Sterkt forsvar for en evangelisk-luthersk teologi og kristendomsforståelse

Jan Bygstad:

Orienteringspunkter i en forvirret tid

Lunde Forlag, 2022

Mykbind m/klaffer, 424 sider

Av Bård Hauge

Jan Bygstad er en nestor innen det evangelisk-lutherske segmentet i norsk kirke- og kristenliv. Han er også formann i FBBs sentralstyre. Som prest i Bergen menighet av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK), har han allerede gjennom mange år markert seg som en modig kirkeleder og skattet forkynner og bibellærer. Når han nå gir ut denne boka, der han sammen med en uro for situasjonen i kristen-Norge presenterer hovedpunkter fra sin teologi og kristendomsforståelse under tittelen ”Orienteringspunkter i en forvirret tid”, er det i seg selv en stor begivenhet, som alle med sans for evangelisk-luthersk tro og lære gjør vel i å akte på. Jeg anbefaler boka til lesing og aktivt studium.

Bygstads uro er ikke så mye knyttet til Den norske kirke, som han ikke ser mye håp for som kristen kirke, men snarere til situasjonen i bedehusland og de lutherske lekmannsorganisasjonene, som etter hans syn har tatt opp i seg en rekke ikke-lutherske, evangelikale impulser til menighetsorganisering og praktisk kirkeliv, mens de ser bort fra den rike lutherske arven fra reformasjonen, som igjen bygger på Oldkirkens menighetsliv. Dette resulterer i at vi nå oppholder oss i et tåkelandskap som står i fare for å skjule helt vesentlige aspekter av selve evangeliet og den sunne teologien som der har sin sanne kilde, hevder han.

Boka spenner vidt

Slik jeg leser boka, har den flere lag og spenner vidt. Bygstad er på sitt aller beste når han tolker Skriften direkte inn i vår tid og forklarer og beskriver evangeliets evige sannhet for oss. Da er han eminent. Jeg kan ikke huske å ha lest noen bedre framstilling av de bibelske sannhetene om lov og evangelium siden jeg leste Carl Fr. Wisløffs ”Ordet fra Guds munn” på 1970-tallet. Dette er klassisk evangelisk-luthersk teologi av beste merke, forklart på en frigjørende og i beste mening oppmuntrende måte. Likeens er det klargjørende å lese beskrivelsen av en kristens rette forhold til Guds ord, slik det er gitt oss en gang for alle i Bibelen. Det er ikke vi som skal bedømme Bibelen, skriver Bygstad, men Bibelen som bedømmer oss. En kristen prest eller predikant er en tjener for Guds Ord, og skal sørge for at Ordet blir formidlet slik det står skrevet til tilhørerne, enten de ønsker å høre det eller ikke.

Bygstad er også dyktig og troverdig når han beskriver kirkens og kristendommens ferd gjennom den europeiske (vestlige) historien og kultursfæren. Han er særlig opptatt av det som skjedde ved reformasjonen og i opplysningstiden, og han kommer stadig tilbake til modernismen og postmodernismen som filosofiske grunnholdninger i vår tids kultur. Den historiske framstillingen og beskrivelsen av vår tids grunnvilkår er meget klargjørende, men noen av konsekvensene han trekker av det beskrevne for kirke- og kristenliv, vil det nok, også blant evangelisk-lutherske kristne, være ulikt syn på. Det gjelder kanskje særlig det han skriver om den kristelige ungdoms- og lovsangskulturen, som han finner røttene til i modernismen og et subjektivistisk forhold til tradisjonell bibelkunnskap og lærebevissthet. Dette innvirker negativt på det evangelisk-lutherske menighetsarbeidet, først og fremst innen flere (navngitte) organisasjoner for indre og ytre misjon, hevder han. Den norske kirke har han, som nevnt, i stor grad avskrevet som kristen kirke. Som leser kjenner jeg på at de avsnittene som underviser om ungdomskulturen og sang og musikk i kristne menigheter, mangler litt av den språklige og litterære spenst som preger boka generelt. Jeg tenker her først og fremst på kapitlene 7-9, som blir noe insisterende og repeterende i formen.

Bokas øvrige oppbygning

Forfatteren skriver selv om bokas oppbygning i innledningskapitlet. Han presenterer kapittel 10, ”Kjød og Ånd i kristent arbeid”, som bokas hovedkapittel, og det kan jeg forstå. I tillegg vil jeg framheve kapitlene 1 og 11. Disse er oppbyggelige i ordets beste forstand, og til trøst og frimodighet for alt Guds folk. Kapittel 1, ”Evangeliet - hva er nå det?”, forklarer det frigjørende evangeliet så radikalt som man sjelden hører det i dag. Både det å bli en kristen og det å leve som kristen må være av nåde, skriver Bygstad. Loven ”ødelegger min fine fasade, avslører livsløgnen, og gjør meg til støv. (……….) Evangeliet er et annet ord: Det taler overhodet ikke om hva jeg skal være eller gjøre. Det taler om hva en annen, Jesus Kristus, har gjort. Han har gjort alt som er nødvendig til min frelse, og han har gjort det i mitt sted og på mine vegne.” Det er nesten slik at forfatteren må hente seg inn igjen når han har beskrevet hvor mye Gud har gjort til vår frelse og hvor lite vår egen innsats betyr, både for vår frelse og for evangeliets gang gjennom verden. I alle fall kommenterer han et sted lenger ute i boka at det han har skrevet ikke må tolkes som om Jesu misjonsbefaling er gjort ugyldig: ”Kritisk avstand til kirkeveksttenkningen innebærer ikke skepsis til misjon og evangelisering.” For øvrig legger han både her og andre steder i boka all vekt på Guds gjerning gjennom nådens midler.

