Springende punkter i vurderingen av forholdet Stat - Kirke

Den debatt som nå må følge det offentlige oppnevnte utvalgs utredning av 1975 om forholdet stat-kirke, kan komme til å sprike i mange retninger. Dersom dette livsviktige anliggende ikke skal pulveriseres av en rekke perifere problemstillinger er det nødvendig å lenke debatten fast til visse sentrale aspekter. La oss kort forsøke å skissere noen hovedpunkter:

Hvor fri er kirken?

1. Et av hovedargumentene for et fortsatt hopehav mellom stat og kirke er dette: Kirken har gode kår innenfor vårt nåværende statskirkesystem. Kirken kan fritt fungere som bekjennelseskirke med ord og sakrament uten at noen kan hindre Ordets frie løp. Reformer innen statskirkens ramme er svaret på de mange utfordringer kirken stilles overfor i dag. Overfor dette settes det i dag opp en rekke motforestillinger og det med økende tyngde og tilslutning: Staten bryter mer og mer åpenlyst med en rekke fundamentale kristne livsverdier og blir et redskap for ideologisk pluralisme. Dersom denne stat samtidig skal ha hånd om vitale deler av kirkens liv, får det konsekvenser:

For det første ligger det en bortimot utålelig spenning og en stadig mer fremtredende selvmotsigelse i dette forhold. Kirken kan her i praksis komme til å fungere som en slags garantist for en rekke handlinger og holdninger fra statens side som kan bli en klamp om foten på den.

Dessuten er det klare tegn som tyder på at sterke politiske krefter ønsker en tolerant folkekirke som skal danne overbygning over skiftende teologiske oppfatninger (også i form av notorisk vranglære) og en folkereligiøsitet som ikke ønsker å identifisere seg med kirkens tro. Et mindretall i stat/kirke-utvalget viser i innstillingen således til at "statskirkeordningen hos oss medfører et betydelig mål av religionsfrihet innenfor statskirken, som er mer rommelig og tolerant enn noen annen kirkeform" (s. 201). Man vil derfor holde på den nåværende ordning. Man legger vekt på "at den statskirkelige styreform har sikret og fremdeles i dag sikrer rommelighet, toleranse og åndsfrihet innenfor kirken på en måte og i en utstrekning som vanskelig kan tenkes i en kirke med selvstyre -" (s. 5.). Man frykter nemlig "den tilstramming av bekjennelseskravet og renlærighetskravet som vi må vente i en kirke som er løsrevet fra staten" (s. 204).

Vi må derfor ikke lukke øynene for at det i ly av statens formynderskap foregår en utvikling gjennom utnevnelsespolitikk, finanspolitikk og en rekke holdninger fra statens side som stadig svekker kirken som aktiv bekjennelseskirke. Forholdene i våre to naboland viser at utviklingen kan gå meget fort og få de mest skremmende konsekvenser. Jfr. for eks. danske biskopers totalt sviktende holdning til en utflytende dåpspraksis og i spørsmålet om ekteskapet som eneste ramme om seksuelt samliv.

Alt dette har jo reformbevegelsen hittil ikke kunnet gjøre mye med. Og ennå mindre vil vel staten i framtida gi kirken virkelige muligheter til å drive reell læretukt. Man kan altså ikke ensidig ta utgangspunkt i de muligheter statskirken synes å ha i dag. Man må nemlig straks spørre hvor langt staten og folkeflertallet skal avkristnes, hvilke holdninger de skal innta og hvilken ringeakt for kristendommens stilling i folket som skal til før den samlede kirke i alt dette ser et avgjørende oppbruddssignal.

Den frie folkekirke - et nytt problem

2 Et annet argument som har atskillig mer vekt er dette: De forhold vi her har skissert vil ikke endre seg på avgjørende måte ved overgang til fri folkekirke. Kanskje vil forholdene bli ennå mer uholdbare. Man frykter for at når midler og styringsrett blir flyttet fra staten til kirkens råd og organer, så vil vi få en farlig politisk taudragning i disse organer. Ja, vi vil få et helt nytt engasjement fra grupper innen folkekirken som ikke deler kirkens tro, men som hittil har funnet å kunne forholde seg tause i ly av statskirkeordningen.

Dette må selvsagt tas dypt alvorlig. Vi må imidlertid samtidig spørre om man ikke kommer inn i en håpløst fastlåst situasjon ved bare å operere med to alternativer som begge hver for seg må fortone seg ytterst problematiske. Man må nemlig reise følgende spørsmål:

Har man ikke nå en historisk sjanse til både å komme løs fra statens formynderskap og samtidig få ordninger som løser kirkens indre liv fra presset fra et folkeflertall som ikke respekterer bekjennelseskirkens integritet? Dersom man nemlig skyver dette spørsmål foran seg, så vil det komme igjen senere og da med dobbelt tyngde. Og kanskje det da blir presset innpå oss i en historisk situasjon hvor bekjennelseskirken er så avkreftet at den ikke makter dette oppgjøret. Er ikke tiden nå inne til at vi for alvor må drøfte en eller annen form for et dobbelt medlemskap som kan sikre kirken organer som kan opprettholde en forsvarlig læretuktpraksis? I en fri folkekirke vil det nemlig ikke bli mindre nødvendig for kirken å sikre seg på dette punkt. Man må i alle tilfeller drøfte ordninger som kan sikre den troende og bekjennende menighet plassen i styrer og råd. Dette kan ikke reduseres til å være snevre kirkepolitiske fraksjonsinteresser. Det er i virkeligheten et genuint nytestamentlig anliggende som presser mer og mer på jo lenger stat og folk fjerner seg fra forpliktelsen på kirkens tro, ja opptrer i direkte motsetning til denne tro.

De frie organisasjoners kår

3. Et tredje argument mot et skille mellom stat og kirke er at de frie organisasjoner har de beste kår innenfor vår nåværende statskirkeordning. I en fri folkekirke vil de få store problemer med å beholde sin status som livskraftige og uavhengige bevegelser i forhold til kirkens embeter og råd.

Dette forholdet må tas dypt alvorlig. De frie nådegavers rett og mulighet til- å arbeide gjennom selvstendige organisasjoner og vekkelsesbevegelser må sikres like meget innen rammen av en fri folkekirke. Viktige sider ved evangelisering og misjon må finne sitt grosted der troens folk kan få virke fritt og samtidig i et konstruktivt samarbeid med den samlede kirke. Og må ikke tiden, med all dens forvirring, nå være moden for en dypere forståelse for dette å ha et ståsted når hensynet til kirkens tro og bekjennelse bryter sammen i kirkens embeter og styreorganer. Kampen for de frie organisasjoners legitime plass i kirken må kanskje utkjempes ennå en gang. Det er nemlig neppe noen løsning å bli der vi er hverken for den offisielle kirke eller på sikt heller ikke for de kristelige organisasjoner.

Må vi falle fra hverandre?

4. Endelig hevdes det at dersom man nå bryter med staten, så vil man falle fra hverandre i en rekke lutherske kirker. Dette ville være til ubotelig skade og føre med seg problemer som langt overskygger de problemer vi har i dag. Denne faren er reell. Men vi vil ikke under noen omstendigheter unngå den. Den vil sannsynligvis bare øke ved at polariseringen innenfor den nåværende kirkeordning vil øke i takt med pluraliseringen i folket og teologien.

Vi står altså her overfor en situasjon hvor forvirringen omkring disse spørsmål kan få kirkens folk til å sprike i alle mulige retninger. Bekjennelseskirken må nå samle seg og finne en forsvarlig felles plattform så man kan få avklaring og mot til å handle.