Staten og Gud: Refleksjoner rundt den sekulære staten

I Staten og Gud: Refleksjoner rundt den sekulære staten går Kjell Skartveit gjennom flere aspekter ved de siste års samfunnsutvikling og offentlige debatt, idet han fører brytningene tilbake på motsetningen mellom en kultur som har det kristne treenige gudsbildet i bunn og slike som ikke har det.

Helt direkte fikk ifølge Skartveit treenighetslæren politiske konsekvenser i maktfordelingsprinsippet, forholdet mellom de tre! statsmakter. Men det er særlig utfordringen fra islam Skartveit konsentrerer seg om. Denne religionens monistiske gudsbegrep gir ikke kjærligheten noen transcendent begrunnelse. Allerede Augustin pekte jo på det kristne gudsbildets sosiale og kjærlige karakter. Gud er fellesskap. For Skartveit viser dette hvorfor det ikke er mulig for en islamsk og en kristen kultur å utvikle seg sammen i harmoni.

Det er ifølge forfatteren ikke selvsagt vi i Vesten fikk det samfunnet vi har med utvikling av menneskeretter blant annet. Men kristendommen brakte en humaniserende lovgivning. Utviklingen av vitenskap, kapitalisme og økonomisk vekst er andre eksempler. Imidlertid er ifølge Skartveit ikke kristendommens positive kulturelle betydning anerkjent i lærebøker.

På dette grunnlag kritiserer Skartveit også sekularismen. Denne ser han ikke som nøytralitet, men som en alternativ ideologi, som må analyseres som det. Den er ikke forankret i noe absolutt, og dette gjør den ømfintlig for mangehånde innflytelse. Et naturalistisk menneskesyn som sekularismen betjener seg av innebærer implisitt for eksempel at et liv uten sex er av liten verdi.

Det er noe gjentagelser i boka. Det er når alt kommer til alt, ikke avgjørende. Uansett er den viktig og fortjener mange lesere. Det totale demokratiet truer i det nære. Skartveit henviser til Tocqueville som hevdet at når valget er tatt, er det vanskelig å opponere. Demokratiet fungerer derfor innenfor en viss sirkel av åpne spørsmål. Andre kan formelt få beholde borgerretter, men gis ikke anledning til å benytte dem. Heldigvis ser flere at vi står overfor dilemmaer og paradokser i dag med toleransen høylovet, men uten at det er prinsipielt avklart i hvilke tilfeller den kan påberopes som overordnet alt annet.

Man må fortsette å arbeide med disse spørsmålene selv om det kan være behageligere å la være. Skartveit skal ha takk for hjelp til dette.