Kapittel 11, ”I en tid som denne”, setter dagens kristne i vårt land og Vesten inn i en frafallen kristenhet som har gitt rom for opprøret mot Gud og hans bud. Bygstad gir oss her i avslutningskapitlet noen orienteringspunkter i en forvirret tid, jf. bokas tittel. Som Guds folk skal vi være en motkultur, holde oss til Guds Ord i Bibelen og sakramentene, holde ekteskapet mellom mann og kvinne høyt i ære, ikke la oss lede av Mammon, men leve i personfellesskapet med Jesus som greinene på vintreet. Kapitlet viser vei for Guds menighet i endetiden, og jeg ser dette som god veiledning. Forfatterens syn på endetiden og begivenhetene knyttet til denne virker nøkternt og vel gjennomarbeidet.

Kapitlene 2 til 6 skildrer hvordan Guds folk har levd med Ham opp gjennom tidene, og analyserer hvor vi står i dag og hvordan vi har kommet hit. Bygstad holder fram arven fra Oldkirken, både den læremessige konsolideringen og ordningene for gudstjenestelivet. Han verdsetter den oldkirkelige liturgiske ”ordo” i gudstjenesten og Martin Luthers bekreftelse og fornyelse av den, og hevder at lekmannsorganisasjonene har mistet noe vesentlig ved bruken av en friere, karismatisk møteform. Det beste i arven fra den lutherske reformasjonen ble virkeliggjort i ortodoksiens tid, men under pietismen og i opplysningstiden med dens avleggere i modernismen og postmodernismen kom det menneskelige subjekt i fokus på en slik måte at bibelkritikken fikk fotfeste, lærebevisstheten skrumpet inn, og respekten for det hellige (og Den Hellige Gud) forduftet. Vi fikk en aktivitetsorientert kristendomsform med fokus på nådegaver og karismatikk. Predikanten gikk fra å stå foran Gud til å stå foran mennesker, og det ble viktig å være på bølgelengde med tilhørerne. Møteformen ble en type ”performance” eller framføring, og vi fikk store møtekampanjer med populære predikanter og sangartister og lovsangskor som sang for mennesker, mer enn for Gud, og som spilte på stemning og følelsesmessige strenger. Det er en analyse som kan ha mye for seg. Sentralt i den hos Bygstad står utviklingen på sang- og musikkfronten, og han siterer med tilslutning flere utsagn om at menighetens sang- og musikkform i stor grad definerer hva slags menighet det er og hvilken gehalt den har. I musikkanalysen finner jeg ting jeg ikke kjenner meg fortrolig med, men jeg vil ikke gå nærmere inn på temaet i ei kort bokmelding, selv om det har fått en overraskende stor plass i boka.

Kontekstualisering

Bygstad er blant annet opptatt av spørsmål om religion og kultur, tidsånd, kunst, musikk og kontekstualisering. Dette er viktige temaer som jeg, i egenskap av Japanmisjonær i nærmere 20 år, er interessert i. Jeg synes Bygstad uttaler seg ubeskyttet om enkelte kontekstualiseringsspørsmål. Igjen ligger musikken i front når han skriver: ”Innen liturgikken har en alltid vært seg bevisst at i gudstjenestens møte mellom Den Hellige Gud og mennesket, befinner vi oss i en annen verden, en verden som er vesensforskjellig fra alle de andre ”verdener” et menneske beveger seg i. Dette får også nedslag i en sang og musikk som sømmer seg i det hellige rom. Språket er formet av språket i Den Hellige Skrift, og musikken av bevisstheten om hva som er verdig for Den Hellige. Det har her vært tale om musica sacra. Om kirkefremmede derfor kjenner seg fremmede innfor gudstjenestens språk og musikk, er dette nettopp som det skal være, og ikke et problem! Å komme inn i Guds hus og i kirkens gudstjeneste skal være å komme inn i en annen verden, en verden som dufter av det riket som ikke er av denne verden (Joh 18,36f). Når vi i misforstått iver etter å komme det kirkefremmede mennesket i møte, tilpasser gudstjenesten og dens musikk til det som det moderne mennesket kjenner seg komfortabelt med og dermed kan kjenne seg hjemme i, gjør vi evangeliet en bjørnetjeneste: Vi sier indirekte at den Gud som evangeliet forkynner, er en Gud du kan være komfortabel med.”

Hva er sann og ekte kontekstualisering? Det er et stort og omfattende spørsmål som trenger en videre behandling enn det har fått i denne boka. Guds inkarnasjon i mennesket Jesus Kristus vitner om at Han kan og vil møte mennesker av ulike ætter og tungemål i deres ulike kulturelle kontekster. Bør inkarnasjonens faktum innvirke på våre valg av møteformer og musikk? Dette er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka. Om Jan Bygstad vil skrive noe mer om dette og beslektede temaer, vil jeg lese det med stor interesse.