Svakt fra samlivsutvalget

Samlivsutvalgets behandling av spørsmålet om samkjønnet vigsel er på mange måter skuffende, ikke bare når det gjelder konklusjonen, men når det gjelder det saklige grunnlaget for den videre behandling i kirkelige organer. Den største svakheten er at utvalget ikke i tilstrekkelig grad drøfter ekteskapet som læremessig spørsmål, men begrenser seg til den velkjente diskusjonen om den etiske vurdering av homofile forhold. Forslaget om kirkelig vigsel for samkjønnede par reiser imidlertid spørsmål om kirken har en lære om ekteskapet og hva denne læren i så fall innebærer.

I tradisjonell kristen tenkning om ekteskapet leses skapelsesberetningens ord om at Gud skapte mennesket i sitt bilde til mann og kvinne (1 Mos 1,27) i lys av Jesu ord i Matt 19,4–6 om at det er Gud selv som forener mann og kvinne i ekteskap. I vigselsritualet for Den norske kirke leses disse skriftordene etter en innledning der det bl.a. heter: «Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave.» Kirkens lære uttrykkes bl.a. i liturgien, og slike utsagn er derfor å forstå som uttrykk for det som inntil nå har vært Den norske kirkes lære om ekteskapet.

Innstillingen konstaterer at en slik lære om ekteskapet er en annen enn den som er lagt til grunn i ekteskapsloven, men drøfter ikke hvilke læremessige konsekvenser det har om kirken gjør lovens forståelse til sin. Hvis kjønnspolariteten ikke lenger inngår som et konstituerende element i ekteskapet, hva er det da som gjør ekteskapet til ekteskap? Og med hvilken læremessig og skriftmessig rett kan man da si at et slikt ekteskap er innstiftet av Gud?

Det er sterkt å håpe at den videre behandling i Bispemøtet og i den allmenne debatt vil belyse disse spørsmålene bedre enn det som skjer i utredningen.

(Publisert første gang i VL, 14.02.13)

Harald Hegstad er professor ved MF og leder i Oslo bispedømmeråd.