Speilbilder og underordning

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente ved MF Vitenskapelig høyskole, har i Vårt Land 31. mai et lengre innlegg i den senere tids debatt om kvinnens innordning under mannen i de såkalte hustavletekstene i Det nye testamente (NT). Disse tekstene henvender seg, i tredelt form, til medlemmene i storfamilien – ektemann og kone, far og barn, herre og slave - i «huset» (gr. oikos) eller «husholdningen» (gr. oikonomia, jf. vårt ‘økonomi’), den bærende økonomiske samfunnsinstitusjon i antikkens kulturer.

Idealer og normative regler for livet i slike relasjoner i «huset» eller «husholdningen» og for de roller de ulike personene innehadde, kjenner vi godt fra en rekke kilder i gresk-romersk kultur og litteratur i antikken, men det er en diskusjon blant forskerne om det finnes en egen sjangermessig hustavle-form før NT.

Underordning som speilbilde og tilpasning

Filtvedt skriver at underordningstekstene i hustavlene i NT ikke «bringer noe nytt», de bare «speiler det som ble oppfattet som normalt og selvsagt i datidens kultur», en kultur de kristne «tilpasset seg». Formaningene til ektefellene mann og kvinne «speiler» ifølge Filtvedt også «det antikke kjønnshierarkiet» Dette kan kristne i vår tid ikke være «forpliktet til å skulle reprodusere».

Filtvedts formuleringer minner om det syn på bakgrunnen for og opprinnelsen til de nytestamentlige hustavlene og deres formaningstekster som var sterkt rådende i forskningen i første halvdel av forrige århundre. Hustavletekstene i NT ble da sett på som import av eller lån fra antikkens patriarkalske hustavletekster og hevdes å opprettholde, i en lett ‘overflatebehandlet’ ‘kristnet’ versjon, patriarkalske familiemønstre, og å legitimere tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Slike synspunkter er blitt mer nyanserte i forskningsdebattene om hustavlene de siste femti årene. Mange eksegeter har pekt på flere vesentlige ulikheter mellom NTs og antikkens hustavler. Det er derfor overraskende at Filtvedt så tilsynelatende ukritisk, forbeholdsløst og unyansert hevder at underordningstekstene i hustavlene i NT bare er et speilbilde av konvensjonelle samfunnsordninger i antikkens gresk-romerske kultur, med dens normer og idealer for livet i «huset».

Kristus som husets Herre

Hustavlene i NT har nok en viss formlikhet med tilsvarende tekster i hellenistisk litteratur i antikken, men i flere henseender har de en særpreget utforming. Og innholdsmessig er de med deres spesifikk kristne begrunnelser helt annerledes enn disse. Eksempelvis er mannens rolle i de nytestamentlige hustavlene en ganske annen enn i husholdningslitteraturen i antikken. Der spiller mannen den dominerende rolle som husherre (latin: pater familias). Han hadde absolutt makt og autoritet i familien (latin: pater potestas), og han var den eneste juridiske rettsfiguren. Denne herre-funksjonen er i NTs hustavler byttet ut med og overtatt av Kristus, han, ikke mannen, er husets Herre. Alle i huset – både kvinne og mann, barn og foreldre, slave og herre – har den samme Herre og står sammen under hans autoritet, det er ham de forholder seg til, står til ansvar for og tjener, «ikke mennesker» (Ef 6,7; Kol 4,1), jf. den spesielle kristne kvalifisering og motivering formaningen til kvinnene får om å underordne seg ektemennene sine: Underordningen deres er «som under Herren selv» (Ef 5,22), dvs. kvinnene skal se på underordningen som en vesentlig del av deres forhold til Kristus. Jf. også oppfordringen til de kristne i innledningen til hustavlen i Kolosserbrevet (Kol 3,17) om å la alt de «sier og gjør» i relasjonene til hverandre, «skje i Herren Jesu navn».

Av familiens overhode forventes det ifølge antikkens hustavler at han bruker sin makt og autoritet til å herske og ha kontroll over alle i «huset». Det er blant annet hans oppgave å sørge for at hans kone underordner seg ham. Men i hustavleformaningene til mennene i NT brukes det ikke maktens, men den selvhengivende kjærlighetens språk: «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5, 25).

Direkte tiltale

I NTs hustavler blir de underordnede gruppene innen familien direkte tiltalt (vokativ kasus: dere kvinner, dere barn, dere slaver). Det er ganske oppsiktsvekkende, det skjer ikke i antikkens litteratur. Denne direkte tiltalen innebærer at kvinner, barn og slaver blir regnet, ikke som objekter, men som subjekter og etisk ansvarlige handlende personer, på lik linje med mennene. I formaningene til kvinnene brukes det i den greske grunnteksten en form av verbet ‘underordne’ som viderefører dette. Formen markerer at underordningen er en oppgave kvinnene selvstendig, aktivt og frivillig tar på seg, det er de som selv skal underordne seg, underordningen skal ikke påtvinges dem, de skal ikke la seg underordne/underordnes av mannen. Underordningen er helt og fullt hennes sak, ikke mannens.

Det er for øvrig verdt å merke seg at formaningen i NTs hustavler til kvinnene om å underordne seg sine ektemenn ikke finnes i antikkens husholdningslitteratur, den kan derfor ikke, som mange synes å tro, bare være en refleks av antikkens kjønnshierarki, men den er spesifikt kristen.

Unngå å skille seg ut? Eller «det tredje folket»?

Filtvedt hevder i sitt debattinnlegg at en av grunnene til at de kristne, etter hans mening, tilpasset seg datidens kultur og dens underordningsideologi, var at de i sin livsførsel «skulle unngå å skille seg ut». Men dette rimer dårlig med det vi ellers i NT og i tidlig oldkirkelig litteratur leser om de første kristnes livsførsel. Når den beskrives sett i forhold til deres gitte sosiale miljø, er det et gjennomgående trekk at den skildres som kontrastfylt og alternativ, de fremsto som et fremmed-element i sine hedenske omgivelser (jf. til deres fremmed-status 1 Pet 1,1.17; 2,11; Hebr 11,13).

Utenfra ble de første kristne tidlig omtalt som «det tredje folket», et folk som skilte dem ikke bare fra gresk-romersk livsstil, men som også skilte dem fra jødene. De var seg bevisst å være et motkulturelt, annerledes folk, jf. Ef 4,20: «Men dere er ikke slik», skrevet med referanse til de kristnes etiske livsførsel. De kristne hustavlene med sine Kristus-relaterte formaninger til medlemmene i «huset» for hverdagslivet deres er - langt fra å være en profilløs tilpasning til det tidstypiske - nettopp eksempler på motkulturell livsførsel. Og selv om de første kristne bare utgjorde en forsvinnende liten minoritet av befolkningen, ble denne deres annerledes livsførsel lagt merke til og virket tiltrekkende på mange i samfunnet som omga den og ble slik et viktig misjonsmiddel.

Gunnar Johnstad

Innlegget er en noe lengre versjon av det som sto på trykk i Vårt Land 30. juni.