Statens barn?

19.04.2005
Olav Valen-Sendstad
(Ressurser)

Litt om at den statlige ideologi former barnas tro

I all religions- og livssynsundervisning er det behandlingen av sannhetsspørmålet som sier oss hvilken ideologi vi har å gjøre med og som bestemmer hvilken tro barn og unge oppdras til. For barna oppdras alltid til tro. Det er ikke den kristne tro som er sannheten i skolen i dag.

I L-97 og lovgivningen for skolen ellers er det klart hvilken trosideologi som gjelder. Både barnet, læreren og forskeren, pålegges indirekte å fornekte sin egen tro. Barna lærer i stedet at de objektive, deskriptive metoder og vitenskaper som skolen bruker, formidler objektiv sannhet i forhold til religionen.

Litt overfladisk kan vi kanskje si at den statlige ideologi i skolens KRL-fag snur tros- perspektivet fra å formidle "Bibelens forståelse av virkeligheten" til "virkelighetens mangfoldige forståelser og tolkninger av Bibelen". Det er det objektive pluralistiske perspektiv som gjelder. Barna lærer å betrakte religionene slik de virkelig er, saklig og objektivt sett. D.v.s. at ikke noen av religionene er sanne.

Religionene gjøres til gjenstand for direkte kritikk på såkalt objektivt, vitenskapelig grunnlag. Barna oppøves i den kritiske holdning til bl.a. den kristne tro og tenkning. I skolens KRL -undervisning står det kristne barnet helt alene i en sammenheng der det barnet tror ikke kan være sant, der barnets tro betraktes ut i fra et annet trosgrunnlag og der man går inn med kritikk fra alle mulige hold av det barnet tror på. Barnet får bekreftet at dets tro ikke stemmer med de objektive, saklige betraktninger.

Som allmen-verdslig norsk lov, trer L-97 i stedet for Bibel og bekjennelse som autoritet og premiss for tro, tenkning og forskning. Forskerne søker etter sannheten ved å kartlegge lovens mål og intensjoner og metoder. Loven instruerer forskeren til å forske ut i fra det pluralistiske standpunkt at den kristne tro ikke er sann. Slik blir også KRL- forskerne med på å støtte den statlige ideologi som bekjemper religion og livssyn. Det er ikke mange forskere igjen i dag som trekker i tvil objektivitetsideologien i skolen.

Enhver som går inn i klasserommet i dag må oppgi sin egen identitet på tros- og livssynsområdet til fordel for den statlige ideologi. Det gjelder barnet, ungdommen, læreren, forskeren og kirken f.eks. representert ved biskopen når han kommer på besøk.

Er den statlige ideologi fortsatt kirkens ideologi?

Den statlige ideologi forsøker å overvinne bl.a. den kristne tro etter en tradisjonell luthersk forståelse ut i fra skrift og bekjennelse. Og kirken sier ingen ting. Selv når faget tilsier at kristne barn får fornektet sin tro i undervisningen og barna skal lære at man ikke kan tro på kristendommen lenger, ja så er kirken faktisk taus.

Staten blir ofte syndebukk m.h.t. å gjøre ideologiske maktovergrep overfor kirken. Vi har selv antydet at staten er ansvarlig for mye av det som har skjedd. Men staten er ikke alene om ansvaret. For hvem er staten? Og hvem bestemmer hva slags ideologi staten skal ha?

Som et eksempel på hvordan kirken selv er medansvarlig for den statlige ideologi kan det f.eks. nevnes at folk fra kristne institusjoner var med i utredningsarbeidet med KRL og slik sett bisto myndighetene med å konstruere og drive igjennom det nye KRL-faget i skolen.

Erling Pettersen som ble Kirkerådsdirektør etter å ha ledet utredningsutvalget for KRL, kom den gang fra IKO - den 50 år gamle organisasjonen som var opprettet med det sikte å forsvare og fremme kirkens dåpsfag og kristen kunnskap i skolen og motvirke sekularisering og pluralisme. Men Pettersen ledet nå arbeidet med å innføre nettopp et sekulært pluralistisk livssynsfag som obligatorisk fag for alle barn. Man foreslo også at det ikke skulle gis rett til fritak fra KRL. Et 50 år gammelt intenst og nitidig arbeid i IKO for å forsvare/bevare kristendomsfaget i skolen er kuppet av en ny generasjon. I dag er IKO blant de fremste forsvarere og støttespillere for livssynsfaget KRL.

Da det nye KRL-faget ble vedtatt i skolen i 1997 skjedde dette med bred støtte i fra kirkelig hold. St meld. nr.14 (1995-96) konstaterte at "Samtlige høringsuttalelser fra Den norske kirke er positive til anbefalingene i utredningen" (d.e. Identitet og Dialog) "og gir i hovedsak sin støtte". KrF var en hovedpådriver for gjennomføringen og hadde ideologisk støtte fra bl.a. Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet osv. Dette ideologiske løp mot den kristne tro og mot de andre trosminoritetene hadde altså direkte støtte fra kirken.

At Kirken ikke har innvendinger eller er taus betyr at den samtykker. Kanskje er det slik at det ikke først og fremst er staten som er ansvarlig for KRL-faget i dag. Staten støtter bare det kirkens ledere hardrevet med i mange år. Kanskje er KRL-faget modell for kirken når dåps- og konfirmasjonsopplæringen skal få ny gjennomgang? Vi frykter at det skal gå med dåpsopplæringen i kirken som det gikk med kirkens fag i skolen. Kirkerådsdirektøren synes i hvert fall ikke å ha skiftet ideologi siden sist han tuklet med kirkens dåpsfag.

