Sosialistenes liberalistiske arv

Dokumentet inneholder noen forsiktige innstramminger når det gjelder abort og bioteknologi. Fordi dette pirker i den moderne myte om det frie individets ubegrensede rett til selvutfoldelse, skaper det selvsagt reaksjoner. Sterk og emosjonell blir denne reaksjonen imidlertid først og fremst når den kommer fra sosialistene. Det var Støre og Lysbakken som påtalte dette i sterke ordelag som uholdbare inngrep i individets rettigheter.

Dette går inn i en tradisjon som er like markant som den er beklagelig. I teorien er sosialisme et forsvar for de svake og undertrykte. Solidaritet er et honnørord, og samfunnet skal organiseres slik at vi alle i størst mulig grad har like rettigheter. Langt på vei er dette også prinsipper som har vunnet fram, noe jeg tror vi alle skal være takknemlige for.

Likevel er sosialismen, i det minste i vårt land, blitt fanget av liberalismens agenda når det gjelder seksualitet og forplantning. Her skal det ikke tas hensyn til noe; her gjelder bare det sterke og frie menneskets rett til uhemmet selvutfoldelse. Slik har det vært i generasjoner, og reaksjonene til Støre og Lysbakken viser at slik er det fremdeles. Individets rett til et seksualliv uhindret av komplikasjoner i form av eventuell graviditet, og til å skaffe seg barn uhindret av barnets relasjon til sitt biologiske opphav, er en absolutt moralsk verdi som ingen har lov til å utfordre. Dersom noen peker på at dette kan ha konsekvenser i strid med prinsippet om solidaritet og omsorg for de svakeste, angripes dette som inngrep i det enkeltes rettigheter.

Sosialistene forsvarer altså sine prinsipper ved hjelp av argumenter hentet fra ekstrem liberalisme. På dette punktet trenger altså ikke de konsekvente liberalistene i Fremskrittspartiet – om det er noen igjen av dem – åpne munnen i det hele tatt. Her kan de trygt sende sosialistene i krigen. De har god trening i å føre den.

For historikere er det interessant å stille spørsmålet om hvordan denne ideologiske selvmotsigelse har oppstått. For ofrene for dette kamprop for den sterkestes rett er konsekvensene uansett at det er vanskelig å finne noen som står opp for dem. Når solidaritetens fanebærere går i kampen på den andre siden, hva skal vi gjøre da?

(Tidligere stått på trykk i Dagen)