og Roms kirker. Fra avstand vil jeg gjerne applaudere pavens og kardinal Ratzingers beundringsverdige kamp for å berge Romerkirken og mange av patriarkenes tilsvarende kamper i øst. Men selv vil jeg holde fast ved at både pave, kardinal og patriark ikke desto mindre tar feil i viktige lærespørsmål. Vi gjør vår egen integritet en bjørnetjeneste hvis vi utformer et kunstig "alternativt økumene" som i virkeligheten bare vil utgjøre en annerledes tallerken læremessig lapskaus. Slik kost smaker aldri godt.