Kirken gjør ingenting for å støtte og hjelpe kristne foreldre og barn og deres mandat i skolen. Når foreldre kjemper for fritak fra KRL-faget så ser vi at det faktisk er kristne mennesker fra toppen i kirken, i vårt undervisningsvesen og fra universitetet som vitner mot dem og gir myndighetene medhold og ryggdekning for å undertvinge dem.

I den situasjon som vi befinner oss i er det vår oppfatning at de frie organisasjonene ikke bare bør vurdere å integrere og forestå sakramentforvaltningen i egne forsamlinger/gudstjenester. I fremtiden bør foreldre også vurdere om det er forsvarlig å sende barna til dåpsopplæring/ konfirmasjonsforberedelser i den statlige kirke de hører til. Hvorfor skulle ikke de frie organisasjoner selv drive dåpsopplæring og konfirmasjon og slik avhjelpe disse foreldre?

Den lutherske toregimentlæren

Med det vi har sagt så langt har det vært et poeng å peke på at stat og kirke med sin sammenblanding og forveksling av åndelig og verdslig makt, har vært på kollisjonskurs med den lutherske lære om de to regimenter. Dette er tydelig i skolens historie. Også i dag er dette tydelig.

CA art. XXVIII OM KIRKEMAKTEN

I Confessio Augustana art. XXVIII. (og i apologien til denne artikkelen), finner vi klare uttrykk for hva toregimentlæren går ut på. Vi har plukket ut noen sentrale setninger:

punkt: 11. "For statsstyringen har å gjøre med andre ting enn evangeliet. Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer. Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen og den evige død".

Komm: Det verdslige sverd kan ikke og skal heller ikke prøve å frelse noen eller hindre at noen går fortapt. Men det verdslige sverd kan og skal selvsagt verne og forsvare enhver som lider under åndelig tvang eller overgrep fra andre mennesker. Tvang til eller fra tro er bruk av verdslig makt og skal gjendrives med verdslig makt.

punkt:12. "Den kirkelige og den borgerlige makt må altså ikke blandes sammen"

punkt: 13. "Den kirkelige har sin befaling om å lære evangeliet og forvalte sakramentene. Han skal ikke trenge seg inn i fremmed embete...." (skal bl.a.) "ikke avskaffe eller fastsette lover for hvorledes statsforfatningen bør være....".

avsn. 18. "På denne måte skiller våre mellom hver av de to makters plikter og befaler å holde begge i ære og anerkjenne at begge er en gave og en velgjerning fra Gud".

Når myndighetene med politiske midler (lover og andre maktmidler) tvinger oss til å sende barna til en undervisning som strider mot Guds Ord, så skal vi lyde Guds Ord mer enn disse myndigheter. Da kan vi med frimodighet og god samvittighet trosse myndighetene og holde barna borte. For ingen myndighet eller lov står over oss foreldre når det gjelder de åndelige spørsmål, og intet er viktigere enn det å bevare barna i troen og tilliten til Gud. Bare Gud selv står over oss i dette regimente, og bare Ham skal vi frykte dersom vi ikke handler.

Det er ikke for ingenting at disse klare bestsemmelsene kom med i bekjennelsen.

Reformasjonen dreide seg mye om nettopp det å skille mellom åndelig og verdslig regimente, d.e. å finne tilbake til Guds Ord alene, fritt og uten sammenblanding fra verdslig, almen tenkning eller styring, lovgivning og pavekirkelige tradisjoner. At kirken holder seg vekke fra politikken og ikke blander åndelig med verdslig, og det åndelige regimente med det verdslige regimente er derfor en forutsetning for at kirken kan være kirke og for at Guds Ord kan forbli Guds Ord etter luthersk tenkning.

Både enkeltpersoner, kirker, menigheter og institusjoner har krav på beskyttelse mot at myndigheter, mennesker eller grupper forgriper seg, bryter inn og ødelegger. Enkeltpersoner, kirker, menigheter eller institusjoner har eiendomsrett til sin virksomhet, og har krav på beskyttelse. Når kirkens frihet og enhet trues eller kirken angripes eller hindres i sin undervisning og oppdraglse, i forvaltningen av sakramentene eller blir presset til å lære annet enn det som er sant og rett, er det statens oppgave å gripe inn og stanse dette dersom kirken ber om det.

Når stat/kirke tvinger kristne mennesker inn i en undervisning i tros- og livssyn som bryter med deres tro og samvittighet, så skjer det ikke bare et brudd på den lutherske kirkes lære om de to regimentene men også et brudd på menneskerettighetene. Toregimentlæren og menneskerettstenkningen om tro- og livssynsfrihet uttrykker samme sak i så henseende. Den lutherske kirkes bekjennelse holder frem forut for sin tid, slike prinsipper.

Den kristne kirke har dessverre tolket toregimentlæren som en eksklusiv rett kirken har hatt fremfor andre trossamfunn vis a vis staten. Men toregimentlæren er ikke bare et eksklusivt prinsipp for kristen tenkning. Det er et prinsipp som selvfølgelig må gjelde for alle mennesker, enkeltpersoner, kirker, menigheter, institusjoner, tros- og livssyns-samfunn.

Verken staten eller kirken er gitt makt til å dømme i åndelige spørsmål, men bare Gud. Det gjelder muslimene, jødene, hinduene, buddhistene, humanetikerne o.a. De er hver for seg et åndelig regimente med rett på beskyttelse av staten. Staten er stat også for hedningene. Fordi staten er verdslig og gir verdslige almene lover som forplikter alle borgere uten forskjell og fordi staten bærer sverdet, så er ikke staten kristen, og noe slikt som kristne lover er en verdslig-politisk og autoritær idé. Så er ikke Norge en kristen stat, og kan aldri bli det. Den er heller ikke pluralistisk, muslimsk eller buddhistisk.